Elvas murer

 Elvas murer utgjør det største bastion-fortet i verden ligger i Portugal. Byggingen begynte under regjeringen av Sancho II og ble fullført et sted mellom det 17. og 19. århundre. Den dekker et område på 300 hektar og er et sted mellom åtte og 10 kilometer lang. Disse vakre murene er et UNESCO verdensarvsted.

På lørdag etter julebordet gikk vi til toppen av Holleia. Mye for å se om det var mildere i høgda, og for å strekke litt på beina på den litt småstøle kroppen min. Når hundene skjønner at vi skal oppover Holleia så er det rimelig aktive for å komme fram.

Vi gikk opp til grustaket og videre snarveien opp til veien som går opp til Gunhildåsen.

Her er det ikke så mye snø ennå, men det er ikke så langt en skal oppover Holleia før snømengden stiger i forhold til antall høydemeter vi kommer oppover.

Merkelig at det ikke var noen jegere ute, når vi kom opp til veien, var det ikke noe spor i det heletatt etter siste snøfall.

Egentlig skulle vi vel vært på tur på andre siden av dalen. Der var det solskinn lenger ned enn på måsasia som jeg bor.

Det er mye fjell langs veien oppover, og der det er fjell er det også stort sett istapper. Og vi skulle ikke lange biten oppover før en kunne tatt hundrevis av istappbilder.

Når vi kom nærmere toppen ble det litt mildere og en kunne høre at vannet rant under overflaten på sitappene.

Er det mye mose i terrenget så blir istappene brunere enn om vannet er reint før det fryser.

Det er de samme stedene det er istapper hvert år.

Når en går oppover så må man snu seg innimellom for å sjekke utsikten. En ser stort sett mot Sokna eller mot Vikerfjell.

Ikke alle steder er det istapper, noen steder blir det fosser av is isteden.

Når jeg gikk turen hadde jeg ikke tenkt at dette skulle bli noe istappinnlegg, men når det er så mye forskjellige istapper på så mange forskjellige steder. Da er det bare å knipse løs.

Det er jo pent da...

Bare å nyte synet, om noen måneder er de borte, da er det vannet som fosser her isteden,

Når jeg var nesten oppe så fant jeg ut at jeg skulle prøve å komme meg opp i sola på toppen. 

Her hadde det ikke vært brøytet hele vinteren, men det var forholdsvis fast å gå avlikevel. Bare litt tungt innimellom hvor en tråkket litt dypere enn ellers.

Første haugen en kommer opp til viste seg å være solløs.

Gikk opp til hytta for å se på utsikten, før vi skulle gå lenger innover mot Gunhildåsen.

Hailey og Bella nyter utsikten. Skauen har mindre snø på seg og jeg kjente det slett ikke beit i kjakan lenger.

Rart de ikke bruker hytta mer når det har blitt så god utsikt i alle retninger her.

Hailey nyter utsikten

Etterhvert som det ble mildere begynte potene å danne isklumper, så det ble klipping av hårene mellom potene når vi kom hjem og fikk fjernet alle klumpene,

Ullgenser, vinterjakke og tova ullvotter var slett ikke for varmt turantrekk.

Takk for turfølget oppover Holleia mot solskinnet. Følg med videre for å bli med på en ny tur.