Med Hallinger til Oppsalsåsen

Litt ribbeinsbrudd er liten hindring for en skitur. Man må bare holde seg på beina og ikke bøye seg mer enn man må. Selv jeg så at det kunne bli en bitte liten utfordring, så det endte med at vi avtalte tur på beina isteden. Jeg lempet jentene inn i bilen og dro for å møtte Inger Synøve og gutta på samme parkeringa som skiløypa startet. Greit med noen holdepunkter, for jeg er ikke akkurat lommekjent i Hallingdal rundt Gulsvik.

Turen bar litt preg av hvor det var brøytet etter de siste snøfallene, så det ble mye frem og tilbake turer. Det startet med kurs mot veien til Kringsjå, men der ble det brått mye snø, så gikk vi bortover der hvor det egentlig gikk skiløype, men som det nå var kjørt biler, før vi endte opp med å følge lastebærerspor på kryss og tvers i et hogstfelt. Lettere kupert tur, for å si det sånn.

Det er ikke langt oppe i lia en skal før en har litt utsikt. Krøderen for våre føtter, men dårlig sikt oppover dalen på søndag. Vi begynte å tenke etter når vi sist hadde vært på tur, og jammen begynte det å bli noen måneder siden sist. Høsten bar jo preg av så mye regnvær, så det ble vel overnattingsturen i Vats som var siste sprell sammen. Det var i slutten av august. Vi får ikke la det gå like lenge til neste gang.

Vi møtte ingen biler, men brått var ikke veien brøytet lenger, men det var bare nattens snø som ikke var fjernet.

Bom over veien kunne fort blitt en stor hindring. Men den var ikke så lav, så jeg fikk kreket meg under den, til Inger Synøves store fryd. Fjellgeita føltes brått ikke ut som noe fjellgeit lenger. Jeg var jo fullstendig klar over at jeg måtte under en gang til for å komme tilbake til bilen.

Hjortedyra blir foret nede i bygda, så det var ikke et dyrespor å se i mils omkrets. Da slapp vi hundene så de kunne løpe litt. Brøytekantene var jo så høye så det var ingen fare med at de skulle jumpe over og forsvinne inn i skauen.

Det ble endel snusing på Tølle og Findus. Jentene tissa litt og det er jo ikke så lenge siden de hadde løpetid. Spennende på tur med jentene igjen.

Bella legger seg ned til lundehund gutta og vil gjerne leike med dem.

Brått ble det veldig mye snø i veien og vi måtte snu og fortsette mot bilen igjen. 

Det var tydelig å se at hundene satte stor pris på å treffes igjen for å leike sammen. 

Bella sjekker at alle er med.

Det er synd at det er så få steder å stoppe langs riksveien oppover til Gulsvik, i år er det mengder med istapper, nesten hele isbreer som henger over kanten ned mor riksveien.

Når vi nærmet oss bilen satte vi bånd på dem igjen, så gikk vi innover der hvor skiløypa pleide å gå. Men denne gangen var det kjørt biler innover. Klart dette måtte sjekkes ut. Alt som ikke er som det pleier må jo ha en årsak.

Etter nærmere studering av sporene i veien, fant vi ut at alle som hadde gått innover hadde også gått tilbake igjen. Inkludert akebrettet. Så da fikk de løpe litt igjen.

Findus var mer opptatt av å kline med Bella

Det var ikke så langt innover veien før vi skjønte hvorfor de hadde kjørt bil der og veien hadde vært brøytet i vinter.

Gutter og store maskiner slår ikke feil.

For å få litt lengde på turen fulgte vi lastebærersporene på kryss og tvers av hogstgruppa oppover. Utsikt er aldri feil når man er på tur. Da må man gjerne karre seg opp noen bakker. Tåka hindret den lange utsikten, men vi så de et lite stykke.

Ikke sikkert det er like pent her til sommeren, men vi krabbet oss nå oppover Oppsalsåsen.

Det var ikke den helt store farta på meg, men Inger Synøve klaget ikke. Det var vel egentlig ikke sti eller terreng for stor fart  heller, men man går litt og binder seg når man veit at man for all del ikke må snuble og dette i bakken.

Vi så etter elg, men det var ikke antydning til noen andre enn oss i mils omkrets.

Vi nærmet oss toppen av hogstfeltet, og skjønte at lastbæreren ikke hadde kjørt lenger.

