Tankeadspredelse i fjøset

 

I helga trengte jeg litt tankeadspredelse, da er en tur i fjøset veldig greit. Jeg var litt tidlig ute, for sola hadde ikke helt kommet inn i luftegården ennå. Men jentene som var kalver i år, så ut til å sette pris på litt avbrytelse i morgenrutinen.

Mangler bare ei rød sløyfe i luggen, så er julesveisen inntakt.

Dyra kan gå ut og inn som de vil, og stikker det noen innom i fjøset å er det stor sjanse for at det blir litt kløing og kos. Særlig bak ørene er det godt å bli klødd.

Sauene sier ikke nei takk de heller. Særlig ikke væren. Han tror jeg kjente meg igjen fra i høst når jeg kom med nappa gras til dem når de sto inne. Det er vel et bevis på godt dyrehold når de stiller opp for nærhet.

Det var ikke mange gradene, så sauene satte pris på noen solstråler i fjøsveggen.

Kommer du snart hit også?

Jeg forstyrret nok midt i lunsjen, for mange brydde seg ikke om at jeg kom og fristet med kos. Nei mat er jo tross alt viktigere.

Om en tre fire måneder nå så er fjøset fult av lamunger.

Jeg setter stor pris på andres dyr, ikke bare mine egne. Man kan jo ikke ha alle dyr selv, da måtte jeg nok hatt en annen jobb. Da hadde jeg nok vært bonde på fulltid.

Familiens sorte får prøver å gli i ett med omgivelsene.

Skal du gå alt? Kommer du snart tilbake?

Mørk senker natten seg

 

Men er det en ting som ikke har skjedd siste uka, så er det at natten har senket seg mørk og svart. Nei det har vært klarvær og skikkelig fullmåne. Selv om det har vært et år som ikke har vært særlig optimalt, så har dette vært et år hvor jeg har koset meg mye. Veldig mye egentlig. Det er så lite som skal til for å ha noe å glede seg over om man ser etter de små tingene. Selv om en er litt trist, så må man ikke la vær å se etter de små gledene så lenge. Ingen veit hvor langt livet er.

Når måneskinnet er så sterkt at en kan knipse løs uten blitz. Da er det gøy å ta bilder ute i naturen. Man må ta bilder av det som står stille, ellers har ting lett for å bli uskarpt. 

Det ble litt eksperimenter, det er jo det eneste en lærer av. Man må jo prøve litt forskjellig da finner en ut hva som fungerer eller ikke.

Dette er tatt på kveldsluftingen med hundene ved elleve tiden om kvelden.

Selv om dagens tur var unnagjort med hundene så fristet det å ta en lang tur til. Men det ble det ikke noe av.

Mildværet har ikke herjet så veldig med snøen hos oss, men noe er borte fra skauen.

Helt utrolig hvor fine bildene blir selv om det er kvelden. Det gjelder bare å huske hva man gjorde til neste gang en skal ta bilder når det er mørkt.

Det siste mildværet gjorde at halve juletreet ble bart for snø. Nå er det igjen endel på toppen bare.

Når jeg tok disse bildene så fant jeg ut at jeg hadde glemt å henge ut julekransen min på inngangsdøra.

Hailey trives også veldig godt ute når det er mørkt.

Gjett hvem...

Kvelden etter skulle jeg gå tur med Ingun, da tok jeg bare med meg telefonen. Men tenkte at jeg alltids kunne prøve om jeg fikk til noen bilder med den om jeg brukte nattfunksjonen. Jeg ble riktig så imponert. Utrolig stemning i disse bildene ble det.

Noen dager varer blåtimen hele dagen, mens andre ganger varer den hele natta.

Man har jo ikke lyst til å gå hjem for å sette seg inne når det ser slik ut når en er ute. For en nydelig temperatur og passe med klær på.

Men allting har en ende har jeg lært, så det var bare å tusle hjem til katter og badekar. Før jeg fant senga og la meg til lading.

* *

Bella i fri utfoldelse

Er det noe Bella liker så er det fri utfoldelse i skauen, eller på jordet når det er en mulighet. Med adgang forbudt hele våren og sommeren, er det knall når åker'n er treska og det er fritt fram på jordet igjen. Nå begynner det å bli såpass med snø, at skiene kan finnes fram. 

Det er egentlig bare å passe seg når hun virkelig setter igang. For da er det full fart og hun er ikke direkte flink til å se seg for heller. Tessy er ikke fult så begeistret over å bli dratt inn i leiken. så da hender det at Bella får så øra flagrer uten at det tar nevneverdig tak.

Det har blitt mye bruk av fotoapparatet i det siste. Med litt dagslys og noen som er villige til å posere bitte litt foran kamera så er det utrolig hva man får til om man vil. Bella er ikke så interessert i å posere, så da blir det litt mer i farta bilder. Ikke like enkelt å få de tydelige når blåtimen nærmer seg. Men jeg er forholdsvis fornøyd med kamera mitt egentlig. Tror nok heller det er bruker feil enn kamera feil om bildene ikke blir slik jeg forventer.

