Avalsjøen rundt

Jeg tror vinteren kommer fort i år, så da må man ta de turene man kan før snøen kommer. Helgene fylles stadig opp med turmål som man forhåpentligvis rekker. På søndag skulle Merethe jobbe ettermiddagen og jeg møtte Marius på Brovoll for en tur rundt Avaldsjøen.

Siden flommen i fjor hadde ødelagt dammen som stien gikk over i enden av vannet, så var stien mye på vei. Vi fant ut at vi like godt kunne følge veien rundt etterhvert isteden for å krysse hit og dit med litt sti og litt vei. 

Vi gikk vel motsatt vei enn det som var vanlig etter det jeg har lest forskjellige steder på nettet.

Stien fulgte viltgjerdet langs veien et stykke før vi kom til elva og kunne krysse under veien for å komme oss opp i skauen.

Med bakgrunn i allmenningsretten for jordbrukere i Lunner praktiseres fritt beite for relativt mange husdyr på allmenningens grunn. Totalt blir ca 600 storfe (kuer og kalver) og ca 4500 sau og lam blir sluppet på beite hver sommer. Beitesesongen er fra slutten av mai til sanking som starter tidlig i september. Lunner Allmenning er vert for disse dyrene, samtidig som området er åpent for friluftsliv og tilhørende ferdsel. Beitedyrene er ufarlige om de får gå uforstyrret, men de er følsomme for uro og det spesielt viktig at reglene for båndtvang overholdes. 

Stien var blåmerket og det var mange skilt underveis, så en trengte ikke kikke så mye på kartet på telefonen for å finne fram på ukjente stier.

Selv om dyreeierene selv systematisk ferdes i skogen for å se til at dyrene har det bra, oppfordres alle til å melde fra om noe unormalt observeres (for eks syke / skadede dyr). For dette vises til oppslag ved veier og sentrale steder i området, alternativt oppsynsperson (tlf. 40 60 55 55) eller Lunner Politi (tlf. 61 32 69 30).

Flott tur og tørr sti stort sett. Men et par steder var det skikkelig bløtt og klinete. 

Det er ikke bare idyll ved Avalsjøen. I 1981 ble to unge gutter skutt og drept inne i Hadelandskogene. Klikker du på linken kan du lese om saken. Det var sent på kvelden, 21. februar 1981. På en skogsbilvei på Hadeland, noen få mil utenfor Oslo, kjører en bil med fire unge menn i.To av disse er aktive i et nynazistisk miljø og med i den lille gruppen «Norges Germanske Armé», der en 19 år gammel mann som ikke er med på bilturen er leder. Disse to vet hva som er i ferd med å skje, de to andre i bilen er uvitende. Slik blir de to sistnevnte liggende tilbake på skogsveien, drept. Skutt av sine kamerater og etterlatt på en bro mellom Avalsjøen og Leirsjøen i Lunner kommune på Hadeland. Til sammen ble 29 skudd avfyrt mot dem.

Jotunheimstien som går fra Oslo til Gjendesheim går over Hadeland. Her går den bl. a langs Avalsjøen og for å krysse Leirelva ved utløpet av vannet går stien over damkrona. Avalsjøen har et areal på 0.9 km2, og er omringet av variert skog, myr og kupert terreng. I vannet er det gode bestander av ørret, abbor, sik og røye. Steinalderlokalitet 1007: Lokaliteten ligger på toppen av et sydvendt nes ut i Avalsjøen. 

Undergrunnen består av sand/grus. Boplassoverflaten inneholder dessuten en del stor stein. H.o.h.: 337 m. Lokaliteten ligger på toppen av en liten odde som stikker ut i Avalsjøen. Undergrunnen består av sand/grus, mens overflaten inneholder en del større stein. Det ble bare tatt et prøvestikk på stedet. Dette inneholdt kun et lite mikroavslag av flint, men det er sannsynlig at det finnes mer på stedet da beliggenheten er typisk. H.o.h.: 337 m. Steinalderlokalitet 1006: Lokaliteten ligger på toppen av et sydvendt nes ut i Avalsjøen. Undergrunnen består av sand/grus. Boplassoverflaten inneholder dessuten en del stor stein. H.o.h.: 337 m

Stien kom ut på en vei som vi fulgte videre

Vi fulgte Jotunheimstien et godt stykke.

Enkelt å krysse elva når det er bru der.

Mye fin natur, så det spørs om vi må sjekke ut flere turer i området.

Siden det er rundt et vann så er det mange små putter og bekker i nærheten.

Vi tusler nå rundt og skravler, knipser bilder og nyter ettermiddagen i oppholdsvær. Dagen etter er det jobb igjen og jeg har hatt ei flott helg som opplading. Har til og med lagt om til vinterdekk på bilen, men jeg vil ikke ha snø ennå!

Jotunheimstien forvant oppover i hogstfeltet, men vi valgte å gå veien til enden.

Runden er forholdsvis flat, men siste stykket gikk over en haug så det ble en total stigning på nærmere 250 meter på turen.

