Da var det klar for årets tredje skitur, denne gangen i Gulsviktraktene. Vi skulle møtes klokka tolv på lørdag. I og med at dette er siste helga i vinterferien for mange, regnet vi med at det ville være mye trafikk på søndagen. Det skulle blåse mer på søndagen også. Inger Synøve skulle fikse engangsgrill og jeg skulle fikse pølser og lumpe.
Jeg var først ute, men Inger Synøve var ikke langt bak. Det var vår andre tur i disse trakter. I september var vi på fottur i samme område, da skulle vi også ha bål, men det ble bare nistespising. Jeg kan avsløre at pølsene og engangsgrillen fikk en fin runde i sekken på lørdag.
Gjensynsgleden av stor. Faktisk så stor at Findus nektet å gå først i skisporet. Han ville kun gå sammen med Bella. Bella vil ikke trekke, så da ble det til at jeg gikk først med Bella hakk i hel, så kom gutta med Inger Synøve på slep.
Bella ventet tålmodig til Inger Synøve fikk pakket sekken sin og tatt ut gutta, så var vi klare for en runde på 11 kilometer i lett kupert terreng. Til tider litt isete føre, men skuteren hadde gjort stort for løypa når vi returnerte til bilen etter noen timer.
Skitur og sekk er vel ingen favoritt. Men etter nok turer med gjengen så har jeg skjønt at sekk, det er obligatorisk. I en rumpetaske er det nemlig begrenset plass til at "nødvendig" turtilbehør. Sikkert noe en kan se på som god trening til overnattingsturene våre i året som kommer.
I åpent terreng var det knall før i skiløypa. 0 grader i lufta og ikke særlig vind, sola skinte og det var herlig turvær. Før vi dro hadde jeg klippet klør og pelsen mellom potene på begge hundene, så det ble minimalt med isklumper. Vi møtte en håndfull personer i og med at løypa gikk rundt. Noen kom fra andre løyper så de møtte vi to ganger.
Det ble noen fotostopp iløpet av turen. Man er ikke på tur for å sluke mil, man er på tur for å kose seg i trivelig selskap og i flott terreng. Man må jo holde sommerens turmål under oppsikt.
Jeg storkoste meg på tur i veldig trivelig turselskap, flotte løyper og solskinn. Bella er også veldig fornøyd med turer med lundhund gutta. Særlig Findus. Hun lar han klatre opp på seg når hun ligger og til tider så kommer labben og legger han i bakken.
Forholdsvis flatt terreng med svake nedover og oppover bakker godt fordelt gjennom hele runden.
Det var overraskende mange halvåpne bekker på runden. Flere av stedene vi gikk i dag var steder vi gikk i høst på beina. Mange av stedene kjente jeg igjen, mens andre steder var lettere ukjente.
Det er verdt en halvtimes tid i bil for å gå en runde i slike løyper. Det aller beste er at de ikke er overbefolket, så en kan virkelig nyte en skitur i stillhet. Ja vi klarer faktisk å ti litt stille også, til tross for at skravla stort sett går ganske javnt til tider.
Jeg må si jeg gleder meg stort til alle planlagte turer utover i året med denne gjengen. Håper formen til Tove blir bra også, så hun orker å bli med på de enkleste turene i det minste.
På Slottemyri var det mange spor etter fugler, så jeg har vel en misstanke om at det hadde vært mulighet for å se en fugleleik der på vårparten. Men sikker kan man ikke være.
Det er artig å være på tur med noen som setter like stor pris på urørt natur som meg. Synd det var litt dårlig bæreevne på snøen utenfor scootersporet. Kun ski kunne vi vel kavet oss fram, men hundene ville streve mer. Særlig Bella.
Et bilde sier mer enn 1000 ord...
Der det var åpent lende var det kald vind, så det fristet ikke å sette seg ned for å grille. Vi begynte å se etter steder vi kunne ta litt drikke og en appelsin. Men der det var vindfall der var det skygge og der det var sol var det ikke mye hold noe steder så vi fikk satt oss ned.
Brått dukket det opp en smeltet fjellskrent og vi var ikke seine om å slenge fra oss sekker og finne fram sitteunderlag og nyte sola.
Etter en håndfull forsøk på å sette seg ned uten ski, var det såpass hardt et lite sted så vi fikk av oss skiene slik at vi slapp å vri beina 90 grader omtrent for å nyte kakao og appelsin.
Tassen fikk bli i mosehaugen i solhellinga, for han er litt glissen i pelsen.
Til tross for vinterferie for noen, så føltes det mer som påske.
Pause i sola, kakao, appelsin med hunder på tur. Da er det bare å nyte.
Jeg og Bella er ganske flinke på selfie nå. Øvelse gjør mester.
At Findus ikke liker å sitte på fanget tror jeg ikke noe på. Han satt lenge på fanget mitt og koset seg i vårsola. Han klarte nemlig å smette seg ut av selen sin og kom for å leike med Bella da jeg tok han opp på fanget.
Klart slike øyeblikk må dokumenteres. I etterkant ser jeg hvorfor jeg var kliss våt i rumpa når jeg reiste meg opp igjen... Snø som smelter blir til vann...
Inger Synøve er en kløpper med selvutløser på telefonen. Like imponert hver gang jeg.
Tølle bryr seg ikke nevneverdig om å leike. Findus er overbegeistret over Bella, så om han nesten havner under henne, gjør han ikke noe ut av den saken.
Størrelsen har ikke noe å si på vennskap.
Det ble litt knall og fall på både meg og Inger Synøve. Hunder i bånd og hunder som tråkker på skiene så det butter litt er potensielle årsaker til å ned på både magen og alle fire. Godt snøen holdt kuldegrader så vi slapp å bli så våte. Det var bare å børste av oss snøen og gå videre.
Jeg kjente meg igjen da vi kom inn på den løypa vi hadde gått tidligere på dagen. Da skjønner en at turen snart er over og bilen nærmer seg fort. Med slike forhold kunne man gått på ski til sola går ned bak fjellene rundt.
Jeg er veldig glad i de smørefrie skiene mine. Jeg er veldig glad for at jeg har et ubrukt par i garasjen som jeg kan ta ibruk når disse er utslitt. Smørefritt er tingen for mitt bruk. De tåler litt grus og pinner, ikke er de bakglatte eller klabber heller. Mer enn nok glid for meg. Det var noen av dagens bakker som jeg hadde ei ski eller to utenfor løypa. Man må tilpasse farten etter alderen sier de yngre om de eldre. Og siden jeg allerede har brukket en ankel, stivet den opp med ei plate og noen skruer. Ja da har jeg merkelig nok tatt hintet om å begrense meg litt i forhold til tidligere år. Men man kan ikke sette seg ned i sofaen og bli der om man har vært litt uheldig til tider.
Jeg skal leve i det fulle til siste åndedrett. Jeg skal dø med skoa på beina om jeg så må sove med dem i senga...
Vi ble enige om å sjekke parkeringa på Hallingporten. Det viste seg at det var så si folketomt, så vi innvilget oss middag der isteden for å tenne opp engangsgrillen på parkeringa.
Kjøttkaker med kålstuing fristet meg, mens Inger Synøve gikk for noe langt mer raffinert sak med ris som tilbehør.
Middagen nytes og neste tur planlegges.
