Elvas murer

 Elvas murer utgjør det største bastion-fortet i verden ligger i Portugal. Byggingen begynte under regjeringen av Sancho II og ble fullført et sted mellom det 17. og 19. århundre. Den dekker et område på 300 hektar og er et sted mellom åtte og 10 kilometer lang. Disse vakre murene er et UNESCO verdensarvsted.

På lørdag etter julebordet gikk vi til toppen av Holleia. Mye for å se om det var mildere i høgda, og for å strekke litt på beina på den litt småstøle kroppen min. Når hundene skjønner at vi skal oppover Holleia så er det rimelig aktive for å komme fram.

Vi gikk opp til grustaket og videre snarveien opp til veien som går opp til Gunhildåsen.

Her er det ikke så mye snø ennå, men det er ikke så langt en skal oppover Holleia før snømengden stiger i forhold til antall høydemeter vi kommer oppover.

Merkelig at det ikke var noen jegere ute, når vi kom opp til veien, var det ikke noe spor i det heletatt etter siste snøfall.

Egentlig skulle vi vel vært på tur på andre siden av dalen. Der var det solskinn lenger ned enn på måsasia som jeg bor.

Det er mye fjell langs veien oppover, og der det er fjell er det også stort sett istapper. Og vi skulle ikke lange biten oppover før en kunne tatt hundrevis av istappbilder.

Når vi kom nærmere toppen ble det litt mildere og en kunne høre at vannet rant under overflaten på sitappene.

Er det mye mose i terrenget så blir istappene brunere enn om vannet er reint før det fryser.

Det er de samme stedene det er istapper hvert år.

Når en går oppover så må man snu seg innimellom for å sjekke utsikten. En ser stort sett mot Sokna eller mot Vikerfjell.

Ikke alle steder er det istapper, noen steder blir det fosser av is isteden.

Når jeg gikk turen hadde jeg ikke tenkt at dette skulle bli noe istappinnlegg, men når det er så mye forskjellige istapper på så mange forskjellige steder. Da er det bare å knipse løs.

Det er jo pent da...

Bare å nyte synet, om noen måneder er de borte, da er det vannet som fosser her isteden,

Når jeg var nesten oppe så fant jeg ut at jeg skulle prøve å komme meg opp i sola på toppen. 

Her hadde det ikke vært brøytet hele vinteren, men det var forholdsvis fast å gå avlikevel. Bare litt tungt innimellom hvor en tråkket litt dypere enn ellers.

Første haugen en kommer opp til viste seg å være solløs.

Gikk opp til hytta for å se på utsikten, før vi skulle gå lenger innover mot Gunhildåsen.

Hailey og Bella nyter utsikten. Skauen har mindre snø på seg og jeg kjente det slett ikke beit i kjakan lenger.

Rart de ikke bruker hytta mer når det har blitt så god utsikt i alle retninger her.

Hailey nyter utsikten

Etterhvert som det ble mildere begynte potene å danne isklumper, så det ble klipping av hårene mellom potene når vi kom hjem og fikk fjernet alle klumpene,

Ullgenser, vinterjakke og tova ullvotter var slett ikke for varmt turantrekk.

Takk for turfølget oppover Holleia mot solskinnet. Følg med videre for å bli med på en ny tur.

Marokko - Spania

Melilla er en av to spanske byer som befinner seg på det afrikanske kontinent. Byen ligger nord for Marokko, ved havet, og har på kort tid blitt en av de farligste grensene man kan krysse som flyktning i verden. Muren, som ble bygd med støtte fra EU for å holde innvandrere fra Afrika ute av Europa, er en av de mest befestede i verden. Den er bare 11 kilometer lang, men enormt omfattende med sine syv lag av barrièrer.

For en flyktning som ønsker å komme seg fra det afrikanske kontinentet og inn i EU, er kryssingen av denne muren livsfarlig. Totalt må man krysse fem metallgjerder, som på det høyeste er over 6 meter høye. To av dem har topper som beveger seg når man klatrer på dem, og hele veien er det piggtråd både på og mellom gjerdene. Vakter til fots, i biler og overvåkningskameraer på begge sider og mellom gjerdene holder dessuten et konstant øye med grensen.

