Ormevatnet rundt på Blåfjell

 

Så mange som 86 nordmenn er drept av bjørn fra 1700-tallet og fram til i dag. Sist gang en nordmann ble drept av bjørn var så langt tilbake som i 1906, da 13-årige Johan Sagadalen ble drept i Flå i Buskerud. (født 6. september 1892 i Flå, død 14. september 1906 i Drammen) fra Heie i Hallingdal.

Den 16. august 1906 ble han som trettenåring angrepet av en bjørn i Vassfaret da han gjette sauer ved seteren Domfæt med sin elleve år gamle bror Andreas. Johan smatt inn i den tette bjørkeskogen like ovenfor stedet hvor Andreas satt. Straks etter hørte Andreas at Johan skrek inne i bjørkekrattet, omtrent ti meter fra ham. Samtidig hørte han dyreskrik, som fra en gris.

Det var imidlertid ikke mulig å se noe i det tette krattet, og plutselig ble det helt stille. Andreas løp til seteren, der bonden, Ole Hilde, tilfeldigvis befant seg. Denne og Andreas dro sammen tilbake, og fant endelig Johan. Hele ansiktshuden var revet opp og skjøvet over mot den ene siden av ansiktet. Det venstre øyet var borte. På Johans ene lår var det store hull etter bjørnens klør, og i pannen var det merker. Her hadde bjørnen revet løs både skinn og kjøtt, så det hang nedover nesen. Bjørnen hadde øyensynlig slikket blodet av ansiktet og håret, ettersom han her var helt våt av spyttslev.

Johan fortalte at da han kom ned i bjørkekrattet og frem mot en dvergbjørk, kom bjørnen farende frem til bjørka. Han ble redd og prøvde å løpe fra bjørnen, men den innhentet ham snart. Det siste han husket, var at bjørnen hogg tak i låret hans og bet ham over hele ansiktet. Han hadde gått rett på bjørnen, som hadde ligget i krattet med en saueskrott, og da han løp, hadde han vekket jaktinstinktet dens. Johan ble behandlet av jernbanelege Saxlund og kom siden til Drammen sykehus. Han døde her den 14. september av hjernehinnebetennelse på grunn av skadene.

Det begynner å dra seg til med disse Mikkel-toppene nå, så valget falt på Blåfjell. Jeg hadde planer om å svippe opp på Likkistefjell før jeg dro hjem, uansett hva de andre i turfølget mente og syntes. Inger Synøve ville ikke stresse for å rekke ting, men jeg mente at sommernatta var enn å lys og lang. 

Har jo vært på tur med Inger Synøve tidligere og veit at om et flott turmål er plantet i tankene, så er hun på gli uten at jeg behøver å nevne det igjen. Men denne dagen var det to til som var med på tur. Nina som var med på Sørbølfjellet og på Hestgjuvnatten tidligere i sommer. I tillegg hadde hun tatt med seg datteren sin. De hadde satt igjen sin bil på Flå stasjon da det lyste noen varsellamper på den. 

Vi parkerte like før bommen og la i vei innover veien etter en snartur innom Minnesplata til Johan Sagadalen. Veien følger kraftledningen innover før det er skiltet opp til venstre til Blåfjell. Multekarten sto tett i tett langs veien innover, men det er lenge til den er plukkbar.

Jeg og Hilde var en tur på Blåfjell i september 2019, så det er noen år siden jeg var der i et forferdelig vindvær. Men husker at jeg skulle tilbake hit, det har bare ikke helt falt seg sånn før nå. Er litt med sånne steder man har vært mot nye steder. Jeg velger ofte et nytt sted. Jeg egner meg særdeles dårlig som turoperatør. 

 Når vi klatrer oppover fra veien mot toppen av Blåfjell for å sjekke inn i fjelltoppjakten og scanne stolpen på Mikkelløypa, da får en mer og mer utsikt etterhvert. Spredte gamle setervoller som er satt i stand til mer moderne standard. Fra toppen kan en se ned i Vassfaret, og mer av Vassfaret fikk vi se utover dagen.

På vei mot toppen ser man veiein komme snirklende fra der vi kom fra. Veien er nok et inngrep i naturen for å få bygget kraftledningen med strømforsyning til Oslo.

Jeg blir trukket mot kanten for å få utsikt og da må man jo ta et bilde eller to når man først er i gang. Marlene og Nina ledet ann oppover med Bailey, så kom Inger Synøve med Tølle og Findus. Varga er ferdig med løpetiden sin, men gutta var nesten mer interessert i henne nå, enn sist vi var på tur og den så vidt hadde kommet ordenlitg igang. Bella var igjen hjemme denne dagen, for både hun og Hailey har dratt igang med løpetid.

Det var både bekker og vannpytter så det var ingen fare med tørste hunder på turen. 

Det er veldig klart vann på fjellet, så det er ingen sak å drikke seg utørst. Jeg hadde med meg to vannflasker selv, og de ble tomme før dagen var over. Jeg har lett for å få vondt i hodet om jeg drikker for lite om dagen.

