Fredag med senkede skuldre

I dag ble det tur i blåtimen. Det er fredag og sola skinte, men innen jeg kom hjem fra jobb var det ikke sol hos meg lenger. Men jeg hadde hatt sol inn på kjøkkenet i dag, kunne pappa fortelle.

I dag møtte jeg ei ung jente med to huskyer. Vi hadde tydelig vis samme plan, for jeg møtte henne ennå en gang før jeg var hjemme igjen. Det er slik når man går rundt og ingen rekker hjem før vi er rundt. Hundene var kjempe interessert i hverandre, så vi holdt vel det vi klarte begge to. Når vi møttes andre gangen så snudde hun litt for å gå inn en stikkvei så vi skulle ha litt mer avstand ved passering. Det er begrenset hvor brei stien ned til hengebrua er. 

Det var litt tåke som holdt seg over jordene, men det holdt seg en klar himmel i vest. Sola hadde gått ned, men himmelen ble farget mer og mer ettersom jeg nærmet meg hjemme igjen.

Helt greit å ha piggsko i ettermiddag. Det var strødd, men ikke så mye hadde festet seg av singelen. Den hjelper nok mer mot bildekk, enn vintersko.

Som du ser så har Varga turnert rimelig rundt denne dagen, Båndene ser mest ut som et tvinnet tau. Bella var heldig som holdt brøytekanten og hadde så si hele båndet sitt intakt.

Varga liker seg oppe på brøytekanten hver gang vi har gått der i det siste. Spørs om det er noen som har trasket der som lukter godt. I morgen skal det snø litt, så da blir det vel kaos på veien igjen.

På søndag har jeg avtalt tur med Åse, så da tenkte jeg å ta med Varga aleine. Da får hun ikke vimse vilt. Vimsingen hennes er veldig opp og ned, så det er tydelig at det er noen som har gått foran henne som er utslagsgivende.

Turen begynte ganske småkald, men etterhvert så ble det litt mildere. I det siste så har det vært kaldere på andre siden enn på siden jeg bor på. Tidligere så har det alltid vært motsatt.

Skyene holdt seg rimelig samlet helt til jeg kom hjem.

Blåtimen den beste timen på dagen.

Jeg rakk helt hjem før det ble mørkt. Det er virkelig godt nå som dagen har økt siden solverv.

Det var et par rådyr som tuslet i veien da jeg kjørte hjem fra jobb i dag. De spratt raskt over snøplogkanten da jeg kom kjørende. Godt det går mot våren for dem også.

Jeg hadde med meg kamera, men jeg hadde bare fått tatt bilde av bakstussen på det, så da er det liten vits. Kan heller satse på å ha kamera i bilen når jeg skal hente Ingrid og Sofie i morgen, eller når jeg kjører dem hjem.

Mildværet har gjort at snøen har sunket sammen ganske mye de siste dagene. Neste uke skal det bli kaldere igjen.

Før jeg kunne gå inn for å starte på middagen, måtte jeg bære inn litt ved til kvelds. Kjekt å ha nok ved inne til i morgen også, så det er bare å tenne opp når jeg står opp.

Lag deg ei flott helg, det skal jeg!

Latesombondekona og minibudeia

 Det passet seg best sånn at det ble barnehagehenting i dag isteden for i går denne uka. Så får vi se hvordan det blir framover. Jeg plukket opp Sofie og spurte om vi skulle ta en tur til dyra. Om vi skal det så må vi plukke med oss støvler og dress fra barnehagen, 

Kvigene lå i kroken sin og virkelig nøyt dagen. Ikke noe stress om vi kom på besøk.

De andre var mer interessert i å få litt kos. Denne var veldig nysgjerrig og skulle bare lukte.

Det tok ikke lang tid før det ikke holdt med lukting, det skulle smakes.

Selv om kuer ikke har tenner i overkjeven, er det helt greit å ikke putte fingrene inn i munnen. 

Disse to her ja. Trenger ikke sjekke nummeret i øret for å vite hvem hun er. Disse to her har vært som erteris fra hun var bitte liten kalv.

Det er jo en fryd å ha med henne rundt om kring. Hun viser stor glede på alt hun er med på. 

Så mye unger går glipp av som ikke får lov til å ha kontakt med dyr. Man trenger ikke ha kontakt med kuer, men en eller annen form for dyr burde alle få til. Jeg rister litt på hodet da jeg møter på foreldre med halvstore unger som er redde for hunder. Greit nok det, men når foreldrene skal forklare at det ikke er noe rart at ungen deres er redd fot hunden er "fordi de er like store eller hunden er litt større".... Ja Sofie er vel omtrent like stor som hodet til sin beste venn "2424"

Den nybakte mamman ville ha litt kos og stakk fram hodet gjennom gjerdet når vi gikk opp på verandaen for å se på dem. 

Solstråla til bestemor det

Sofie stakk hodet ut for å se om det var flere som ville ha oppmerksomhet. Og da kom det jammen meg tre til.

Nå har det kommet 5 kalver og de ligger på rekke og rad sammen med mammane sine.

Her er tre av dem, de andre to er i den nyeste delen av fjøset. Den fremste kalven er Vesla som ble født først. Hun har blitt så stor at hun ikke bruker dekken lenger. Om ei ukes tid eller to så er det nok et yrende liv i kalvebingen.

Hun hadde litt tid til å sjekke sauene også, men det er helt klart kuer som er hennes store kjærlighet.

* *

Takk for titten, vi kommer snart igjen.