Til tross for faren i å forsøke å krysse denne grensen, fortsetter desperate flyktninger i tusentall å krysse muren hvert år. De stormer den i store grupper, vel vitende om at bare en håndfull kommer seg til den andre siden hver gang. Flyktningene rømmer stort sett fra fattigdom og krigsrammede land sør for Sahara. For mange er dette det eneste alternativet om man ikke vil sette seg i en båt og krysse Middelhavet.

Sacsayhuamán

Byggingen av festningen startet før 1438 av Pachacuti Inca Yupanqui, og i dag er det et kulturelt symbol på Peru. I 1983 fikk den status som et UNESCO verdensarvsted. Dette Inca fortet som i dag ligger i ruiner, ble opprinnelig bygget for militære formål 200 km utenfor byen Cuzco.

På søndag hadde Kenneth og Ingrid et gavekort på gocart de måtte bruke opp før jul, så da sa jeg at jeg kunne være barmepike slik at de fikk benyttet seg av det. Dumt om de ikke fikk kjørt nå som Ingrid ikke er gravid lenger.

Det var iskaldt med 20 blå grader, så vi holdt oss inne hele dagen. Kattene var ikke særlig hippene på å være ute de heller. Jeg hadde bært inn nok ved før hun kom, slik at jeg ikke behøvde å tenke på det mens de var borte.

Jeg laget lammekoteletter med hasselback poteter til de kom tilbake. Siden Dua var her så var det jo ikke noe ekstra pakking for å spise her før de dro hjem igjen. Det er kos å ha noen å spise middag med til tider. Jeg lager meg bra middager om det bare er jeg som spiser og jeg da. Men det har en tendens å bli litt i overkant store porsjoner, så det blir samme middagen både to og tre dager. Litt praktisk da.

Jeg hadde planer om noen julebilder av Dua, siden hun tross alt var en hel måned på søndag. Et lite tips til Ingrid om hun kunne ha noe ensfarget når jeg skulle passe henne... og vipps så kom hun i hvitt antrekk.

Vi hadde jo noen timer på oss, så jeg passet på når hun var våken. Sånne babyer sover veldig mye, så skal en ha noen med åpne øyne, ja da må man være litt kjapp. Jeg fikk da noen bra bilder, de får komme en annen dag. Litt nærmere jul.

På jobben har jeg noen nisser i vinduet, den dagen det snødde tok jeg dem med ut i grøftekanten, så det skulle bli noen naturlige bilder. Det er gøy å ta bilder, særlig når jeg får til noen som blir sånn jeg hadde tenkt meg egentlig, og ikke bare halvveis.

De ser jo nesten helt ekte ut, disse nisseungene. Særlig når jeg strødde litt snø over dem, da hadde de jo leika skikkelig.

Murene i Konstantinopel

Disse imponerende steinmuren ble bygget for å beskytte den tyrkiske byen Konstantinopel, (i dag Istanbul). Monumentet har blitt godt bevart gjennom årene og kan sees i byen.

Om det har kommet snø og en kan si at det virkelig er blitt vinter. Oliver stiller fremdeles opp på tur når vi skal ta en runde oppe i havna.

Det er ikke kommet så mye snø ennå, annet enn at det fint går ann å gå der en vil. Oliver følger etter oss i våre fotspor for å slippe snøen helt opp under magen.

Jeg synes det er veldig trivelig å ha med Oliver på tur sammen med hundene. Han er både baktropp og i forkant. 

Det blir ofte til at en har ei nisselue eller to i lomma når man er på tur med hunder i desember. Viktig å holde julestemninga oppe gjennom desember. Jula er ei fin tid.

Bella poserer villig.

En runde i havna etter jobb er bedre for hundene enn en runde om hengebrua i bånd. Men man må ha litt variasjon når man er ute på tur daglig. Så i kveld skal vi på tur til Sokna for å gå tur med Wenche Lill og Virre igjen. Det har vært en stund siden sist, men litt sykdom på Wenche Lill og månedsavslutning på oss begge. Ja da blir det litt bulkevis når vi er på tur.

Om det ikke er noen firbeinte i umiddelbar nærhet, ja så bruker man det man har til å skaffe litt julestemning.

Oliver er ikke like villig til å posere med nisselue ute, men når han klatret opp i buska for å erte hundene, ja da slang jeg på han ei nisselue og håpet at den ikke datt av før jeg fikk knipset bilde.