Når veien slutter legger vi i vei oppover en skogsbilvei for å komme opp til neste vei.

Så kom vi opp til den kryssende stien som vi skulle følge videre.

Der ble det brått veldig bløtt

Det er stort sett kjempesteiner alle steder om du går noen kilometer i terrenget. Her er det ikke noe unntak.

Trivelige slike stier som forsvinner ned i skauen som en tunnel.

Set var noen hjortelusfluer som ble moset i løpet av runden. Det er noen heslige krek.

Når vi nærmet oss veien igjen var det ganske bløtt et stykke i stien.

I enden av Avalsjøen var det fin rasteplass. 

Vi tok ei pause med litt vann og en energibar. Hundene fikk vasse litt og slukke tørsten.

I ene enden av vannet var det mange hytter, så kanskje hyttefolket samles her til Sangthansfeiring.

Sikkert mange flotte fiskeplasser langs vannkanten der.

Et par av hyttene kunne nok fristet bitte litt

Skal man ha hytte må den ligge ved vann og da må man ha båt.

Når vi forlater vannkanten så klatrer veien oppover i lia og vi får de fleste høydemeterne på turen.

Virker som "alle" skal hogge tømmeret sitt i høst

Det ble solnedgang og temperaturen sank mange grader med en gang.

Brått stupte veien nedover og det bar rett tilbake til parkeringa.

Takk for turen Marius

Makalausfjellet 1099moh

Etter å ha sett noen bilder både på instagram og på Facebook, så lurte jeg på til Åse om vi skulle ta en liten utflukt oppover Begnadalen til Makalausfjellet. Vi fulgte veien fra Reinli innover mot Stavadalen og Nørdre Fjellstølen. Men det viste seg ikke å stemme lenger. Så etter en bomtur til Jettegrytene og spurt noen turgåere, så endte vi opp med å pendle oss opp på kryss og tvers i et hyttefelt eller to. Det kommer litt ann på hvordan du ser det. En ting var helt sikkert, det hadde skjedd mye i området siden denne turbeskrivelsen var laget.

Med et forholdsvis flatt fjell fra parkeringen så er det begrenset hvor makalaus denne utsikten fra toppen kunne bli. Men vi hadde trua når vi fant riktig parkering. Norgeskart viste stier og veier på kryss og tvers der. Det var satt opp skilt som viste både skiløyper og turstier. Det var kun et fåtall som hadde avstandsbemerkninger. Men langt var det ikke.

Det viste seg at det var plassert ut noen stolper her også, så jeg fikk scannet noen uten å gå med kartet oppe. Nei vi var på tur og ikke på stolpejakt.

Terrenget minnet litt om Norefjell, med sitt lettkuperte terreng og breie stier i flere retninger.

Her var det stor manko på høstfarger, som det er i de fleste fjellene i høst.

Men dager i fjellet er til for å nytes

Vi snakket litt om at vi skulle prøvd å få til en runde der, men terrenget tatt i betraktning så var det stort potensiale for at vi hadde kommet til ei myr som ikke var så enkel å forsere. Vi hadde hatt en knallfin tur tidligere på dagen og åsene rundt begynte å bli ganske grå. Nei vi holdt oss til stien som gikk fram og tilbake.

Stien var helt grei å gå uten de store humpene eller steinene.

Mange små vann og hvit mose, det gir fjellstemning det.

Litt stemningsbilder må det bli

Vi fant toppen og kunne begynne å se oss om etter geocachen som var like ved toppunktet.

Det var ganske lunt der cachen var, så da slo vi oss ned for en kvikk lunsj og en klementin. Bollene hadde vi spist opp i bilen mellom turene, så da smakte det med litt sjokolade. Vi hadde ikke med niste, for vi skulle jo bare en liten tur og ikke to. Planen var å kjøpe middag på vei hjem.

Helt greit å slå seg ned i lyngen for ei pause, før vi gikk tilbake til bilen, samme veien som vi kom omtrent.

Ikke alle var like fornøyd med lunsj uten niste. Men Åse hadde nok av godbiter i rumpetaska, så det var slett ikke synd på de firbeinte på turen.

Litt leik ble det tid til før vi gikk tilbake til bilen.

Kan det bli mere høst enn dette?

Det var mye folk i fjellet, så Una hadde nok å følge med på.

Noen steder kunne man gå som man ville, men det var langt fra alle steder.

Man kunne se helt til Hallingskarvct fra toppen.

Vi plukket med oss en stolpe som sto på en topp i nærheten av stien, så da gikk vi bare over haugen isteden for å gå tilbake der vi kom fra.

Det viste seg å bli et bratt alternativ

Det viste seg at vi kom helskinnet ned alle fem

Det var satt opp en minnestein i bunnen av fjellet like ved parkeringen.

Det var bilder av begge de to omkomne og flyet de hadde havarert med

For de som er interessert så er hele historien der.

Vare noen meter på feil sted, livet er hardt og brutralt

Hittil med stolpejakt, ikke sikkert det blir mer i høst heller.

