Så smått litt vår

 

Det begynner så smått å bli bare veier på andre siden av elva også. Den siden hos meg har det vært bar vei en god stund allerede. Siden klokka ble stilt en time fram natt til søndag, så kan en virkelig snakke om lange lyse ettermiddager. Snart kan en nevne lyse kvelder også.

Jeg var bedt på restelag hos Kenneth og Ingrid etter jobb, men da hadde dem besøk. Så jeg reiste like godt hjem og hentet hundene for en tur så lenge. Trenger jo ikke komme til noen som allerede har besøk, når en bor så nære som meg.

Jeg så gåsunger et annet sted enn sist, så nå var de litt nærmere bakken slik at jeg fikk tatt bilde av dem.

En jeg jobber sammen med hadde lagt ut bilde av årets første hestehov i dag. Han bor mellom meg og jobben, så da er det vel hestehov rett rundt hjørnet her også da.

Siden jeg er med på Garminutfordring om å gå 90 000 skritt i uka, fra søndag til søndag. Så har jeg lagt inn en liten ekstra sveiv inn ved Gardhamarsaga og ut ved Hoppbakken før jeg går rundt hengebrua. Jeg må ligge på snøtt 13 000 skritt hver dag for å klare dette. 

Sist uke vant jeg, men uka før det ble jeg bare nummer to. Så får vi se hvordan det går denne uka. Synes det er gøy å holde på med noe målbart.

I bakken ned mot Gardhamarsaga kunne jeg trengt piggskoene mine, men siden det er godt føre ellers så valgte jeg vinterskoa isteden i dag. Om jeg holder meg på siden hos meg, så kunne jeg gått med joggesko. 

Jeg koser meg når jeg kan gå tur i slike omgivelser. Fredelig i skauen og sola skinner. Her var det forholdsvis lunt. Når jeg gikk hjemmefra så var det en sur sno i lufta. Jammen var jeg glad for at jeg hadde tatt på meg vindtett jakke. Først hadde jeg tenkt å gå i bare ullgenseren.

Det var flere som hadde gått stien siden sist vi gikk der, så nå var den hardtråkket og bar til og med meg.

Elva begynner å slå igjennom isen, det er vel også et vårtegn.

På andre siden av elva var det endel fotspor og snøen var så hard at den bar oss. 

Gjennom skauen var det tråkket så mye når det har vært mildt, så nå var det blitt hålkeføre der. Der skulle jeg virkelig hatt piggskoene. Og jeg som trodde jeg ikke kom til å trenge dem noen mer i vinter. Godt jeg ikke har satt dem bort.

Etterhvert ble det bedre å gå. Snø er bedre enn is på tur.

Når vi nærmet oss jordet så var veien såpass at vi kunne tatt med Sofie på trilletur.

Sola skinte og det var forholdsvis lunt for vinden en god stund.

Ulempen med slike lune kroker, så får sola godt tak og det blir skikkelig kline på veien.

Siden det var så hard snø, så var det ikke godt å få av hundene all søla før vi var hjemme igjen.

Bella testet sølevannet som tørsteslukker

Alt tømret som lå langs jordekanten er blitt hentet.

Det er nå den fine tiden for hundehold starter, om noen uker kommer pollenet, da er det liksom helt ultimat.

Man kan da ikke slutte å gå turer om det er litt sølete.

Noen hundre meter langs riksveien, før vi skal over hengebrua.

Den er litt glatt til tider når det ikke er snø fer. Rim er like sleipt som isen.

Med hard asfalt så er det ikke godt å bli kvit noe søle fra pelsen.

Til og med Bella løper oppå snøen som hun vil.

Her ligger det igjen ett lass med tømmer ennå, det rakk de ikke kjørte ut før restriksjonene på veien kom,

Synd å si det, men hjemme hos meg er det ikke mye som minner om vår egentlig.

Dua mi døpes i dag

Hanne som er gullsmed laget et helt unikt smykke til Sofie. Personlige og vakre håndlagde smykker. Ekte håndverk, laget på eget verksted i Lillestrøm. Smykkene er designet og laget av gullsmed Hanne Selmer-Olsen. Tusen takk Hanne for det flotte smykket du har laget til Sofies dåp!

Jeg visste at datteren til en på jobb var gullsmed, så med en gang Kenneth og Ingrid snakket om barnedåp sjekket jeg ut muligheten for å lage noe unikt til Sofie. Joda, Hanne hadde tid til det over jul. Jeg sjekket litt rundt på siden hennes for å se hvilken stil jeg kunne tenke meg for å forklare hva jeg mente, slik at hun hadde et utgangspunkt.