Etterhvert ble det forholdsvis mørkt på runden vår. Det tar jo litt tid når man skal knipse bilder samtidig som man går tur.

Bella storkoser seg på skautur med snø. Jeg håper på mer snø framover, så skiene snart kan finnes fram.

Om Oliver ikke poserer, så er han ikke lyssky for å bli knipset bilder av seg i aktivitet.

Fullmånen kom sigende opp fra åsen før vi var tilbake på gårdsplassen.

Stons murer

 Denne serien av steinmurer ble bygget for å beskytte byen Dubrovnik og inneholdt 40 tårn og fem fort. Den var kjent som "Den kinesiske mur" i Europa. Byggingen av den syv kilometer lange konstruksjonen startet i 1358, den er i dag den nest største muren i Europa, etter Hadrians mur.

En ettermiddag sist uke kom det litt snø. Da måtte en jo prøve på noen julenissebilder igjen. En veit jo aldri hvor lenge snøen ligger, før mildværet kommer sigende igjen. Men det viste seg å bli kaldere isteden. Ikke iskaldt, men når man knapt er vant til kuldegrader er 10-12 kalde grader ganske kaldt. For ikke å snakke om når det nærmer seg 20.

Det er 13 dager til jul og alle julegaver er ferdige, det eneste jeg mangler er innkjøp av julematen til julaften. Patran kommer til å være i Kirkenes, så det blir bare de andre unga, mamma og pappa som skal spise. Godt en har langt spisebord, så det blir plass til 7 stykker. Dua mi trenger ikke egen stol ennå. 

Nisseluene ble med på runden oppe i havna, sånn i tilfelle liksom. Jeg har fått julefølelsen, jeg synes jula er en trivelig tid. Den blir like stressende og masende som du selv gjør det til. Du velger selv om du vil hause opp ting, eller du vil ta ting din vei. 

Det eneste problemet på ettermiddagen er at dagslyset som forsvinner utrolig raskt nå. Jeg kan godt gå tur i mørket, jeg liker faktisk å gå noen kilometer i stummende mørke. Men da blir det veldig få bilder. Blitsen lyser opp to hunderumper og det er det. Nå er det fullmåne, så en kan være heldig å få flotte kveldsbilder. Vi får se hva det blir til en kveld.

Om det blir snøvær, så er det mangel på månelys når en er på tur om kvelden. Det er ganske skumrint ved fire tiden, så det er stort sett hjem fra jobb og ut med hunder før det er middag, for å få litt dagslys.

Pynter opp med juletre på gårdsplassen, håper alt som skal overleve i drivhuset vil gjøre det. Jeg er fornøyd med å bo der jeg bor for å ha drivhus, frukttrær, katter, hunder, for ikke å snakke om veranda med lang kveldssol på sommeren. Jeg setter pris på muligheten til å endelig kunne nyte livet igjen, ingen unger som skal tas hensyn til lenger. Jeg har jobb og bil, så jeg kan i praksis gjøre alt jeg vil uten å måtte be noen andre om slikt på forhånd. 

Vietnam Veterans Memorial

Dette monumentet ble reist i Washington D.C for å hedre medlemmer av de væpnede styrkene som kjempet og døde for USA i Vietnamkrigen. Minnesmuren ble bygd i 1982. Den er 75 meter lang og alle navnene til soldatene som mistet livet i kampene står skrevet på den.

Du kommer til å stå overfor mange valg – sørg for at det er du som tar dem. Oliver velger å holde øye med mus og fugler innenfra når det er -17 grader ute.

I dag har vi vært på toppen av Holleia, nesten helt til Tolvputt. Der var det adskillig mildere enn de -17 som var på gradestokken her. Det var godt å røre på en støl kropp etter gårsdagens julebord. 

Julebordet var på jobben, og komiteen hadde gjort en utrolig flott jobb med arrangementet. Det er veldig lenge siden jeg har hatt det så gøy og morsomt en hel kveld. Jeg har vel ikke vært støl på det jeg kan huske heller. Det er lenge siden det. 

