Jeg gir aldri noe til tiggere, eller kjøper noe på gata. Men forrige uke så sto det en helt normal gutt foran inngangen til butikken i Heradsbygda da jeg skulle handle etter jobb. Ikke sa han noe, bare smilte litt koselig når jeg gikk forbi og inn. Har hørt mye om magasinet han solgte, men aldri fristet å bidra til noen av de som har stått der.
Men denne fyren her maset ikke om du skulle kjøpe, han bare sto der og smilte forsiktig. Ikke så han særlig herjet ut heller. Så da gjorde jeg noe jeg aldri har gjort tidligere. Jeg kjøpte et slikt blad. Jeg må jo vite hva det er for å kunne ta et standpunkt om bladet.
Bladet var overraskende variert, med mye forskjellig som jeg ikke hadde regnet med,
Jeg så ikke tv programmet om Petter uteligger. Hvorfor skal folk tjene penger på andres tragedie om det er selvforskyldt eller et uhell? Nei sånt støtter jeg ikke.
Magasinet =Oslo er en avis de aller fattigste får for å selge. Det er mange narkomane blant dem, også folk som forsøker å få orden på livene sine.
Bladet, med et navn som skal uttales "Er lik Oslo", skal være et alternativ til tigging. Navnet skal formidle at alle er like mye verdt. Redaktør Vibeke Omberg og resten av redaksjonen vil verve selgere på hospitser og gjennom organisasjoner som har tilbud til for eksempel rusmisbrukere. - Vi har sett at det viktigste magasinet kan gjøre for dem som faller utenfor, er å øke verdigheten deres og gi dem tilbake troen på at det er mulig å komme seg på bena igjen, sier hun. I Storbritannia er The Big Issue en stiftelse som først og fremst satser på å hjelpe hjemløse, og magasinet har utmerket seg både for sin nyhetsjournalistikk og sin omtale av kunst og underholdning.
Sommeren 2005 kom syke mennesker løpende til et butikklokale i Oslo sentrum. Utsikten til arbeid gjorde dem så ivrige at de måtte kjøles ned med juice. Tre gründere og 10-15 ildsjeler hadde fått til noe ingen i Norge hadde klart før dem.
I Oslo hadde et designbyrå og reklamestudenter prøvd å starte gatamagasin tidligere. Forbildet var The Big Issue i England. Hvorfor lyktes =Oslo bedre? Kanskje fordi vi la stor vekt på miljøarbeid blant selgerne. En av gründerne var vernepleieren Per Kristian Lomsdalen. Han gikk gatelangs og spurte Oslos tiggere om de ville selge et magasin. Han filmet dem, og overbeviste myndighetene om at tiltaket var verdt å støtte. De som startet =Oslo og Stiftelsen Erlik hadde langt mer pågangsmot enn penger.
Mange merket en forandring i Oslo sommeren 2005. Han som alltid sto ved Nationaltheatret og tigget, var brått blitt mye rettere i ryggen. Tidligere tiggere så folk i øynene når de tilbød magasinet. En ny kontakt ble opprettet mellom folk som sjelden hadde snakket sammen.
Første nummer av =Oslo var på gata i to måneder, og solgte 70 000 eksemplarer. Alt ble distribuert fra ett lokale, hvor selgerne kjøpte bladet før de solgte det til dobbel pris. Daglig leder Camilla Svingen beskriver en vanlig dag hos =Oslo: «Fire selgere står i kaffekø, en sitter ved PC-en, en trenger plaster og en annen leter etter en stikkontakt til mobilladeren. En spiller gitar mens tre andre synger, en kommer kjørende inn i lokalet på rulleskøyter, en selger har sovnet i sofaen og en annen sminker seg.» Salgskontoret har både ansatte og frivillige hjelpere. De slår inn bladene på kassa, motiverer selgerne og møter dem med respekt. Ikke overdreven respekt, men slik de ville møtt hvem som helst. Det første man legger merke til som nykommer, er all humoren i rommet.
De fleste som jobber i Erlik er miljøarbeidere, ikke journalister. Likevel har de skapt et nytt språk. De «narkomane» blir alltid kalt selgere. Dessuten har vi selgere som ikke rører dop. Kanskje har de gjort det før, kanskje sliter de bare med å få en annen jobb.
Salgskontoret gjør det lettere for pårørende og hjelpeapparatet å få tak i selgerne. Dukker de ikke opp noe annet sted, kommer de i hvert fall for å selge blader. Noen selgere har adressert posten sin til =Oslo.