Det er mye istapper i naturen i år.

Så var det bare å nyte utsikten før vi satte kursen mot bilene igjen. For siste gangen denne gangen. Det gikk greit å komme seg nedover igjen uten å skli eller snuble. Søndagens nedtur kom da vi parkerte ved Hallingporten og så at det var to turbusser der. Køa møtte oss når vi lukket opp døra, så det ble hjemreise uten middag. Da er veien hjem lang når man er litt småsliten og sulten.

Lyckodag

 

Det er noe eget når de første vårtegnene kommer. Gåsungene på selja dukker alltid tidlig opp, men det er rart de har kommet så tidlig i år når det var så lenge kaldt. Men de få dagene med ekstremvarme laget et godt grunnlag for våren. Erfaringsmessig så er det vel hestehoven som er neste vårtegn som dukker opp. Men det blir det en stund til regner jeg med. Her er det 60 cm snø cirka.

Istapper kan man finne hele vinteren igjennom, det er ikke noe vårtegn. Men de blir gjerne litt lengre når våren nærmer seg. Der jeg pleier å gå forbi er det lange istapper helt fra høsten av. På fredag gikk vi ut til Veme rett etter jobb. Jeg skulle på kino med Helle og etterpå skulle vi spise middag på Tony's.

Filmen var aldeles helt utrolig elendig. "Håndtering av udøde" Kunne like gjerne vært en film for døve, for manuskriptet inneholdt ikke mange setningene. Hvor kritikerne har funnet spenningen og alt annet positivt de hadde vrengt ut av seg skjønte ikke vi. Men maten var knallgod og porsjonene var store. Tony jobbet og jammen kjente han meg igjen og slo av noen ord.

Et par uker nå så starter våren. Da smelter det og sola varmer og det er bare å nyte tiden utendørs. Forholdsvis tidlig påske i år så da blir det vel tidlig vår. Får håpe vi slipper snø i mai i år. Jeg gleder meg til jeg kan starte opp i drivhuset igjen. Om noen måneder bør det være på tide og tenke gartnertilværelse igjen. Jeg har kjøpt frø, så jeg bør vel tenke på å kjøpe litt jord snart også, så jeg får fylt opp litt potter. Jeg må bare tenke ut en smart patent til å binde opp plantene så de ikke knekker før utplanting.

Akkurat nå er det lite som minner om smelting og vår. I helga fikk vi påfyll av snø og veien er fremdeles dekket av is og snø. 

Det er godt å være på tur med slike. Jeg koser meg så sant det ikke regner eller er iskaldt. Ellers bryr jeg meg ikke veldig om hva slags vær det er. Det er sjelden jeg ikke koser meg ute. Jeg trenger ikke selskap engang for å kose meg ute. Og har man vært mye ute om dagen, da er det skikkelig kos å komme inn på kveldinga og nyte badekar, sofa og litt varm mat.

Jeg koser meg mest når jeg får gå en tur som går rundt, men her om dagen gikk vi ut til Veme. Man kan gå rundt der også, men på fredag hadde jeg ikke tid til den lange runden. Da ble det fram og tilbake tur, det tar i overkant av en time og jeg rakk kino og mat med Helle. Hadde jeg tatt runden er det nærmere to timer og da hadde det ikke blitt noe kino. Som du skjønte litt lenger opp her, så hadde ikke det vært noe savn. Men det visste jeg ikke da.

Vi møtte og ble tatt igjen av overraskende mange biler denne dagen. Stort sett er det et fredelig sted å gå tur. Man møter noen folk man hilser på eller gjør et kort stopp for å slå av en prat med. Det er stort sett de samme man møter og siden jeg har bodd her hele mitt liv, så "kjenner" jeg de fleste.

Nyt dagene, jeg nyter hver årstid. Lag deg en god dag, ei god uke, lag deg ett godt år. Det er opptil deg hva du vil ha ut av livet. Alle andre er bare litt krydder i tilværelsen. Og husk, alt krydder smaker ikke godt. Velg dine krydder i tilværelsen.

