Latesombondekona og minibudeia

 Det passet seg best sånn at det ble barnehagehenting i dag isteden for i går denne uka. Så får vi se hvordan det blir framover. Jeg plukket opp Sofie og spurte om vi skulle ta en tur til dyra. Om vi skal det så må vi plukke med oss støvler og dress fra barnehagen, 

Kvigene lå i kroken sin og virkelig nøyt dagen. Ikke noe stress om vi kom på besøk.

De andre var mer interessert i å få litt kos. Denne var veldig nysgjerrig og skulle bare lukte.

Det tok ikke lang tid før det ikke holdt med lukting, det skulle smakes.

Selv om kuer ikke har tenner i overkjeven, er det helt greit å ikke putte fingrene inn i munnen. 

Disse to her ja. Trenger ikke sjekke nummeret i øret for å vite hvem hun er. Disse to her har vært som erteris fra hun var bitte liten kalv.

Det er jo en fryd å ha med henne rundt om kring. Hun viser stor glede på alt hun er med på. 

Så mye unger går glipp av som ikke får lov til å ha kontakt med dyr. Man trenger ikke ha kontakt med kuer, men en eller annen form for dyr burde alle få til. Jeg rister litt på hodet da jeg møter på foreldre med halvstore unger som er redde for hunder. Greit nok det, men når foreldrene skal forklare at det ikke er noe rart at ungen deres er redd fot hunden er "fordi de er like store eller hunden er litt større".... Ja Sofie er vel omtrent like stor som hodet til sin beste venn "2424"

Den nybakte mamman ville ha litt kos og stakk fram hodet gjennom gjerdet når vi gikk opp på verandaen for å se på dem. 

Solstråla til bestemor det

Sofie stakk hodet ut for å se om det var flere som ville ha oppmerksomhet. Og da kom det jammen meg tre til.

Nå har det kommet 5 kalver og de ligger på rekke og rad sammen med mammane sine.

Her er tre av dem, de andre to er i den nyeste delen av fjøset. Den fremste kalven er Vesla som ble født først. Hun har blitt så stor at hun ikke bruker dekken lenger. Om ei ukes tid eller to så er det nok et yrende liv i kalvebingen.

Hun hadde litt tid til å sjekke sauene også, men det er helt klart kuer som er hennes store kjærlighet.

* *

Takk for titten, vi kommer snart igjen.

Livet kommer, livet går

 

Jeg trenger disse turene i mørket på kveldene. De blir uten hodelykt, men i måneskinn. Det har vært dårlig med måneskinn i det siste, men nå har månen blitt nesten halv igjen, så da lyser det greit.

Når jeg var ute med hundene til kvelds i kveld så var det en sterk ring rundt månen. Spørs om det var tåke som gjorde at det strålte slik.

Forrige uke var det bare så vidt den syntes på hummelen. Det er nesten så en kan se at den vokser fra kveld til kveld.

Denne vinteren har det vært mye rå luft som har skapt mye tåke. Tåka skinner ekstra når det kommer noen solglimt som trenger seg gjennom.

Sist jeg var på butikken kjøpte jeg med meg en bukett tulipaner. Denne gangen gjorde jeg ikke noe med dem, men puttet dem rett i vann. Nå snart tre dager seinere har de fremdeles fin fasong og ser nesten helt like ut som i butikken.

Lurven er som en gammel mann, alt nytt i hus er han skeptisk til. Blomster på bordet, ja da må det studeres før de kan bli godtatt. Daisy kunne ikke brydd seg mindre. Hun bare registrerer det og lukker øynene igjen for å sove videre.

Som regel ligger hun nede på et hundebur for å sove. Hun liker seg godt ved vedovnen nå om vinteren. Til og med Oliver liker seg aller best inne, selv om det nesten ikke er en eneste kuldegrad.

Lurven godtok tulipanene på spisestuebordet og fant seg en skinnfell. Da var kvelden reddet og han kunne ta seg en dubb igjen.

Sofie er ikke så begeistret for skinnfellen i stolen sin, så når hun er på besøk så ender den stort sett på golvet når hun krabber opp i stolen.

Nå skal jeg gjøre som kattene, gå for å finne senga mi....

Livet er bare ett øyeblikk...

 

Livet er merkelig til tider. Når man er liten så kan man ikke bli eldre raskt nok. Man higet etter neste bursdag og julaften var en bonus i mellom hver bursdag. Høydepunktet var å begynne på skolen, så var det ungdomsskolen og forhåpentlig vis både videregåend skole og høyskole etterhvert.

Det gjeveste var på bli 16 år så man kunne kjøre moped. To år seinere kunne man kjøre bil. Så var det jobb, kjæreste og barn, hus og bil. Brått ville man ikke bli eldre, brått var man gammel nok. Ikke noe mer man måtte bli gammel nok for å få til. 

Livet byr på samme lyspunkter som kommer mer eller mindre regelmessig, som sola kommer over Holleia i starten av februar. Livet er som værmeldinga, variert og uforutsigbart. Det er ikke bare solskinnsdager noen steder.