Det var både dansing og håndbak, så det er vel kanskje ikke så rart en er litt støl dagen etter. Mange år siden jeg har danset swing. Det var mange som imponerte meg i går. Men så har du unntaket som bekrefter reglen, det er alltid en sjel som skiller seg ut i negativ retning. Når du har passert 30 så veit du hvor mye du tåler å drikke før du må ha hjelp til å komme opp fra golvet på do, sitte i en sofa uten å trille på golvet med hodet først.

Vi overså han mer eller mindre og hadde en virkelig flott kveld, med mange minner. Man blir kjent med hverandre på en helt annen måte når man er sammen på fritiden, uformelt og en kan grave og spørre litt om andre enn de en går sammen med det meste av dagen på jobb. I og med at vi har en avdeling på Skøyen, så er det ikke så ofte alle er sammen. 

Det er ingenting som slår en tur i skauen når en skal lufte hodet og få litt aktivitet. Veien oppover Holleia var nesten brøytet herfra, men etterhvert som vi kom oppover var det ikke brøytet i det hele tatt. Det siste stykket var det ikke gått noen før oss engang, så da var det litt tungt å gå. Men hva gjør man ikke for å få noen få stråler med sol i ansiktet.

Jeg tror det blir en flott tid framover. Vi snakket om det på julebordet, hvordan stemningen og miljøet hadde endret seg siste året. Det er noen som ikke er på jobb lenger og flere nye har startet hos oss. Det gjør noe med omgivelsene du befinner deg i på jobb, og noen ganger etter jobb. Jeg har jo privat omgang med noen jeg jobber sammen med. 

Jeg kan ikke helt sette fingeren på når jobben var kun en jobb, til jobben ble noe jeg faktisk så fram til å dra til på morgenen. Men jeg ser fremdeles fram til å bli pensjonist og kunne styre dagen min helt etter egen innfall. Det er fremdeles mange ugåtte turer jeg kan legge i vei på...

Great Zimbabwe

Sørøst for Masvingo i det som i dag heter Zimbabwe, ligger ruinene etter en by som skal ha vært sentrum for Munhumutapaimperiet som handlet med omverden fra 400-tallet til 1400-tallet. Et kompleks av steinmurer som fremdeles står den dag i dag, og som representerer et av landets største historiske relikvier. Ruinbyen består av to store byggverk; en borgruin på en bergtopp og en enorm, oval ringmur som er ni meter høy og opptil fem meter tykk. Innenfor muren finnes murer, ganger og portaler, og et ni meter høyt, konisk tårn. Store Zimbabwe er i dag landets nasjonalsymbol og står på UNESCOs verdensarvliste.

På mandag hadde vi besøk av ledelsen i Danmark, så på kvelden ble jeg bedt med for å spise ute. Det er ikke mange steder som serverer noe på mandager, så vi endte opp på Eger som vi gjorde i fjor også. Jeg var litt tidlig ute, så jeg tok meg en liten runde i byen for å ta bilde av noen juledekorasjoner. Til helga er det julemarked, så da tenkte jeg at jeg skulle ta meg en tur for å titte.

Alle gatene ut fra torget har fått julebelysning, eller vinterbelysning som det så moderne blir kalt. Men for meg er det julelys, og de skal lyse i desember.

I kveld er det julebord på jobben, veldig stort oppmøte og jeg gleder meg faktisk til det. Ikke bare å spise mat, men å bli kjent med de jeg jobber sammen med på en annen måte enn jobb. Vi hadde jo en sommerfest også, men selv om det var overnatting så gikk folk veldig tidlig til sengs. Noen dro tidlig hjem etter frokost, så det ble liksom ikke noe samhold etter middagen på en måte.

Men vi får se da hvilket inntrykk jeg sitter igjen med i morgen tidlig. Denne gangen er det ikke overnatting.

Nå er det snart nytt år og da pleier jeg å tenke litt over hva som har skjedd i året som har gått og hva jeg ønsker for neste år. Jeg er godt fornøyd med totalen av året som har vært. Jeg har egentlig tenkt å fortsette 2023 i samme sporet, men jeg skal ha en ting til inn i livet mitt i 2023. Du får følge med videre så får du se hvordan det går, om jeg kommer til å lykkes...

Noen ganger jeg tenker for meg selv at «Er det jeg som er kresen, eller»? Men det skal man være synes jeg.