Livet kommer, livet går

 

Jeg trenger disse turene i mørket på kveldene. De blir uten hodelykt, men i måneskinn. Det har vært dårlig med måneskinn i det siste, men nå har månen blitt nesten halv igjen, så da lyser det greit.

Når jeg var ute med hundene til kvelds i kveld så var det en sterk ring rundt månen. Spørs om det var tåke som gjorde at det strålte slik.

Forrige uke var det bare så vidt den syntes på hummelen. Det er nesten så en kan se at den vokser fra kveld til kveld.

Denne vinteren har det vært mye rå luft som har skapt mye tåke. Tåka skinner ekstra når det kommer noen solglimt som trenger seg gjennom.

Sist jeg var på butikken kjøpte jeg med meg en bukett tulipaner. Denne gangen gjorde jeg ikke noe med dem, men puttet dem rett i vann. Nå snart tre dager seinere har de fremdeles fin fasong og ser nesten helt like ut som i butikken.

Lurven er som en gammel mann, alt nytt i hus er han skeptisk til. Blomster på bordet, ja da må det studeres før de kan bli godtatt. Daisy kunne ikke brydd seg mindre. Hun bare registrerer det og lukker øynene igjen for å sove videre.

Som regel ligger hun nede på et hundebur for å sove. Hun liker seg godt ved vedovnen nå om vinteren. Til og med Oliver liker seg aller best inne, selv om det nesten ikke er en eneste kuldegrad.

Lurven godtok tulipanene på spisestuebordet og fant seg en skinnfell. Da var kvelden reddet og han kunne ta seg en dubb igjen.

Sofie er ikke så begeistret for skinnfellen i stolen sin, så når hun er på besøk så ender den stort sett på golvet når hun krabber opp i stolen.

Nå skal jeg gjøre som kattene, gå for å finne senga mi....

Livet er bare ett øyeblikk...

 

Livet er merkelig til tider. Når man er liten så kan man ikke bli eldre raskt nok. Man higet etter neste bursdag og julaften var en bonus i mellom hver bursdag. Høydepunktet var å begynne på skolen, så var det ungdomsskolen og forhåpentlig vis både videregåend skole og høyskole etterhvert.

Det gjeveste var på bli 16 år så man kunne kjøre moped. To år seinere kunne man kjøre bil. Så var det jobb, kjæreste og barn, hus og bil. Brått ville man ikke bli eldre, brått var man gammel nok. Ikke noe mer man måtte bli gammel nok for å få til. 

Livet byr på samme lyspunkter som kommer mer eller mindre regelmessig, som sola kommer over Holleia i starten av februar. Livet er som værmeldinga, variert og uforutsigbart. Det er ikke bare solskinnsdager noen steder.

Fordelen med livets skyggesider er jo at man lærer mye om seg selv, og ikke minst om andre. Jeg prioriterer de som gir meg energi også har jeg kuttet ut de som ikke prioriterer meg. En time i dann og vann har alle tid til.

Vaskemaskinen til mamma og pappa røyk like før jul. Så sa jeg at jeg kunne vaske klærne så lenge, det hastet ikke med å kjøpe ny. Men så røyk min maskin forrige uke, da begynte det å haste med ny maskin. Det er ikke så mange uker man kan være uten vaskemaskin. Jeg kan ikke ta med meg balja ned i elva og skure klærne som i gamledager.

Kenneth har litt større bagasje på bilen enn meg, så han var snill og hentet maskinen som jeg hadde kjøpt på nettet. I går kveld fikk både jeg og dem reine klær å henge opp til tørk. Fyr i ovnen så nærmer  de seg nok tørre i løpet av kvelden i dag.

Men jeg sitter ikke hjemme for å vente på de klærne. Nei, jeg har andre turplaner i kveld. Jeg skal en tur til Sokna for å lufte Pink en tur sammen med Wenche Lill og Virre. Kenneth og Ingrid har nok blitt smittet av Sofie, for nå er hun bra og tilbake i barnehagen. Med sykdom i hus så blir det gjerne dårlig med trim på de firbeinte. Da er det kjekt at jeg ikke har blitt smittet da jeg hadde henne på fredag.

Resten av uka er egentlig litt planløs. Men på lørdag er det show igjen. Da er det bare å glede seg. Jeg må bare finne igjen billettene så jeg veit hvor jeg skal dra.

Varga er ikke imponert over fotostopp. Hun vil egentlig bare videre, hele tiden.

Bildene er fra lørdag, da jeg gikk hjemme fra i -18 kuldegrader og det var langt nok å gå rundt om hengebrua. Søndag var det mye mildere, men ingen blå himmel. Da gikk jeg rundt om kirka, så det ble ei mil omtrent før vi endte opp i sofaen.

Turene blir ofte til etterhvert som jeg går, brått får jeg en innskytelse og da kan vi ende opp ett annet sted enn jeg hadde tenkt. Det er egentlig endel variasjonsmuligheter både i retninger og i lengder hjemmefra.

Noen hadde freset vekk snøen, så det ble ikke noe måking på meg som jeg hadde tenkt.

Fordelen med mange kuldegrader og solskinn, det blir vakkert.

Midt på jordet hadde snøscooteren takket for seg.

Jeg gikk runden andre veien enn jeg vanligvis gjør. Da fikk jeg sola i ansiktet og ikke i delvis i ryggen.

Det er ennå noen dager før jeg har solskinn hjemme hos meg.

Livet er bare et kort øyeblikk... nyt det. Lev ditt liv og ikke et liv som andre vil at du skal leve det.