Fordelen med livets skyggesider er jo at man lærer mye om seg selv, og ikke minst om andre. Jeg prioriterer de som gir meg energi også har jeg kuttet ut de som ikke prioriterer meg. En time i dann og vann har alle tid til.

Vaskemaskinen til mamma og pappa røyk like før jul. Så sa jeg at jeg kunne vaske klærne så lenge, det hastet ikke med å kjøpe ny. Men så røyk min maskin forrige uke, da begynte det å haste med ny maskin. Det er ikke så mange uker man kan være uten vaskemaskin. Jeg kan ikke ta med meg balja ned i elva og skure klærne som i gamledager.

Kenneth har litt større bagasje på bilen enn meg, så han var snill og hentet maskinen som jeg hadde kjøpt på nettet. I går kveld fikk både jeg og dem reine klær å henge opp til tørk. Fyr i ovnen så nærmer  de seg nok tørre i løpet av kvelden i dag.

Men jeg sitter ikke hjemme for å vente på de klærne. Nei, jeg har andre turplaner i kveld. Jeg skal en tur til Sokna for å lufte Pink en tur sammen med Wenche Lill og Virre. Kenneth og Ingrid har nok blitt smittet av Sofie, for nå er hun bra og tilbake i barnehagen. Med sykdom i hus så blir det gjerne dårlig med trim på de firbeinte. Da er det kjekt at jeg ikke har blitt smittet da jeg hadde henne på fredag.

Resten av uka er egentlig litt planløs. Men på lørdag er det show igjen. Da er det bare å glede seg. Jeg må bare finne igjen billettene så jeg veit hvor jeg skal dra.

Varga er ikke imponert over fotostopp. Hun vil egentlig bare videre, hele tiden.

Bildene er fra lørdag, da jeg gikk hjemme fra i -18 kuldegrader og det var langt nok å gå rundt om hengebrua. Søndag var det mye mildere, men ingen blå himmel. Da gikk jeg rundt om kirka, så det ble ei mil omtrent før vi endte opp i sofaen.

Turene blir ofte til etterhvert som jeg går, brått får jeg en innskytelse og da kan vi ende opp ett annet sted enn jeg hadde tenkt. Det er egentlig endel variasjonsmuligheter både i retninger og i lengder hjemmefra.

Noen hadde freset vekk snøen, så det ble ikke noe måking på meg som jeg hadde tenkt.

Fordelen med mange kuldegrader og solskinn, det blir vakkert.

Midt på jordet hadde snøscooteren takket for seg.

Jeg gikk runden andre veien enn jeg vanligvis gjør. Da fikk jeg sola i ansiktet og ikke i delvis i ryggen.

Det er ennå noen dager før jeg har solskinn hjemme hos meg.

Livet er bare et kort øyeblikk... nyt det. Lev ditt liv og ikke et liv som andre vil at du skal leve det.

Med kamera i bilen

Det er kjekt med kamera i bilen, ulempen er at batteriet blir fortere utladet om jeg glemmer det igjen der over natta.  Men det er ikke hver dag det er noe spesielt å ta bilder av.

 

På fredag da jeg plukket opp Sofie for å dra i fjøset så vardet mange rådyr som var samlet på et jorde.

Da var det bare å sjekke om jeg hadde noen biler bak meg før jeg stoppet midt i veien og tok ned vinduet på bilen. De brydde seg ikke om at jeg satt og tittet på dem, så det var bare å knipse i vei. 

Angret litt i ettertid på at jeg ikke filmet dem litt. For det var to bukker som ikke var helt enig. Jeg vet ikke helt hva uoverensstemmelsen dreide seg om. For det er ikke parringstid nå. 

Rådyret har sin parringstid (brunstperiode) i slutten av juli og de første ukene av august. Etter parringen gjennomgår det befruktede egget bare noen få celledelinger før det går i ”dvale”. Denne dvaletilstanden varer til rundt nyttårstider.

Den ene stupte ut i løssnøen, da virket det som om den andre snudde og gikk tilbake der de kom ifra.

I helga var jeg flink. Jeg tok ned julegardinene på kjøkkenet, tørket støv og vaket golvene. Siden vaskemaskinen min har sagt takk for seg, så ventet jeg med å skifte på senga til mandagen. Kenneth var snill og hentet den for meg etter jobb.

Spørs om jeg skal kontakte Sokna Hjort for å få lov til å ta noen bilder gjennom året. Tenk så stilig det ville vært å følge en kalv fra den var født til den ble slaktet. De er jo inngjerdet så potensialet for å få mange bra bilder er jo til stede.

Hjorten er jo en god del større enn disse rådyrene.

Begynner å bli mye snø nå for disse tynne spinkle beina.

Håper folk i nærheten har vett til å holde hundene sine i bånd.

De andre var mer opptatt med å spise

Det er rart jeg  ikke har sett den tidligere, da de var så mange som gikk der.

Jeg må nok kjøre mer med kamera når jeg er på de kanter.

Planene utover sommeren begynner å bli mange, så om været blir like bra som planene, så blir dette ett flott år.

Nyt den nye uka, nå kommer varmegradene igjen  går det rykter om.