Noen leiker med livet

Når jeg hadde kjørt til Helle på lørdag hadde jeg lagt merke til noen isfiskere ute på Steinsfjorden. Akkurat det er vel i og for sei ikke noe uvanlig syn på vinteren. Men jeg ble overrasket over at det var så mange på lørdag. Isen var helt grå og det var forholdsvis mye åpent vann.

Ikke at jeg har så erfaring med isfiske eller pilking, for da må man være utstyrt med en dose tålmodighet. Det har ikke jeg. Men jeg veit at isen ikke bærer kun fordi du har lyst til å bevege deg ut på isen. Jeg liker egentlig ikke isen noe særlig. Den bør være minst en halv meter tjukk før jeg lurker meg ut på den. 

 På vei tilbake stoppet jeg på Sundøya tok med meg Varga og fotoapparatet for å ta dette fenomenet i nærmere øyesyn. Ja jeg så tre svaner som svømte rundt i det åpne vannet også. Så jeg hadde et håp om å få tatt noen stilige svanebilder. Og det fikk jeg! Det ble så mange at de får komme i et eget innlegg.

Under veibrua fra Sundøya til Kroksund går det ei gangbru med høyt rekkverk. Varga savnet nok å kunne se der hun gikk.

Det er alltids noen som må grise til med maling

Det er riktig så idyllisk på denne tangen ut i fjorden. Bare så synd det er rett ved veien, så en ikke kommer unna bilbråket. Det er jo en forholdsvis mye brukt vei om man skal til og fra Oslo.

Et par stokkender sto ytterst mot fjorden og varmet seg på det ene beinet.

De hoppet uti lenge før vi nærmet oss særlig

Om du kommer med båt kan du fortøye i berget. Eller du kan binde bikkja.

Varga var nysgjerrig på endene som svømte over og hoppet opp på kanten av isen.

Det er ei flott gammal bru

Varga måtte kikke litt på tilbakeveien også.

Det ble seint før vi kom oss hjem den lørdagen. Seint før jeg fikk spist middag og lagt meg i badekaret for å få igjen varmen. Tok litt tid å få varme i huset, da det ikke hadde vært fyret tidligere på dagen. Jeg hadde jo tenkt å komme meg hjem når sola sto på ennå.

Det ble ikke noe mer luftetur på de to som hadde ventet hjemme den dagen. Det var ikke så farlig for jeg hadde avtalt tur med Hilde på søndag. Da skulle hun komme hit så skulle vi prøve oss på årets første tur til Bårnåsåsen på barmark.

Men lørdagskvelden kom og pappa ville ha selskap på kveldsturen sin. Da tuslet vi denne siden utover til Skotland før vi snudde og jeg kunne dumpe ned i sofaen med en dokumentar fra Netflix.

Sånn går nå vårdagene og forhåpentligvis glir de over til sommer. Gleder meg til verandalivet i solnedgangen med ei god bok.

For en mann!

 

På vei tilbake fra turen til Preståsen på lørdag, så kjørte vi om Utsranda. Helle hadde snakket om at hun hadde sett Skotsk høylnadsfe når hun hadde passert der i sommer. Nå var innhegningen tom, men vi så noen som holdt på på gårdaplassem. Vi stoppet og etter en kort vurdering så kjørte vi opp dit og Helle hoppet ut. Hun var tross alt mer lokal enn det jeg var.

Bonden kom ut og vi fikk lov å kikke på dyrene hans og ta bilder av dem. Han dro av gårde og vi kunne nyte synet så lenge vi ville. Det er flotte kuer, og jammen hadde det kommet noen kalver også. 

Det så ut som det var noen av kuene som ikke hadde fått kalven sin ennå. De var litt nysgjerrige, men den eneste som lot seg kose litt med var faktisk oksen.

Vi fant ut at dette måtte være kalv fra i fjor, siden den hadde så mye pels. Om ikke lenge nå så detter vinterpelsen av i svære dotter.

Skotsk høylandsfe, eller Highland Cattle er en gammel kurase som har sine røtter i den gamle nordiske uroksen. Historieforskere mener det var vikingene som brakte feet over til Skottland. Her har de hatt sin plass i det karrige skotske høylandet. Høylandsfeet ga den gang kjøtt og melk til de små bondesamfunnene. Pelsen ble den gang klippet, og det ble laget varme klær som gensere, luer og sokker.

De første dyrene kom tilbake til Norge i 1994 og det er i dag registrert ca 3149 reine Highland dyr , i 205 besetninger dyr av denne rasen i Norge. Kuene får 1 kalv i året og er ferdig utvokst når de er 4 år gamle. Da veier en ku ca 600 kg og en okse 850 til 1100 kg.

Høylandsfeet er kjent for det marmorerte fine kjøttet pga. dyrenes evne til å ta til seg all mulig slags føde, slik som gress, urter, blader kvister, blåbærlyng osv. Dyrene har en rolig adferd med en sterk rangordning i flokken. De er i utgangspunktet godlynte, men man bør se opp for de store hornene, som kan bli over 100 cm i total bredde. Det finnes ingen trusler i Norsk fauna i dag, som kan true en flokk med høylandsfe.

De var veldig oppmerksomme på oss, så de tittet mye. Men sto helt rolige, så da ble vi vel godtatt da.