Jeg liker meg i fjellområder med topper som har små vann imellom.

Blitt skikkelig rutinert og husker å sjekke inn, ellers må man jo gå tilbake om man ikke har vært der tidligere.

På toppen var det nok av valgmuligheter videre. 

Vi sjekket inn i både det ene og det andre, så skulle det bades i Grisetjern mente Inger Synøve. Jeg er for bading på tur jeg altså, men jeg vil helst ha sol og litt høyere temperatur enn det var denne dagen.

Det var flere som var ved varden samtidig og flere kom det, så vi bestemte oss for å gå ganske fort fra toppen. Sånn køsamling har jeg lite sansen for.

Retningen ble pekt ut og jeg fortsatte stien i retning Ormevatnet. Ingen av gutta ville gå først, så da gikk jeg foran med Varga og de kom kjasende etter.

Tølle og Findus er ikke særlig ivrige når Varga står igjen for å vente til jeg har fotografert litt.

Men store flotte hallingvarder må dokumenteres.

Det er alltid en ny tur å gå i Hallingdal, en ny sti til kjent turmål. Alltid en variant. Det er gøy hver gang Inger Synøve sier at her har jeg aldri gått før... for det er ikke mange steder i Hallingdal.

Ikke mange meterne nedover så ble det skikkelig rabalder med hyl og skrik bak oss.  Det viste seg at jeg og Varga hadde vekket opp 700 illsinte jordveps når vi gikk forbi. Så de bak oss fikk en sky veps rundt seg og ble angrepet. Action i fjellheimen på høyt nivå. Ja det ble noen fulltreffere, men ikke mange. Marlene fikk et stikk på hver legg og Bailey fikk et på snuta. Vi andre slapp unna. 

Det ble diskutert motangrep eller retrett til bilen, der var ikke jeg helt i tankegangen. Bailey pleiet snuta og jeg var litt usikker på om Marlene hadde blitt stukket av veps tidligere, det hørtes ikke sånn ut. 

Vassfaret kunne skimtes og jeg satte kursen mot Ormevatnet for å se om sola kom og knotten forsvant. Vepsen var borte, så da var det bare å gå videre tenkte jeg.

Stien gikk forholdsvis bratt nedover mot Ormevatnet og vi holdt greit tempo nedover.

Det ble noen fotostopp på vei ned mot vannet.

Myrull og pytter er aldri feil.

Jeg håper vi treffer på en tur i høst i det minste. Det har vært overflod av multeblomster på turer, og nå var det mengder med multekart. Så snart må det være mengder med multer også, sånne som er modne og kan spises mens man går.

Tipper Varga liker multer også, husker ikke om vi fant noen som hun spiste i fjor høst.

Nina var langt fra overbevist om å bade når vi kom ned til Ormevatnet. Hun mente det slett ikke var badevær. Jeg synes heller ikke været innbød til fjellbading, og når Inger Synøve også slo det fra seg, så ble badet med tanken denne dagen. Vi fant ut at vi skulle gå rundt vannet og sette kursen mot bilen igjen etter at vi hadde spist matpakka. 

Idyllisk var det, men gud betre så mye flue og knott, en mygg eller to var det også, så det var bare å trekke opp på toppen på andre siden for å spise nista.

Hundene stoppet for å drikke når vann var tilgjengelig.

Ei enslig and med en andunge.

Lunsjpause ble det med god utsikt ned på Ormevatnet.

Utsikten er halve lunsjen

Varga var ikke særlig sliten, for hun pleier å sove litt når vi setter oss ned for å spise. Vel og merke når nista er spist opp.

Skydekket lettet ikke mens vi spiste. Men for et landskap å se tilbake på, der vi kom fra.

Bella hadde sikkert trivdes på denne runden hun også, men når man skal på tur med tre hanhunder så får man være litt omtenksom å plassere løpetisper hjemme.

Kjekt med flere på tur, så blir det noen bilder av meg også. Jeg er ikke akkurat noe selfie queen.

Gutta var litt interessert i Varga ennå, men hun brukte kjeft på dem at tiden var over. Det trodde ikke gutta særlig på.

Vi skrådde ned mot Ormevatnet og håpet på å komme inn på stien som førte oss mot bommen ved parkeringen, der bilene sto.

Vi fant stien og satte kursen mot bilen. 

Her var det bare å øke tempoet, for maken til knotteverden har jeg ikke kjent i sommer. Myggen svirret og småfluene krabbet inn i både ører og nese om de fikk muligheten.

Tilbake ved bilen endte det opp med at Nina og Marlene tok bilen til Inger Synøve tilbake til Flå stasjon der de hadde sin bil. Så kjørte jeg og Inger Synøve til bommen ved Raudfjell, lempet på rumpetaska og satte kursen mot Likkiste fjell. Dagen var ennå for ung til å reise hjem. Koppelama hadde fått godt med mat til frokost, så jeg hadde tid til en avstikker.