Dyrskard til Turufjell del 2

Den stien vi egentlig skulle gått var lett å følge oppover i lia. Til tider ganske bratt. 

Denne stien hadde til og med hjelpemidler for å komme opp der det var bratt. Noen hadde satt opp en stige så en kunne klatre opp. Det hadde ikke vært noe problem å komme opp uten heller. Men er en litt gammel og stiv så er det jo kjekt å klatre i stige istedenfor krafse seg opp blant lyng og store steiner.

Hundene stilte i kø for å klatre opp stigen.

Bella syntes det hele tok litt lang tid før vi kom fram, så hun prøvde å hoppe opp isteden.

En liten dytt i rumpa så var de oppe, jeg lempet gutta opp på kanten så var det bare igjen meg og Inger Synøve.

Findus og Tassen lurer på hva som tar sånn tid før vi er i siget igjen.

Et blikk over skuldra og vi så tåkehavet fortsatt lå over Gulsvik og Skardsdalen. På kollen på andre siden hadde vi sittet i sola og spist for en times tid tidligere. Nå lå den i skyggen og vi skjønte hvorfor det var snø og is der og ikke her vi var nå.

Hvem skulle trodd at denne bursdagsgutten ble 10 år på søndag? Gratrulerer med dagen Tassen!

Vi gikk i retning Kristnatten for å vite hvor stien gikk hen til neste gang vi skulle opp dit. Det blir nok neppe i år, for natta etter at vi hadde vært der så hadde det kommet snø. Nå er Norefjell helt hvitt igjen også. Men for noen fjellturer jeg har hatt i år, virkelig mange opplevelser.

Jeg tror neppe dette blir årets siste bad heller.

Det tror nok ikke Hailey heller.

Sørbølfjellet badet i sol hele dagen og snøen smeltet litt  så det ut til. Bekken var virkelig stor etter all nedbøren i det siste.

Hundene var ikke særlig interessert i utsikten, de ville videre oppover fjellet. Så da var det bare å følge etter da. 

Det er noe eget med fjellet, nydelig i solskinn og et snev av snø på toppene.

Jeg kunne sikkert tatt hundrevis av bilder bare der, men det holdt med en håndfull eller to før vi gikk videre.

Jeg skal tilbake dit en gang neste år. Tror lista for nesteårs fjellturer er lengre enn det lista var for 2022.

Jeg er så glad for alle dere som følger med på turene mine. Alle dere som nyter bildene like mye som meg. Jeg er takknemlig for alle som legger igjen en kommentar og forteller hvor mye dere setter pris på jobben jeg legger ned i innleggene så dere kan nyte turen nesten like mye som jeg når jeg gikk der.

Når snøen legger seg i fjellet, blir det raskt mer og mer og turer på beina ikke går lenger. Etterhvert som snøen legger seg stadig lenger ned i dalsidene, må nok fantasien tas fram for å få til noen interessante turer å vise dere. Men dere får jo trøste dere med tidligere turer for å nyte dem igjen. Om du velger nettversjon på linken i bunnen av innlegget eller om du ser bloggen på pc, så har du en stikkordliste på høyre side over steder jeg har vært på tur. Der er det nok lesestoff for resten av dagen og kanskje i morgen også.

Det er litt gøy å se tilbake på gamle innlegg. Jeg må jo si jeg har blitt adskillig bedre til både å ta bilder og skrive innlegg enn det jeg var tidligere. Minnes gamle hunder og turer en ikke husker før en ser innlegget og minnene strømmer på. Tusen takk alle sammen.

Litt imponert over hva vi får til med disse firbeinte, men å få alle til å titte samme veien er ikke den enkleste oppgaven å få til.

Det gikk forholdsvis greit til Bella og Findus begynte med denne klininga si.

Vi gikk så langt at vi så tåkehavet som lå over Flå og resten av Hallingdalen. På toppen så vi noen glimt av ei jaktbikkje med dekken. Etter en stund dukket jegeren opp også. Vi svingte tilbake mot bilen og jegeren gikk nok tilbake til hyttefeltet på Flåsiden.

Findus var jo hakk i hæl på Bella mye av turen og når små gutter finner ut at korteste veien til Bella går gjennom sølepytt med is på... ja da blir lundehunden brått glad i vann.

