Middagscruise i Oslofjorden

 Husker du jeg var i Oslo på egenhånd i mars? Da jeg snoket bryggelangs kom jeg over dette skiltet på ei stor seilskute. Gamle seilskuter er fasinerende, og når jeg kom hjem så sjekket jeg ut hjemmesiden deres. Det fikk jeg lyst til. Tanken slo meg å dra aleine, men det hadde vært hyggelig å finne på noe med ungene også tenkte jeg. Det endte opp med at Merethe ikke hadde lyst på skalldyr, så jeg, Kenneth og Patran booket plass allerede i mars. Erfaringsmessig så må man være tidlig ute for å få ting som man vil. Jeg er stort sett heldig med været når jeg bestemmer meg for noe væravhengig i god tid. 

Det nærmeste jeg kommer Black Perl, tror ikke Jack Sparrow kommer heller....

SS Vollan er en av fjordens flotteste og største toppseilskonnerter. Hun ble bygget i Spillboda i Sverige i 1945. Lengde: 26 m.Bredde: 7 m. Dyptgående: 3 m. Fart/knop: 9 knop Brygge/hente: Rådhusbrygge 2 Kallesignal: JWNW Motor: Detroit Diesel 8V-71 280 HK El-anlegg: 400, 220 samt 24 volt

Nyt middagscruise på seilskute og en velsmakende skalldyr-buffet. Cruiset passerer de viktigste severdighetene i Oslofjorden. Du vil se alle de grønne åsene som omgir Oslo. Ta fine bilder av de mange øyene med pittoreske badehus og sommerhytter. Se byen lyse opp om kvelden mens du seiler mot Oslo. Ruten går ut på den ene siden av fjorden før vi krysser og kommer tilbake på den andre siden. Dette er utvilsomt en uforglemmelig opplevelse, enten du er alene, et par eller med familie eller venner.

Det viste seg at turen ikke var så populær, vi var bare 23, 5 var norske og resten kom fra forskjellige deler av verden. Det var en trubadur om bord som hadde et langt repertoar. Jeg tror nok gleden ved å synge var større enn evnene hans. 

Når vi la ut fra land fikk vi en piknikkurv med ost, skinke, brød og hvitløkssmør. Vanvittig godt hvitløksmør. Så startet allsangen med mange 80-talls sanger.  Jeg havnet rett tilbake i ungdommen og storkoste meg  hele kvelden.

En stund så det ut til at vi skulle få solskinn, men vi fikk i det minste ikke regnvær. Vi hadde ullgenser alle sammen så det var forholdsvis varmt hele kvelden.

Yngstemann og eldstemann i dyp konsentrasjon om ost og skinkefordeling.

Vi hadde en god runde i løpet av kvelden, så vi kunne spise masse og kose oss i Indre Oslofjord.

Jeg var sulten, for jeg hadde ikke spist siden lunsj på jobben. Det gikk litt i ett på ettermiddagen , siden Kenneth hadde sto flomfast hjemme. Han kom seg tørrskodd over til Sokna sentrum så jeg fikk plukket han opp etter jobb. 

Det var mye å knipse bilder av underveis, men det er ikke det en tenker på når en spiser og koser seg noen timer.

Det var skikkelig stemning ombord, det ble mye allsang i løpet av kvelden.

Vi kjørte på innsiden av Dyna fyr.

Endelig ble rekene satt fram og vi kunne bli mette. Noen på nabobordet hadde aldre spist reker, i alle fall ikke med skallet på. De ble tipset om å ta av hodet først, men ingen fulgte opp. Jeg var litt barmhjertig samaritan og tok med ei reke bort på bordet og viste dem resten av skrellingen også.

Du må innrømme at det ser skikkelig godt ut

.Jeg vil absolutt anbefale å ta en tur på middagscruise i Oslofjorden med Trollcruise, for en flott rekeopplevelse. Tror jeg skal ta en tur neste sommer også.

Utpå kvelden kom regnbygene rundt oss, men vi ble ikke våte. Bygene tok oss liksom ikke helt igjen.

Tusen takk Patran og Kenneth for at dere ville være med meg på tur.

Under dekk var det benker for dårlig vær. Der var det do også, så vi fikk vasket henda etter all rekespisingen,

Det var flere doer under dekk.

Munckmuseet sett fra sjøsiden

Operaen med isfjellet sitt, Det er pent fra denne kanten også, Denne seilasen var en veldig god opplevelse.

Kristnatten 1075moh

 

Med slikt turselskap så er det ingen sak på fjelltur. Vi plukket opp Hilde på Sokna og satte kursen mot Hallingdal nok en gang.

Jeg og Hilde manglet nå denne siste stolpen som skulle være selve gulrota på Turufjellets stolpekart. Søndagens tur ble til da det for en gangs skyld var spådd opphold en hel dag. Men når vi kjørte oppover så kom det jammen noen regndrypp på frontruta.

Vi parkerte ved Skardssetra og tittet oppover i retningen vi skulle. Vi ble raskt klar over at dette trolig ikke ville bli noen utsiktstur på fjellet. Dette var kun en tur for å scanne siste stolpen på Turufjell, med et annet utgangspunkt enn hyttefeltet.