Nå som det har vært fullmåne så har jeg vært ute med kamera på kveldstid også. De bildene kommer en annen gang, for det ble overraskende mange fine da også. Da tok jeg ikke bilder av hundene da, de må stå rolig om man skal ta bilder av dem i måneskinn.

Når man får til å ta bilder når det liksom er litt "liv" i bildene så blir jeg godt fornøyd. Bare vi bikker nytt år nå, så vårsola gjør seg litt gjeldene. Da e det virkelig en fryd å knipse ivei. Egentlig er det veldig gøy å ta bilder. Så om det blir valper til våren, så blir det nok bitte litt valpespam her. Jeg er glad for at løpetiden ikke har kommet ennå, da har jeg unngått å måtte være borte både julaften og nyttårsaften. Om det drøyer til litt ut i januar, så  går det klar av årsoppgjøret også. Da har jeg vel hatt skikkelig flaks.

Livet går seg liksom litt til, men en merker jo at det er ei som mangler her. Det er tomt og stille, for nå er det bare Ronja som snorker bitte litt på kveldene.

Nå er det bare å ta fatt på de siste arbeidsdagene før jul. Blir helt greit å ha litt ferie før årsoppgjøret starter kjenner jeg. Det setter hundene pris på også, for i januar er det litt kjipt å være hund her. Det blir noen lange arbeidsdager og ikke fult så lange turer til kvelds. Men før det så skal jula nytes. Nå er det bare i dag og to og e halv arbeidsdag til før det er jul.

 Juhuuuuu!

Mildværet sveipet innom i helga, så nå er det ikke fult så mye snø på kvistene lenger, men helt bare er ikke alle.

Det går forholdsvis greit å vabbe rundt i skauen ennå, men skal en ha seg sti i vinter så må man legge grunnlaget nå. Om det kommer 20 cm til, så er nok løpet kjørt for å lage sti. 

Bella bompet bort i ei halvstor gran og snøen røss nedover både meg og henne. Godt en ikke hadde hestehale, så slapp jeg i det minste å få fullt av snø nedover nakken. Denne gangen i det minste.

Hver årstid sin sjarm. Helt greit om vinteren om det ikke blir alt for kaldt. Noen kuldegrader er greit så en kan være ute noen timer uten å bli iskald.

Første natta Tessy var borte stilte Bella opp og ville være med Hailey ned for å sove nede. Det har aldri skjedd tidligere. Bella liker seg ikke nede og klatrer over grinda i trappa så fort jeg snur ryggen til. Blir litt spennende å se om denne vanen hoder seg gjennom jula også.

Stille minnes jeg

 

Jeg synes Tessy var blitt litt småtufs i det siste. På fredag haltet hun plutselig på ene framlabben når jeg skulle ut på tur om kvelden, så da ble hun hjemme. Hun sover mye også, for ikke å snakke om snorkingen hun holder på med. Innimellom har hun snorket tidligere også, men nå i det siste har det vært hver gang hun sover. Om hun ligger nede ved ovnen så hører jeg hun snorker helt opp. Men avlikevel var det en stor overraskelse på lørdag. For hun har jo vært med på lange turer til det siste.

Det er litt rart å tømme kamerabrikka når jeg veit jeg har bilder av henne der. Hun vil stadig dukke opp på minner både på nettet og i dagliglivet. Hun hadde roet seg litt på sine gamle dager, men var fremdeles full av liv når det kom til turer og aktiviteter.

Men dagene går videre og alt vondt blir litt og litt svakere etter hvert. Det er bare å la ting gli videre til en er kommet seg dit, hvor det ikke gjør så vondt lenger.

Egentlig hadde jeg tenkt å lage et gladmandag innlegg, men det er ikke noen glad mandag i dag. Det er en komme seg videre mandag i dag. En mandag som er siste jobbemandagen i år, siste mandag før juleferie. 

Det er på sånne mandager man er glad for at man har noen flere firbeinte å trøste seg med, så glir dagen over til å bli hverdag igjen. Sakte, men sikkert. Ingen er tjent med å dyrke sorgen uansett hvem man har mistet. Sorg er noe man må være innstilt på å jobbe seg gjennom, for å komme videre. Noen ganger tar det lang tid, andre ganger ikke fult så lang tid. Men erfaringsmessig så blir det bedre å sikt.

Mye av jobben er gjort med den rette innstillingen. Livet går videre. Man kan ikke gro fast i fortiden. Man må lære seg å minnes i glede og ikke i sorg.

Naturen går sin gang, vi har alle vår tilmålte tid.

Vi må nyte den tiden vi får.

Noen som er flinke til å glede seg og ikke minst vise glede, er hunder. Jeg er ikke helt der ennå, men snart så.

Noen ganger føles livet litt ut som det her... den ene hindringen etter den andre... Men en må ha trua på 2022! Det kommer til å bli året med stor Å det!