Kanskje ikke skitur

 

Jeg vil ikke ha noen skikkelig bamseklem nå som jeg har klemt meg litt på egenhånd. Det er hardt å jobbe med økonomi skal jeg si deg. Vi driver med rydding av arkivet og skal kassere gamle regnskapsbilag. Noen amøber hadde kastet en tull med plastikk i bunnen av papirkontaineren. Jeg fant ikke noe å fiske det opp med, så da heiste jeg meg opp på kanten og håpet at jeg ikke kom til å vippe oppi 1000 literen. Plutselig sa det "popp" og jeg fikk vondt i siden. Det ble ganske ømt etter hvert, men jeg fikk da opp plastikken og kunne fortsette med papiret. På kvelden ble det tur med Kjersti og Frida, så det var absolutt levelig. Om jeg skal anta noe så er det det helt nederste ribbeinet som knakk på venstre siden. Tror ikke det er mange som har knekt ribbein når de har holdt på med regnskap.

Jeg fungerer fint avlikevel. Jeg klarer å gå tur, bade i badekar og kjøre bil. Merker det egentlig bare når jeg kommer inntil kroppen, så jeg har nok klart meg bra iforhold til mange andre som har knekt ribbeina, eller beinet. Det kjennes mest ut som jeg har konstant "hold" i siden. Jeg sover godt om natta og koser meg fremdeles.

Alle sier at det skal bli verre før det blir bedre igjen, men mitt er like dann hele tiden. Brist skal være verre enn brudd sier dem også. Jeg er temmelig sikker på at det er ribbeinsbrudd egentlig. Men det er veldig ømt når jeg kommer inntil siden rett under ribbeinet. Det er hverken hovent eller blått. Ikke er det noe stikkende smerte, men ømt og ubehagelig. Jeg klarer å bøye meg, bare jeg gjør det veldig sakte.  Ubehaget blir ikke verre, det er konstant, mens jeg bøyer meg. Jeg gjorde det på mandag og det er ingen endring ennå, hverken bedre eller verre, så jeg dristet meg til å legge plan om en skitur i dag. Ja sånn skitur med hund, matpakke og kakao rett i nabolaget på Gulsvik med Inger Synøve og gutta. Det ble ingen skitur.

Jeg har vært tilnærmet rolig denne uka, jeg har latt rockeringen ligge... ja ellers så har jeg vel levd som vanlig ellers. Jeg har hatt litt bærehjelp med sekken med hundemat opp fra kjelleren og inn på katterommet. Litt flytting av et par esker på jobb. Ja for det gjør vondt når jeg løfter tungt nedenfra golvet eller over øra. Men Dua mi gikk greit å håndtere, men å sitte lenge på armen var ikke så greit. Men jeg hadde henne nå her et par timer på onsdag som jeg pleier. Vi koset oss vi, som vi pleier.

Jegerprøve i praksis

 

Hvor er fuglene gjort av seg? Hvor er alle musene? Hallo!!! Det kan da ikke være mulig at det ikke er en levende sjel her ute som jeg kan jakte på og spise opp? Oliver er alltid i nærheten når han har mistanke om at vi skal på tur, eller gjøre noe annet spennende ute. Vel og merke om det ikke er for kaldt.

Det lyste lang vei at jeg var uønsket i nærheten. Jeg ødela musejakta. Akkurat det var Oliver ikke i tvil om i det hele tatt.

Jeg tok hintet og gikk litt bortover jordet isteden, før jeg hadde tenkt å bære inn litt ved.

Men han er alt for nysgjerrig av seg, så han ble ikke sittende for å fange mus. Nei han kom etter oss.

Mildværet og det fryktelige vindværet har gjort snøen veldig hard.

Jeg skal ikke klage for mye på været, men jeg kan vel ikke si jeg er fryktelig fornøyd med iskaldt, vått, vindvær, snø og mildvær igjen. Vet ikke hvor mange ganger det har variert fra -20 til +8 bare i år.

Oliver elsker å klatre. Han er litt sånn, se på meg, se hva jeg klarer. For han følger med på om jeg ser på han. Ser jeg ikke på han, så er det opp i neste buske isteden.

Det var ikke noe mer mus eller småfugler å jakte på i veikanten heller. Så det ble vel bare litt klatretrening på han denne gangen.

Bare å kose seg ute når det er brukanes vær, krysse fingrene for en skitur innen nærmeste framtid. Kanskje lage en liten plan på påsken som egentlig er rett rundt hjørnet.

Man blir skikkelig sliten av slik jakt.

Insisterte på fjøsbesøk

 På onsdag plukket jeg opp Sofie i barnehagen og vi ble enige om å stikke innom fjøset en liten tur. Der fikk vi jammen hilse på Bondekona og minste Odelen. Han har Sofie hilset på før. Men det var ikke det helt store viste det seg. 

