Pink er mer enn ivrig når det gjelder å være med der det skjer, så når Kenneth trengte hjelp til å sette ut den nye kanoen og ta ut robåten fra båthuset på Buvasskoia så blei både jeg og Pink med på det.
Jeg tok med hengeren oppover så det skulle være litt enkler å frakte kanoen oppover til Buvatnet.
Litt ufjampelig å bære mellom trørne forbi bommen på veien, for den var forholdsvis brei. Da er den ganske stødig på vannet.
For å slippe å bære lenger enn nødvendig så lempet vi alt i kanoen og padlet i vei utover vannet i riktig retning.
Etter min smak var den litt for flat i tuppen, så når bølgene brøt med kanoen sprutet det vann inn i kanoen. Det var ikke akkurat badevann jeg fikk på beina utover der.
Tror Pink angret bitte litt på at hun var så ivrig på å bli med på tur, hun så ikke helt fornøyd ut.
Vi la til kai, ja om du kan kalle to tømmerstokker til å dra opp båten på, for kai ved Buvasskoia. Riktig idylligsk i solnedgangen som raskt nærmet seg.
Bølgene skvulpet ganske mye etterhvert, så det var greit å ha parkert kanoen på land.
Litt rart at de som var på hytta satt inne og tittet ut, isteden for å hygge seg i vannkanten. Det var ikke akkurat kald vind.
Så angret Pink igjen, for hun måtte jo være med i robåten, da den skulle ros fra båthuset på stranda til kaia foran Buvasskoia.
70 meter langs land, så var vi framme.
Kenneth syntes han fortjente litt oppmerksomhet for innsatsen, så han glapp åra ut av årekeipa og landet på ryggen i båten. Stygt nære Pink, som ble dødelig fornærmet en stund der. Vi fikk blasket oss nære åra som falt i vannet, før vi kunne ro inn til land og motta applausen fra det åpne vinduet i Buvasskoia.
Båt og kano ble låst fast i bolten i fjellet. Årene satt i skjulet sammen med en håndfull redningsvester i assorterte størrelser.
I solnedgangen over Bukollen så gikk vi stien tilbake til bilen for å dra hjem.
It's always a great day for some time on the lake!
SvarSlett