Når vi hadde kviklunsj pause på fjellet oppdaget jeg at skoen hadde løsnet fra sålen. Dette er de nye skoene som jeg kjøpte i august en gang. De har ikke vært på mer enn 10-15 mil. Vi snakket om at det var litt i korteste laget. På mandagen sendte jeg en mail til Stormberg for å legge ved noen bilder og spørre om det var meningen at de skulle løsne så fort. Den andre skoen var jo like fin. Dagen etter fikk jeg svar at det var bare å bestille nye på nettet og legge inn rabattkoden jeg fikk tilsendt. Så nå er det et nytt par på vei i posten til meg, helt gratis og fraktfritt. Det er kundeservice det.

Jettegrytene ved Kvitingen

Vi skulle til Makalaustoppen, men med en veibeskrivelse fra 2020 med et par stedsnavn som ikke sto på noen skilter, mange nye veier og et hav av hytter... ja så endte vi opp med å kjøre gjennom feil bom og fjerne oss fra målet. 

Ikke de store telefonsignalene på deler av veien inni der. Men kartleseren kom med nytt turmål rett i nærheten. Det er jettegryter her, sa Åse. Bilen snudd og vi fant parkeringen for turmålet. Siden den opprinnelige turen ikke var lang, så fant vi ut at vi kunne rekke to turer den dagen.

Formen til Åse var ikke helt i 100, men når turene ikke innebærer veldig klatring oppover, så tok vi det deretter. 

Jettegrytene ved Kvitingen blir også kalt Gjøgerlaugitn. Gjøgerlaugitn er noen kolossale jettegryter med mørke fjellsider, nifse nok til at trollkjerringene (jøger eller jyger) lauget seg der, iflg. troverdige vitner.» Jettegrytene ligger på rekke og rad fra Kvitingen ned mot Stølstjernet. 

Kvitingen var et veldig trivelig vann, så bomturen som ble til noe alternativt var veldig bra. Her var det gamle trivelige hytter rundt vannet. Ikke vei fram og fyr i ovnen på ei av dem.

Det var spådd gråvær med utrygt for regn, men regnet dukket ikke opp før vi kom ut fra Kafeen etter at vi hadde spist middag ved halv femtiden på ettermiddagen.

Det var utrolig klart vann i Kvitingen.

Jettegrytene ble laget under istiden, men er både geologisk og naturmessig en flott plass. Det fortelles om at dette kan ha vært et offer- og avrettingssted, kanskje i steinalderen. Boplasser fra denne tiden er registrert ved Ølsjøen, ikke langt unna Kvitingen. Gjøgerlaugitn har nok sine hemmeligheter. En gjøger er søster til trollet. I norrøn mytologi, er det betegnelsen på en jotunkvinne, et frastøtende vesen med lang hals og lang nese.

Siden vi ikke hadde planlagt tur hit så ble det meste en overraskelse. At det var så fint langs vannet og at jettegrytene lå på rekke og rad. At det var stolper der også, var overraskende. Så jeg scannet de vi gikk forbi som jeg så. Blir nok ingen rekord i år, men hittil har det blitt 71.

Vi nærmet oss enden på Kvitingen og skjønte at disse jettegrytene ville dukke opp ganske raskt.

Vi regnet med at det var litt sleipt på fjellet da det var litt småyr i lufta innimellom.

I etterkant så var det overraskende mange høydemeter.

Da vi oppdaget at vi var på feil kurs som utgangspunkt, var det et alternativ å gå opp på Makalaus. Når vi kom hit så skjønte vi fort at vi måtte legge en plan B... eller C da  egentlig.

Så på noen bilder fra området i etterkant og da var det faktisk noen som svømte rundt i disse svarte hullene. Når vannet var så klart ellers så må det være svart fjell her, eller et bunnløst hull.

Vi måtte skli oss ned en skrent for å komme ned til stolpen. Åse som driver med Geocaching var ikke fult så heldig her. Den boksen tok vi ikke sjansen på å klatre opp til. Vi har vært på endel klatreturer etter bokser opp gjennom, men her var det så sleipt at vi vurderte det til stort potensiale for å bli våt om vi hadde prøvd.

På vei ned var vi nede på rumpa og på vei opp igjen var vi nede på knærne. Hadde det ikke vært noen hakk i fjellet så hadde vi hverken kommet oss ned eller opp. Til tross for fjellstøvler med god såle var det svinglatt der.

Hundene sleit også med å komme seg opp igjen og var innom et par alternative ruter. Vi snudde og gikk samme veien tilbake til bilen som der vi kom. Det var enklest å kjøre til nytt utgangspunkt fant vi ut. Tilbake i bilen og sjekking av kartet var vi ennå ikke helt sikre på hvor vi egentlig skulle kjøre videre. Da stoppet vi ved noen som gikk langs veien og fikk bekreftet at vi skulle gjennom bommen igjen og forbi noen søpleconteinere for å gjennom ny bom.