Nåja glad var vel kanskje å ta i...

Men over kom han uten en lyd. Ikke den raskeste lundehunden, men definitivt den som var mest målbevisst.

 Ei som godt kunne tenke seg et bad så det ut til.

Men det ble ingen svømmetur.

Idyll

Om de nyter utsikten eller om de ser etter nye mål...

Eller om de faktisk ser tilbake der vi var tidligere i dag er ikke godt å si.

Det er ikke bare jeg som koser meg på fjelltur.

Vi satte oss ned i lyngen for å nyte en kakaokopp i dagens siste solstråler. 

Det nærmet seg kveld igjen. Tiden går alt for raskt når man er på tur.

Glad jeg har hunder som benytter anledningen til å slappe av når jeg setter meg ned for en siste hvil før bilen. Denne dagen hadde vi tatt med hodelykt i sekken, men den trengte vi ikke å ta fram.

Sola forsvant rimelig raskt bak fjellet, vi pakket sammen og gjorde oss klar for den bratte stien ned igjen til der vi hadde parkert.

Tusen takk for mange flotte fjellturer i høst Inger Synøve. Det blir kanskje en tur eller to til, ellers får vi lade opp til et nytt turår om noen måneder.

Dyrskard til Turufjell del 1

 

Når du kjører hjemmefra i tåkehav og etterhvert som vi kommer oppover i lia så løser tåka seg opp og sola skinner fra blå himmel. Det er da du veit at du kommer til å få en knallfin tur i fjellet med Inger Synnøve. Jeg møtte henne på bensinstasjonen på Gulsvik klokka 11 søndag morgen. 

Vi fulgte en hyttevei det første stykket og tittet etter turskilt til Dyrskard. Vi hadde tenkt oss en runde på Turufjell, men kjørte opp samme veien til Skardsvarden for å komme opp på baksiden. Det er mye greiere på tur der det ikke er så mye folk, da kan hundene få en flott tur også. 

Når vi snur oss etter en liten stund og vurderer om tåka kommet til å ta oss igjen, eller om vi rett og slett kom til å få en knallfin dag uten tåke. Tåke i fjellet er ikke noe å stå etter, den blir veldig tjukk og tett og kommer stort sett veldig fort om den kommer. Sørbølfjellet bader i nysnø og solskinn, det gjør det forhåpentligvis på Turufjell også.

Så langt var vi i allefall på riktig vei etter planen. Det er Inger Synøve som er hovedplanleggeren. En ekte halling som har bodd både på Gulsvik og Flå, så når vi er på turer i Hallingdal i terreng som hun ikke har gått tidligere, eller så lenge siden som en mannsalder. Jeg fryder meg hver gang jeg får være med.

Skiltet pekte innover myra og vi kunne vel nesten tatt svømmeknappen. Vi var klar over at det trolig var vått etter alt regnet, men så vått da! Men vi hadde da tette støvler ennå.

Vel forsert svømmebasseng så var det fastere grunn under føttene og et dryss av snø på bakken. 

Snødekket gjorde at stien ikke var like tydelig å se alle steder, men Inger Synøve er jo en kløpper til å se stier, i motsetning til meg. Jeg er en kløpper til å overse stier og merker. Merkelig saker da jeg ellers er ganske flink til å legge merke til detaljer.

Det ble forholdsvis bratt rimelig raskt. Stien var litt småglatt til tider med våte røtter og steiner med nesten islag.

Bella og Hailey var fremdeles på badestadiet, så lundegutta bare sto langt inn på land og håpet at de ikke ble sprutet på når de ristet seg.

Jeg skal røpe såpass at det ble ikke det siste badet hennes iløpet av turen. Det var såpass mye vann i bekken at vi ikke hadde så lyst til å forsere den, og siden det gikk en alternativ sti til venstre langs med bekken oppover bestemte vi oss for den. Planen var å gå opp på Turufjell derfra og gå over fjellet og komme ned den stien som gikk over bekken. Om vi ble våte var det jo ikke så langt til bilen og vi hadde hatt en flott tur i sola.

Bratt ja, det var vel bare fornavnet. Så vi ble glade da stien vi fulgte svingte til venstre litt lenger opp. Vi var nok ei uke eller to for seint ute for dette sti valget er jeg redd.