Når jeg så skissa så var det virkelig en positiv overraskelse.

I slutten av februar hadde Ingvar kjedet med på jobb, så jeg skulle slippe å dra til Lillestrøm for å hente det. Det var ikke pakket inn, så jeg åpnet esken for å se. Det var bare WOW!

Om jeg noen gang var i tvil om det ble vellykket eller ei. Så var alle tvil borte når jeg fikk pakka. Den ble levert med både papir og silkebånd. Rett og slett nydelig.

Når man har laget ei spesiell gave, så må man jo egentlig gå løpet ut. Sofie vil vel alltid bli min lille due, så da måtte jeg tenke litt for å få det gjennomført. Jeg var på Biltema for å se etter noe annet for jobben, så gikk jeg forbi hylla med gravpynt. Men ei due trenger rett og slett ikke bety død, den kan også bety fred og frihet. Jeg har lyst til at min lille due skal spre vingene sine og utforske alt det gode livet har å by på.

Jeg glemte at dua lå i forsetet på bilen da Ingrid lånte den, men krysset fingrene for at hun ikke hadde lagt merke til dua. Jeg fikk pappa til å hjelpe meg å borre hull i den og feste en pigg slik at den satt fast på stubben. Da ser det ut som dua har med kortesken med pakka oppi, med beina sine. Jeg fikk Merethe til å lage et eske kort jeg kunne legge den i. Litt rart å lage en så spesiell gjennomført gave og ikke laget noe selv egentlig. Men ideen var min da.

Gleder meg til å se at de åpner den...

Jeg heter Hanne Selmer-Olsen og er gullsmed og smykkedesigner. Jeg er fra Lørenskog, men har i dag mitt verksted i Lillestrøm. Inspirert av natur og verdensrommet, og påvirket av den rene nordiske stilen, blir smykkene designet og produsert på verkstedet. Med andre ord – det er kortreiste, håndlagde og norskproduserte smykker. Det benyttes tradisjonelle gullsmedteknikker når smykkene blir til, og det meste formes av plater og tråd i edle metaller som 925 Sterling sølv og 585 gull. Jeg bruker naturstener og etiske edelstener, og glassemalje som blir brent på høy temperatur. Noen modeller støpes, eller består av enkelte støpte deler, men da er det først formgitt en original i metall eller voks først. Sjekk ut nettbutikken her. Ønsker du deg noe helt spesielt lager jeg smykker på bestilling – etter avtale. Send meg gjerne en uforpliktende mail på: post@jewellerybyhiso.com

Vårtegn

Dagens drivhus kan man jo kalle det. Men jeg har trua på at det blir vår, det er varmegrader på gradestokken og det drøpper fra taket. Det er ennå ei uke til påske. Hr Yr har sagt at det skal være solskinn hele neste uke. Jeg tror det tar en stund før vårblomstene ute viser seg hos meg, men våren har startet.

Temaet hos TrädgårdsFägring denne uka er vårtegn. Ja da, jeg kjenner at vårtegnene kommer sakte, men sikkert. Det drøpper fra taket og veien har blitt sølete. At det er grus på alle gulvene er vel vårtegn nok i seg selv. Jeg har tørket noen klesvasker på snora ute i solskinnet og det er lyst når jeg står opp for å dra på jobb.

Frøene begynte å spire tidligere i uka. Agurken var faktisk den første som viste seg bare få dager etter at de var sådd. 

Det ser ut som jeg får god uttelling for frøene mine i år. Nå er det bare pottene med natursvamp som ikke har gitt noe tegn til liv.

Agurk, squash og tomater kommer opp den ene etter den andre. Nå må jeg snart sette på støttepinner til dem, så de ikke knekker.

Jeg har med vilje ikke sådd mange frø i hver potte, så slipper jeg å tynne ut noen. Da kan de stå der til det er skikkelig vår og på tide med utplanting til drivhuset.

I går når jeg var på tur med hundene stakk jeg innom ei for å hente to avleggere av praktspragler. De ble plassert på innerlomma og overlevde turen helt greit hjem.

Blomsten i vinduskarmen på jobben har også kommet med en enslig blomst. Vanligvis kommer disse med knopper i en klynge, men denne kom bare med en eneste en. Spørs om den har lyst på litt gjødsel.