Jeg og Inger Synøve var oppover her en dag i fjor høst. Godt var det for ellers tror jeg ikke jeg hadde funnet stien oppover i lia. Den starter med et bitte lite skilt som står nede i myrkanten. Vi valgte å gå i kanten av myra, det var vått nok der.

Så går stien rett innover i skauen uten at den er så enkel å se, for det er en sti som fortsetter nedover kanten av myra også. Jeg visste det ble en forholdsvis kort tur, så jeg satset på å gå inn de nye fjellskoa mine. De var ikke helt vanntette fant jeg ut, men holdt noen timer før de ble klammere og klammere. Ikke plakevåte, men rimelig fuktige innvendig innen vi var tilbake til bilen igjen.

Igjen deler stien seg og vi skulle krysse over bekken og ikke fortsette stien som vi gjorde sist vi var der, så vi måtte gå tilbake og velge riktig sti..

Når vi begynte å klatre oppover lia så ble egentlig tåka tettere enn den så ut nedenfra.

Stien har retning mot skardet midt i bildet.

Det var både mose, lyng og flaberg som jeg kunne teste de nye skoene på. Mønstret i sålen har mye å si for grepet på underlaget.

Endelig kom vi oss ut av skauen og kunne nyte at vi var på fjellet, selv om vi ikke så veldig langt.

Det var endel multe der, men den var veldig variabel i smaken. Noen var skikkelig gode, store og søte. Mens de vi fant lenger opp var enten kart, eller veldig lysegule og smakte mest vann.

Legg merke til dette vannet her og ikke minst utsikten, eller mangel på utsikt. Når vi gikk ned igjen så stoppet vi her igjen og tok bilde av hundene. Da hadde tåka lettet.

Multene var alt fra kart til godt moden, vi spiste noen, men enkelte smakte det bare vann av.

Blåbærene var det også stor variasjon i smaken på. Tror det bare var Bella som spiste ukritisk av dem.

Det er ingenting som er som en dag på fjellet, så lenge det ikke regner og jeg må vel legge til hagler også etter forrige fjelltur. Det ble mange bilder til tross for en god del tåke. Røsslyngen er på sitt fineste nå, så fjellet er til å nytes.

Det var ikke så enkelt å holde seg til stien hele tiden. Når tåka dekket til så måtte vi vel egentlig bare anta hvor stien gikk et stykke borte. Det var javn stigning hele tiden, men noen ganger var det litt brattere. 

Klart med slikt tåkehav så blir det ingen storslagen utsikt, men fjellufta er like god om det er sol eller tåke.

Greit å holde seg unna kanten når de dukker litt brått opp.

Når vi hadde kommet opp på siste haugen før vi var oppe på selve Kristnatten, så hadde jeg mine tvil om vi kom til å se noe som helst når vi kom opp på siste toppen. For det var bare tettere og tettere i tåka.

Bella og Hilde har blitt et skikkelig bra turteam. Sikkerhet er viktig på fjellet, så det ble tatt ut kompasskurs. Bella er helt enig med koordinatene og retningen. Så var det bare å gå inn i tåkeveggen og håpe på å finne den siste stolpen vi manglet for å få fullført kartet.

Hailey var litt i tvil om den kompasskursen var riktig...

Når vi kom over kanten av haugen så det ut til å lette litt, så vi kunne skimte Sørbølfjellet i det fjerne.

Akkurat der og da øynet jeg et håp om litt utsikt.

Kartleserne sjekker om kartet stemmer med terrenget.

På andre siden lettet også tåka, så vi kunne se ned i hyttefeltet på Turufjell og etterhvert helt ned i Flå sentrum.

Det lysnet i alle retninger.

Det er så synd fjellet blir rasert. Det er da ikke noe trivelig å spise nista og se på hytter uansett hvilken retning en ser i.

Klar for å finne en sti langs kanten der. Det var nemlig rimelig bratt om vi skulle gå rett opp skråningen.

Jeg nyter slike dager, det ble en riktig så flott tur utover dagen.

Så nærmet vi oss toppen på Kristnatten

Vi scannet stolpen og tittet oss litt rundt for å finne en litt lun dump å sette oss i. På toppen blåste det litt, det var nok derfor tåka hadde forsvunnet.

Vi ville ha litt utsikt, men ville ikke se på hytter. Ja en skal ha sine krav i livet.

Hilde sjekket ut den ene siden og jeg sjekket ut den andre siden

Jeg var rimelig fornøyd så langt med de nye fjellskoa. De er passelige når det ikke er kaldt, men de må snøres ganske hardt på beinet for ikke å kippe. 

Nå som tåka hadde lettet bestemte vi oss for å gå samme veien tilbake igjen.

på grunn av tåka så hadde vi jo ikke sett den utsikten tidligere på dagen, så da gikk vi mot utsikt hele tilbaketuren.

Innimellom lurer jeg faktisk på om Hailey nyter utsikt, eller om hun bare er nysgjerrig?

Mere røsslyng og en varde. Kunne vel knipset hundre røsslyngbilder til den dagen.

Hele fjellet bugnet av røsslyng

Her kan du se bildet som er tatt på samme sted på tur oppover og på tur ned igjen. Samme sted og motiv, men her kommer bakgrunnen fram. 

Før vi dro hjem tok vi en snartur til Flå for å scanne de få stolpene vi ikke rakk der sist, fordi det regnet. Så på søndag lukket vi to kart.