Vi kastet et blikk over skuldra når vi sklei oss oppover i skyggen. Men Sørbølfjellet har vi vært på flere ganger tidligere, dok ikke samtidig, men vi har nå liksom en sånn ting med at vi skal ha turer der vi ikke er så veldig kjente noen av oss. Eller perler som vi er godt kjent en av oss.

En kjapp sjekk på kartet om dette fortsatt var et greit sti valg. Det virket sånn, så vi fortsatte videre oppover.

Endelig kom vi oss opp i sola og vi begynte å se oss om etter et egnet sted for å nyte en kakaokopp.

Det ble varmere i sola, men vi var ganske svette etter den lange oppoverbakken. Litt rart det der, vi går hardt ut som regel og må kle av oss litt etter litt oppover bakkene. Jeg hadde ikke så mye klær på meg, så jeg åpnet bare genseren litt i halsen, men beholdt ullgenseren. Vår og høst skal man vel være litt forsiktig med å kle av seg for mye.

Vi måtte se oss godt for når vi gikk, for det var nesten som å hoppe fra tue til tue for ikke å bli våte.

Slike steder gjør en litt bratt bakke opp i skyggen verdt strevet.

Tassen er lettere skeptisk til vann. Skjønner han godt jeg, det er ikke akkurat badetemperatur nå.

Man kan vel knapt finne et bedre sted å nyte litt av nista en sånn solfylt dag uten et vindpust i fjellet. Jeg kjente jeg var varm i kinna når jeg var ferdigdusjet til kvelds hjemme.

Findus og Hailey ballanserte ikke fult så mye på kanten som det ser ut på bildet, men det var ikke direkte flatt på baksiden heller.

Det virket som hundene syntes det var gøy med denne kanten, for de var fram og tilbake mange ganger iløpet av matpausa.

Tølle som er prosjekthund og Tassen som var 10 år på søndag.

Trivelige gutter å være på tur med, like interessert i nistepakka som blir pakket ut av sekken som andre. Jeg har nok skjemt de bort litt, for jeg har hatt litt hundegodis i sekken hver gang de har vært med på tur. Så nå stiller alle opp når jeg åpner sekken.

Prøvde oss på et gruppebilde, men det var ikke vellykket i første omgang. 

Gjengen på tur, så nå er genseren som Merethe har strikket til meg blitt testet på fjelltur også. 

Vi ble sittende å følge med på tåka som rullet innover langs Skardselvi

Findus

Hundene hviler ikke første matpausa. Nei da skal det leikes.

Det er godt å være på tur når alle hundene går så godt sammen om det er mat eller ei inærheten, om det er kos eller ei, om vi må forsere bratte bakker eller dype bekker.

Vi var utrolig heldige med været, i og med at Hr Yr egentlig hadde lovet regn hele helga. Men brått ble det lovet en glimt av sol i Hallingdal.

Mens vi hadde pause snakket vi om ruta videre. Der vi hadde tenkt å komme oss opp på selve Turufjell var det fryktelig glatt så det ut til. Det vesle området med fjell på flata av den lille kula vi satt på var ganske polert av is. Vi vurderte flere områder vi kunne kanskje komme oss opp på, men de var alle bratte og sannsynlig veldig glatte. 

Så med en svak plan A, så var det ikke noen annen plan B enn å returnere ned den bratte stien og prøve å finne et sted å forsere den breie bekken lenger ned i Dyrskard.

En siste beundring av tåkehavet under oss før vi snudde rundt for å finne stien ned  igjen. Ingen skam å snu for å finne et bedre utgangspunkt.

Ja også så klart, et siste bad. Det var jo ikke sikkert det var mulighet for flere bad, ikke sant?

Vi gikk helt bort for å se, men ble vel bare mer sikker på at det var lite lurt å prøve seg oppover her.

På veien tilbake var det ikke mindre glatt eller bratt...

Vi klarte oss bra uten å bli våte i rumpa eller slå oss da vi forserte den breie bekken litt lenger opp. Vi måtte jo sjekke ut den stien vi skulle valgt i første omgang. Den var tydelig der den snirklet seg mellom buskene så da må man jo liksom bare gå til den toppen også. Det var jo ennå tidlig på dagen og vi hadde mer niste og varmt vann igjen...