Kalvekos

Jentene er nyklippet og venter bare på å få lammene sine etter påske. Jeg må nok legge ned litt jobb til sommeren, for alle som kom stormende for kos i sommer er endt på slaktehuset i høst. Men noen er helt på stadiet for kos. Og det er gutta i fjøset.

Gutta svikter aldri når det er utdeling av kos. De får aldri nok, og hadde de kunne rope høyt så hadde de gjort det.

Når jeg gikk for å ta noen bilder av årets kalver så var gutta rimelig misfornøyde. Det var vel bare vilja som holdt dem inne i bingen sin.

 

Som du kanskje skjønte av innlegget i går, så har jeg vært hos Lars og Anne for litt kalvekos. Det er så trivelig å stikke innom etter jobb, for da har de akkurat fått mat. Da er det mye kos å dokumentere. Det er så trivelig å komme til et fjøs som dyra gjør som de pleier og ikke skvetter til alle kanter.

Mine barn, dine barn og vårebarn. Hvem som er mamma'n er ikke så vesentlig i det daglige. Kalvene foretrakk å være inne og kose seg, framfor å være ute i søla sammen med de voksne. Gleder meg til det blir sommer og de skal gå ute i graset og kose seg. Når de blir litt større skal de kose seg på skauen.

Alle sammen kan gå ut og inn som dem vil. Ikke noe pes med besøk der i gården nei. De fortsatte med sitt og bare fulgte med med et halvt øye på hvor jeg var.

Tenk å være kalv og bare kunne ligge i høyet og kose seg dagen lang. Innimellom er det en fristende tanke, ikke engasjere seg i noe, bare nyte tilværelsen. Men sjansen er jo stor for å bli sendt på slakteriet når vinteren nærmer seg igjen.

Litt som livet når en er liten, ingen bekymringer, mål eller meninger med livet her i verden. Da var liksom det eneste målet i verden å ha bursdag for å bli eldre. Ja man innså jo med tiden at man ikke burde hige så veldig etter det akkurat. Så fikk man unger og man så fram til at de skulle bli større, mer selvstendige og bli store. 

Nå nyter jeg tiden med barnebarn, for jeg veit hvor fort de blir store. Jeg nyter livet uten unger i hus. Venter på å bli ferdig på jobb om dagen, så jeg kan finne på noe som jeg vil. Gjøre det som passer meg, uten å måtte involvere noen andre i mine planer. Ikke behøve noe, ikke måtte noe. Akkurat nå har jeg funnet ut at det er veldig mye her i livet jeg er ferdig med. Ting jeg rett og slett ikke gidder mer. Ting jeg har gjort nok, mer enn nok.

Man skulle vært ung igjen, men med den livserfaringen man har i dag. Så mange valg man hadde tatt, som ikke var de samme som de som ble tatt da. Kanskje jeg rett og slett hadde blitt budeie i Stryn... Akkurat det er vel ikke veldig forseint ennå...

Man velger sine kamper med årene, og ja, jeg har blitt mer likegyldig med årene. Inn ene øret og ut det andre. Hvem eier problemet, sa min første sjef engang. Hvem eier egentlig problemet? De problemene som ikke er mine egentlig, ja da blir jeg likegyldig kjenner jeg.

Visste du at ei ku utvikler vennskap, hun kan kjenne igjen og huske 50-70 individer. Ei ku sover veldig lite, ca 20 minutter i døgnet. Hun bruker 4-6 timer på å spise, 10-14 timer på drøvtygging. Den har ikke fortenner, så den tygger maten sidelengs. Om hun sleiker deg er det et vennskapelig tegn.

Ei ku drikker 20 liter vann i minuttet omtrent, og de trenger 130 liter i døgnet. De har rektangulære pupiller så de kan se ut i horisonten. De har bare dybdesyn et smalt felt fremover. De produserer omtrent 100 liter spytt i døgnet ved drøvtygging.

Omtrent en firedel av alle kyr i Norge er ammekyr. Ammekua blir ikke melket, de har vi for å få kjøtt. Ammekua har mindre melk enn melkekua, og det er kalven til ammekua som drikker all melka. Ammekuer får en ny kalv hvert år, og den blir født tidlig på året. Kalven går sammen med ammekua hele sommeren, og suger melk fra mora i tillegg til å spise gras.

Husk å ha respekt for dyrene og forhold deg til dem på en rolig måte, så får du mye glede tilbake. Det er ikke så store hokus pokus å oppføre seg fornuftig, er det vel?

* *