Det var ikke greit at jeg og bondekona snakket isteden for å engasjere meg i henne og kuene. Men vi var nå der og kikket en stund.

Vi kikket litt på sauene også, før vi gikk inn til kalvene som er på andre siden av fjøset. 

Kalvene er nysgjerrige, og nå som vi har vært her ganske ofte i det siste, så er de ikke så skeptiske lenger.

Når de hørte at vi snakket så var det to til som stakk hodet ut fra hallen sin.

Godt det er spådd mildere igjen, men de har satt skikkelig tjukk pels når det var en kuldeperiode.

Vi tok en tur bort til sauene også. De hadde akkurat fått mat og var mest opptatt med å spise.

Søyene begynner å bli gode og runde, så da er det bare å vente på at lamminga skal starte opp. Alle kalvene er ikke født ennå, så det er en liten stund før det er sauenes tur.

Denne dagen var ikke Sofie særlig samarbeidsvillig, så det ble ikke mange bildene. Jeg må nok ta meg en tur på egenhånd for å få til noen bra bilder av kalvene.

Kalvene hadde tenkt seg ut av kalvebingen, men ei ku hadde lagt seg i åpningen, så de måtte pent holde seg der litt til. 

Når vi kom hjem ble det fargelegging på Sofie mens jeg laget mat til oss.

Etter maten ble det barnetvtitting og bading i badekaret. D

Hit, men inte längre

 

Sola har ennå ikke kommet til min side av dalen ennå i år. Så skal vi gå tur i sola, så må vi pent ta oss en tur på andre siden av elva.

At våren kommer nå er jeg litt i tvil om. For Hr Yr spår kuldegrader ned mot 20 tallet igjen, men det har nå vært varmegrader som har gjort at det har blitt holke og elva har åpnet seg igjen. Jeg har sett gåsunger allerede i år, så våren kommer nok.

Sola varmet godt i ryggen og snøen smeltet på taket av hytta som ligger helt i veien. Det er vårstemning når det drøpper fra taket og sola varmer.

Vi kom litt seint igang med turen på søndag. På formiddagen var det både skyer og litt snøfnugg i lufta uten at det ble noe av dem. Men på ettermiddagen var det så si skyfri himmel og jeg regner med å rekke en tur i sola.

Sola karrer seg så vidt over Holleia og speiler seg i holken på veien. Jeg visste at jeg ikke kom til å rekke hjem før sola hadde forsvunnet, men det er bare å nyte de strålene jeg kunne få.

Jeg hadde tenkt å gå inn til Hovland, men jeg veit ikke helt hvor jeg hadde tankene mine henn når jeg gikk. For brått hadde jeg gått forbi veien opp ved Johnsrud, så da endte jeg opp med å gå inn til Bjørneplassen isteden.

I Fonkebakken var det noen som hadde hatt bursdagsfeiring så det ut til. Der var det både akematte og bålpanne fremdeles.

Det så ikke ut til at ballongene hadde hengt der så lenge, så kanskje de hadde feiret i sola tidligere på dagen?

Vi fortsatte innover så lenge sola skinte. Lyset ble gulere og skyggene lenger.

Jeg møtte kun en mann som var ute på tur i dag. Han hadde parkert ved hoppbakken, og gått litt innover for å sette seg ved ei furu, nyte kveldssola og varme seg på bål. Skjønner ikke at folk oppholder seg så mye inne i helgene. Spørs om det var noe sport på tv denne helga også.

Skiløypa som tok av rundt Igletjern hadde klart seg mye bedre enn det jeg hadde forventet etter mildværet.

For en gagns skyld hadde jeg hatt på meg passelig med klær. Litt småkaldt på vei hjem når sola hadde gått ned bak Holleia, men da var det bare å gå litt fortere. Ja for fryser man på tur, ja da går man for sakte. Sånn er det med den saken.

Jeg regnet ikke med at noen har tråkket opp stien fra Bjørneplassen og over Væla mot Gardhamarsaga, så jeg snudde når jeg kom til Bjørneplassen og gikk samme veien tilbake. Dermed ble det som tittelen sier, hit, men ikke lengre.

Jeg var godt fornøyd med snøtt 9 kilometer innen jeg kom helt hjem igjen.