Erlik har hatt mye besøk av politikere og andre samfunnstopper. Da helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad kom i 2008, sa hun: «=Oslo viser at personer med rusmiddelproblemer er like forskjellige som alle oss andre. Dette perspektivet tar jeg med meg i arbeidet med å gjøre hjelpetilbudet mer tilpasset den enkeltes behov».
I Norge har sosiale tiltak lang tradisjon for å søke offentlig støtte. Erlik mottok støtte til og med 2008. Da fikk vi samme momsfritak som dagspressen, og klarte oss på egen hånd.
Når selgerne forteller hvorfor de selger bladet, er det ikke alltid pengene som trekkes fram. Penger fikk de som tiggere også. Dessuten har Norge en raus velferdsstat. Men det føles helt annerledes å være arbeider enn å være passiv mottaker. Dagfrid, selger nummer 018, sier: «Før jeg havnet her, sto jeg med lua i hånda på sosialkontoret og ble knust hver gang».
Dagfrid selger ikke =Oslo lenger. Hun har fått jobb på Natthjemmet for kvinner. Som magasinselger på Oslos vestkant fikk hun et helt nytt nettverk. Erlik-selgerne har faste salgsplasser, og får ofte faste kunder. Christer fikk plass ved Steen & Strøm. En gang prøvde vektere å jage ham fra kjøpesenteret. De fikk kjeft av blomsterhandleren. Senere ble Christer venn med vekterne. Da en selger av en dagsavis var litt for pågående, sa vekterne til ham: «Hadde du oppført deg like bra som =Oslo-selgeren, kunne du stått her.»
I dag har også kundene sluttet å kalle selgerne for «tiggere» eller «narkomane». Erlik gjør det vanskelig for folk som vil beholde fordommene sine. Heldigvis vil de fleste heller bli opplyst. Dessuten kan gamle roller fort snu. Mange av selgerne våre har trøstet kunder som sliter.
Svein forteller: «I går kom ei dame som nettopp hadde mista mannen sin og gråt en skvett. Det er all right å føle at jeg kan være til trøst». Nina sier: «Det kan være en venninneflokk som stopper foran meg. Så blir én stående igjen. Hun betror meg det hun ikke tør å fortelle venninnene. Det er fryktelig mye ensomhet i denne byen».
Flere selgere har sagt at de ikke klarer å være kriminelle lenger. De har fått en ny identitet. De snakker annerledes. De passer ikke inn i fengsel. Mange sier også at de bruker mindre dop. «Jeg kan jo ikke stå og være rusa på jobb, da får jeg ingen salg», sier en. «Jeg for min del ruser meg på kundene mine», sier en annen.
Det er mye snakk om at Erlik har endret folks syn på rusavhengige. Men selgerne har også fått et nytt syn på de «streite». Nils sier: «Jeg må bare fortelle om en dame jeg møtte. Hun gikk med pels og nesa i været. Hun spurte hvorfor jeg drev på med dette, og jeg fortalte at jeg er narkoman og lei av å være kriminell. Jeg kunne se at hun begynte å bli interessert. Vi fikk en kjempehyggelig samtale. Jeg tror jeg har fått et litt annet syn på den typen mennesker».
Fra 2009 spredte Erlik seg til flere byer på Østlandet. Noen steder har vi eget salgskontor. Andre steder samarbeider vi med lokale hjelpetiltak om distribusjon. I dag finner du vårt gatemagasin i Sarpsborg, Tønsberg, Drammen, Hønefoss, Kongsvinger, Hamar, Gjøvik og Lillehammer.
Utenfor Oslo heter magasinet =Norge, men innholdet er det samme. To ansatte og mange eksterne journalister fyller femti reklamefrie sider hver måned. Uavhengighet er viktig for Erlik, men vi setter stor pris på gaver som kommer fra hjertet. Mange har strikket, stekt vafler og jobbet gratis for oss i årenes løp.
Magasinet er non-profit, det vil si at det ikke har gevinstkrevende eiere. Det selges av vanskeligstilte på gata. Selgerne kjøper et blad for 50 kroner og selger det videre for 100. Eventuelt overskudd fra salget går tilbake til selgerne i form av aktivitetstilbud, materiell og diverse prosjekter. Stiftelsen Erlik mottar ikke statsstøtte.
Ansvarlig redaktør er Lars Aarønæs og daglig leder er Camilla Svingen.
