Lemostangen i solskinn

 

Vil du være med ned på Lemostangen med både hyggelig selskap, solskinn og skolebrød?

Siden det var så knallfint vær på lørdag, siden jeg hadde vondt under beinet, siden jeg ville ut på tur! Fjellet var ikke særlig hensiktsmessig, så fristet jeg Kenneth og Ingrid med på tur ned på Lemostangen. Når jeg kom for å plukke dem opp så stilte Pink klar og smatt inn i bilen med en gang. Man vil jo ikke bli overlatt til å være hjemme, når man øyner muligheten for tur.

Vi parkerte  på Byggern på Vik og la i vei over jordet for å komme inn på stien som fører oss ned til fjorden.

Pink vil gjerne være først, så da må Ingrid lange ut.

Ingrid var sprek som bare det og følte seg ikke sliten i det  heletatt. Jeg hadde mer enn nok med å holde følge og haltet etter.

Det er stikryss flere steder nedover, men om en holder seg rimelig rett nedover så kommer man til fjorden.

Vi var innom på Rema på Vik for å kjøpe boller og skolebrød. Jeg har lært av Inger Synøve at å kose seg på tur er halve turen. Jo jeg skal innrømme at det er trivelig å spise litt når man har pause når vi er flere. Men er jeg på tur aleine så har jeg sjelden med meg mer enn en energibar og litt drikke. 

 Bella nyter utsikten.

Veldig overraskende så var vi aleine nede på odden, det tror jeg nesten ikke har skjedd før. Men før vi gikk hadde det dukket innom noen. 

Hundene fikk slukke tørsten før vi satte oss ned for å nyte boller og skolebrød.

Det ble ganske mange bilder, for det bølget der. Men å få knipset når vannspruten sto opp ved steinene. Nei det var enklere sagt enn gjort.

Det steika bra i sola, men det blåste endel. Vi satte oss litt inn på odden og der var det ikke et vindpust.

Blir du litt misunnelig?

Ingen bølgeskvulp, men store både før og etter.

Det er en utrolig flott plass da.

Jeg kjente ikke på badevannet, for min badesesong er over for 2022.

Pink er ikke veldig samarbeidsvillig for å posere for kamera. Skjønner henne godt jeg, for brått kommer det ei bølge. Og er det en ting Pink ikke liker, så er det vann.

Her var vi rimelig trygge for bølgeskvulp.

Aldri noe problem med dette turfølget. Nå har de blitt gode venner med Pink også, ås nå kan de posere ved siden av hverandre.

Bella, Hailey og Pink klare for nye eventyr.

Nøtteliten i toppen av et tre... ja på tur med Kenneth er som å være med han på tur for 20 år siden. 

Godt det ikke var badetemperatur, for da hadde han sikkert jumpet ut i fjorden fra toppen av furua.

Vi tok stien bort til Rytteragerveien når vi skulle tilbake til bilen. Vi liker alle noen runder isteden for fram og tilbake turer.

Siden Kenneth og Ingrid ikke hadde sett hula tidligere, så måtte de inn og sjekke.

Like fint å gå her om høsten som om våren når det blomstrer både blåveis og syrin.

Godt ingen av oss nådde opp til den nederste greina kanskje...

Jeg koser meg

 

Siden frosten har uteblitt i det siste, så er det full blomstring fremdeles i gryta ved hundegården. Det er tydelig at de strekker seg mot sola, for alle heller den veien. Gryta er så stor og tung så den nytter det ikke å snu på. Så da får de pryde gårdsplassen. 

Jeg glemte helt å ta bilde av dette kjerret når det sto fult av røde blader, plutselig en dag var alle falt av og lå vissene på bakken. Alle de blå bærene var borte også, så om de har falt ned eller blitt spist av fugler er uvisst.

Det er utrolig mange knopper fremdeles, så om det holder seg som nå eller rundt 0, så kommer jeg til å ha blomster lenge ennå.

De ser forskjellige ut nesten alle sammen, kun små detaljer som skiller dem til tross for samme fargen.

Noen begynner å bli litt slitne, men så har de blomstret en månedstid allerede.

Her ser du noe av variasjonen både i farger og utsende.

Jeg var egentlig på vei ned i elva med Ronja og Bella, så knipset bilder av blomstene når jeg gikk forbi. Sogna har blitt forholdsvis stor av alt regnet de siste ukene, så nå er fossen hvit igjen og det bruser godt.

Langs elva var det både solskinn og høstfarger, så jeg var glad jeg hadde tatt med meg kamera på tur. Egentlig burde jeg ha med kamera hver gang jeg er på tur om jeg går eller kjører bil. Brått dumper en borti noen utrolig flotte motiver.

Jeg har alltid likt meg godt nede i havna ved elva. Det er noe eget ved å høre fossebruset når man går på stien langs elva oppover.

