For en imponerende hukommelse

 

I går når jeg tok bilde av rådyrene brukte jeg det kamera jeg ikke å ofte har med meg når jeg skal ta skikkelige bilder. Det er et kompaktkamera og det blir litt trekt, men til gjengjeld så har det adskillig bedre zoom muligheter enn speilrefleksen. Når jeg skulle lage innlegget om rådyrene så ramlet det inn noen flere bilder gitt. Det første jeg tenkte var "Hvor i all verden har jeg tatt disse bildene?" Når jeg gikk inn på bildene viste det seg at de var tatt 20. november i 2021 og det demret for meg hvor jeg hadde tatt dem. Det er ikke akkurat tydelig på bildet hvor det er knipset, mørkt som det er. Men det tok ikke mange minuttene etter en titt på de mindre vellykkede bildene av fullmånen at jeg husket anledningen. Fullmåne over Hønefoss som skulle speile seg i elva, men med "galt kamera" slik at jeg ikke gadd å tømme minnebrikka når jeg kom hjem en gang... tydeligvis.

Siden det er fullmåne nå også, så fikk jeg prøve meg med det andre kamera. Med skyer og litt dis så ble det ikke akkurat optimalt dette heller. Etter jobb i dag var jeg og Bella på tur med Anne og Otto. Jeg tok Otto for å prøve å få litt kontakt med han. Tenåringer har ikke alltid ørene med seg. Men han ble riktig så bra etter hvert. Vi gikk om Bjørneplassen så han og Bella fikk ut litt energi. De leika veldig fint og Bella korrigerte han når han ble for freidig. Tro Otto ble riktig så fornøyd resten av kvelden.