Disse kuene har mer villmarkfarger enn andre kuer, så de glir mer i ett med landskapet.

Det er ikke mange centimeterne mellom magen og bakken på disse her.

Vi takker for titten og stikker nok innom flere ganger iløpet av sommeren. Hadde vært artig å se kalvene fra de er bitte små.

Jeg har lest litt rundt på nettet om denne rasen, og alle steder advares det mot de store hornene. Du kan bli skadet selv om kua ikke mener det, et lite kast på hodet så merker du den spissen der.

De hadde høner som gikk som de ville der også. Hønene trodde nok vi hadde med noen godsaker til dem, for de fulgte etter litt før de gikk tilbake til trappa si.

En skikkelig staselig hane som passet godt på hønene sine.

Om maten er inne i munnen eller henger fast i barten er det samme. Kjekt med litt niste om man er drøvtygger.

Kanskje de kommer bort for litt kos når de blir bedre kjent med oss. Noen treger litt mer tid enn andre, og noen blir ikke kosete uansett hvor mye du prøver.

Utrolig flotte dyr

Vi var vel der et kvarters tid eller så tenker jeg.

Skikkelig stilige søppeldunker hadde dem. Spørs om jeg får søke på nettet etter sjablonger så jeg kan få sånne dunker også.

Fjelltoppjakten på Preståsen

 

Vil du være med oss på helgas utflukt? Vi har virkelig gjort mye gøy og et par ting som vi ikke hadde planlagt. I helga har det blitt veldig mange bilder. Bare å nyte helgene når det ikke regner. Og på lørdag regnet det ikke før det ble kveld.

Dette har vært en veldig begivenhetsrik helg. Mye mer enn det jeg hadde planlagt. For når man er litt impulsiv så blir det brått noe nytt som skjer. Planen lørdag morgen var å plukke opp Helle så vi kunne ta en innsjekk i fjelltoppjakten på Sollihøgda, Nærmere bestemt på Preståsen. Jeg var der i tide og fikk en liten kos med hestene hennes før vi dro avgårde.

Vi svingte opp i rundkjøringa og passerte arbeidsbrakkene på Sollihøgda. Så kom vi til bommen i enden av anleggsplassen,, den sto åpen. Litt vurdering fram og tilbake om den kom til å bli lukket eller ei, så fant vi ut at vi trolig ville møte de som hadde lukket den opp på veien, så vi ikke ville bli låst inne.

Vi fant en bil i veikanten og jeg stoppet og tok bilnummeret. For om den var borte da vi skulle kjøre ned igjen og bommen låst, så hadde vi i det minste et navn til en som hadde tilgang til nøkkel. Man lærer litt av å bli låst inne på feil side av bommen en gang i tiden for mange år siden. Kort fortalt, det er ikke så morsomt.

Vi parkerte på skytebanen og la i vei oppover lia. Det var noen som hadde tråkket der, enten på truger eller på beina for en god  stund siden. I appen til fjelltoppjakten står det hvor langt unna du er innsjekkingspunktet. Når vi tråkket oppover så tråkket vi vel gjennom tredje hvert skritt, men siden det kun var 500 meter omtrent, så vi la i vei. Milo protesterte når vi forventet at han kunne hoppe over bekken.

Det ser ikke så bratt ut, men det var tungt nok når man hadde snø til over skoa både titt og ofte. Trodde vel egentlig ikke jeg var i dårlig form, men jammen peset vi ganske javnt både jeg og Helle. Jeg hadde på meg alt for mye klær, så det ble en stopp midt i bakken for å kle av meg ullgenseren. 

Milo og Varga har hilst på hverandre på jobben, men det er ikke så ofte Varga er med på jobb lenger. 

Et stykke opp i bakkene kom vi inn på ei skiløype som ikke var sporsatt. Der kunne vi i det minste gå uten å tråkke gjennom.

Når Milo var ferdig med å kjefte på Varga, fant han ut at hun ikke brydde seg det døyt om det han holdt på med. Da ble han plutselig interessert i det hun holdt på med.

Så fant de ut at de godt kunne leike litt sammen og ha det riktig så gøy.

Hey, skal vi finne på noe spik?

Vi fant toppunktet og sjekket inn, så nå kunne vi sjekke ut omgivelsene. Langt i det fjerne så vi noen hustak, men vi fant ikke helt ut hvor det kunne være.

Vi fant neste juls juletre.

Både Milo og Varga tok virkelig av etterhvert som de ble husvarme.

Så begynte vi å kikke litt rundt etter et sted å komme tilbake til skiløypa uten å tråkke gjennom for mye snø.

De ble riktig så radarpar etterhvert.

Det er en underlig vår... markjordbær kommer for fult i mars!

For hver gang vi stoppet opp for å ta noen bilder, ja så var det full leik. På kvelden så jeg at Patran hadde vært ute på Fjelltoppjakt i Tønsberg, så nå begynner statistikken å komme seg litt. Jeg var på tur med Hilde på søndag, da la vi også planer om en runde til sommeren med lange lyse kvelder for å rekke noen innsjekkinger til kvelds. Vi var til og med så ambisiøse at vi satset på soloppgang på fjellet. Tidlig opp og seint i seng.