Jeg vurderte fjelltur på lørdag, men fant ut at Ronja fortjente å strekke litt på beina hun også. Jeg hadde tråkket på tuppen av laderen til datan kvelden før. Det endte opp med et sår midt under beinet. Godt tuppen ikke bøyde seg så den ikke ville lade lenger. Skoene jeg hadde på meg var så oppbygde inni, at den turen var egentlig ikke noe fornøyelse. Må nok velge skotøy med andakt og følelse noen dager.

Godt jeg har igjen av ringblomstsalva, så jeg håper det lukker seg og blir mindre ømt rimelig raskt. Sånn småhaltende er ikke noe tess.

Bella testet badetemperaturen, men det endte kun med vassing.

Svabergene ved muren er helt oversvømt.

Ronja må sjekke alle steder, det er lenge siden vi var i elva for å bade sist.

Vi gikk videre oppover elva så vi kom til toppen av fossen.

Om du har litt manko med tyttebær enda, så er det håp om å fylle spannet her.

Bella går i ett med høstfargene langs elvekanten

Hun vurderer om det er mulighet for å drikke litt uten å vasse ut i elva.

Litt poseringer i solskinnet slapp de ikke unna.

På veien hjem gikk jeg forbi Kenneth og Ingrid, da så jeg at begge bilene sto hjemme. En liten telefon og så hadde vi avtalt en tur til Lemostangen seinere på dagen. Passe lang tusletur for litt småvondt bein når Hailey også trengte å få noen nye impulser.

Røsholmstranda i fri dressur

 

På torsdag hadde Kjersti noen timer fri etter jobb, så vi avtalte å møtes på Røsholmstranda. Det blåste rimelig friskt når vi kom dit, så det var ikke en sjel der. Dermed var det fritt fram for løse hunder i sanda, slik at de kunne ta seg et bad om de følte for det. Det er jo snart vinter og da er det ikke så godt badevann lenger.

Kjersti hadde bare med seg Chilli på turen, så da ble det full innsats i "beachball" uten ball. Hailey hadde helt klart mest fokus på bading enn på leiking. Bella på sin side elsker nye leikekammerater. Det er en god stund siden vi har vært på tur med Kjersti og Chilli. Det er stort sett Frida og Bella som er med på turene.

Virket som Chilli koset seg med turfølget også.

Vi hadde tenkt oss utover på Averøya, men der hadde det kommet opp et kjempestort skilt på gjerdet ved porten. Hund var rett og slett skikkelig uønsket gjennom porten. I all verden, det måtte da kunne gå ann å ferdes der med hundene i bånd? Men vi snudde vi og la i vei i retning Karlsrudtangen isteden. 

Hundene ga blaffen i hvilken vei vi gikk, bare de fikk løpe og herje.

Det er ikke ofte jentene har badet i bølger, så det virket som var litt spennende.

Chilli ble så opphengt i noe i vannet at hun ikke helt fulgte med, det endte med at bølga gikk bokstavelig talt over hodet hennes.

Men noe bekymret for bølger etter dukkerten, det var det ikke antydning til.

Når det bølger så er det mye rart som dukker opp i vannet, og for en labrador så er det mye fristende.

Bella husker at Kjersti pleier å ha godbiter i jakkelomma. Godbiter pleier å bli utdelt når noen har gjort noe bra. Så når Chilli har posert for kamera en stund, så syntes Bella det var på tide med godbitutdeling.

Det ble ikke den flotte solnedgangen vi hadde håpet på, for skyene kom ganske mannsterke når vi nærmet oss tiden for solnedgang.

Chilli har ikke tid til å vase rundt på land når det er så mye bølger å hoppe i.

Etter hvert så løyet vinden og det ble forholdsvis varmt. 

Bella i solnedgang

Ute på odden var det et yrende fugleliv som det alltid er.

Vi flyttet oss inn i skaukanten så fuglene skulle få være i fred

Som en scene fra Ronja Røverdatter når Vettene kom seilende.

Når Sogna kommer rennende ut mot Tyrifjorden så valgte vi å følge stien videre langs elvekanten. Da kunne hundene bade litt igjen, for der var det ikke fugler.

Chilli skjønte ikke helt hvorfor det bare var henne som svømte rundt og rundt midt i elva. Bella og Hailey gikk mest å vasset i vannkanten og jobbet med pinner som stakk opp fra bunnen.

Klart pinner, det var vel å undervurdere disse tørre buskene som sto der.

Det blir ganske tidlig mørkt, så når sola forsvinner så er det bare en times tid før mørket senker seg.

Jeg som fikk soppnett og kniv av Kjersti til bursdagen min, men kanskje like greit at jeg ikke hadde det med denne ettermiddagen?

Der Sogna svinger gikk vi rett gjennom skauen og tilbake til stranda. Da ble det delvis en runde ut av det i det minste.

Der så det ut som det gjør i de fleste naturvernområdene... halvråttent kaos av busker og sopp.

Takk for turen Kjersti! Håper det ikke blir så lenge til neste gang...