Påske følelse

 

På mandag hentet jeg Patran på Gardermoen, på tirsdag var jeg innom Plantasjen på vei hjem fra jobb. Så nå er frøene i potter og kjøkkenbordet er okkupert til de skal settes ut i drivhuset. Det er noen måneder til. 

Det er tydelig at det snart er påske. Hele Plantasjen lyste av vår og påske stemning. Det møtte deg allerede i inngangen. Trigger absolutt kjøpetrangen.

Jeg endte ikke opp med påskeliljer, de passer liksom ikke helt i snøhaugen her ennå. Men når påsken nærmer seg litt til, da skal jeg kjøpe meg et par potter.

På tirsdag gjorde jeg som Solliv, jeg gikk rundt og knipset bilder av vårblomstene for å få vårfølelsen. 

Jeg har egentlig aldri lagt merke til at det finnes så mange forskjellige gule blomster.

Om du ikke er hagenerd, så vedder jeg på at du finner en gul blomst du ikke har sett tidligere. Ta deg en tur til Plantasjen for å sjekke ut våren.

Små gule kyllinger som påskepynt er tydeligvis gammeldags. Nå skal det være haner og høner, ispedd en hare eller to.

Men jeg fant da noen kyllinger. Gule små nøster.

Hele hønsegården kunne man kjøpe seg.

Det er bare å velge og vrake i varianter av potter og fargenyanser.

Egg fantes også i utallige varianter og farger.

Som om jeg ikke hadde nok frøposer hjemme... klart det ble med 4-5 poser til.

Det er jo så utrolig mange å velge mellom. Grønnsaker og urter i alle tenkelige variasjoner.

Akkurat da kjente jeg at jeg godt kunne tenkt meg å vaske verandaen hjemme, så jeg kan sette ut hagemøblene. 

Tenk deg at de har laget gulrøtter som kan pynte opp mellom påskeharene.

Joda jeg skal innrømme at de var ganske sjarmerende disse små sakene.

Om du vil ha noe som er litt mer solid kan du få harestatuer.

Jeg nøyde meg med salat, spinat, sukkererter og agurker.

Jeg hadde engang åtte minikaktuser, nå er det bare tre igjen. De har ikke fått annet enn vann i sine bitte små potter, så om de overlever pottebytte gjenstår å se,

Mens jeg holdt på med kaktusene og fylle jord i pottene, så sådde Patran.

Så er det bare å krysse fingrene for at noe av det spirer.

Det ble både frøtelling og pottetelling for å få ting til å gå opp.

Gled deg til våren kommer for fult om noen uker. Da starter påsken!

Brøgåsen rundt

 

Hilde lurte på om jeg ville være med rundt Brøgåsen, så klart jeg slo til da. Vi gikk jo over der en gang når det var bart, så da tok vi gjerne turen igjen når det var tråkket sti oppover der. 16. mai i 2019 var det ukjent terreng. 

Denne gangen møttes vi på Kiwi i Sokna sentrum isteden for ved skytterbanen som sist. 

Ved den store rødelåven på Blystadjordet går det opp en sti

Det var en godt tråkket sti å følge, så sjansen for å gå seg bort var minimal. Det er jo noen veier og stier på kryss og tvers oppover, men med litt retningsans så gikk det  helt greit. Hilde hadde tråkket hjemmefra og mot Sokna tidligere, så alt var ikke nye stier for henne.

Langs veien til Ree var det flere tømmerlunder. Litt lenger opp var det lastbærer i drift og en kvister som sto parkert. 

Vi møtte folk både med og uten hunder i dag. En ting jeg ikke skjønner er de som har sele på hunden sin og henger etter som et slips. Løper til skogs når de møter andre hunder. Det må være et fryktelig slitsomt hundehold. Legg nå ned litt jobb i hundeholdet ditt, få på halsring og tren på passering av andre hunder så blir hverdagen enklere. Gamle damer har ikke noe på gåtur med hund å gjøre i sele og langt bånd. Hunden er ikke på noe lenger tur da, enn om den har kort bånd og halsring. Båndet er stramt uansett.

Ved snuplassen var det bare å velge en sti i riktig retning og legge ivei oppover bakken.

Det er mange skilter så det er ikke noe problem å se hvor du skal gå om det er sommer eller vinter. I juni hadde jeg og Wenche Lill en runde på en av de andre stiene i området. Til Lyarberget.

På starten av turen var det overskyet, men Hr Yr hadde meldt strålende sol litt lenger ut på dagen.

Dagens første glimt av utsikt.

Jeg var glad jeg hadde piggsko og Hilde ønsket at hun hadde brodder. Om vi tråkket utenfor stien så var det ikke hold i det heletatt. Så vi hadde valget om ganske hard og glatt sti oppover eller snø til godt opp på låret noen steder.

På toppen var det bare å gå de få meterne fram til grillplassen. Eller utsikten som de kaller det.

Når vi kom dit, så vi den første stripa med blå himmel. Og før vi var nede ved bilene igjen så var det knall blå himmel og steikende sol som virkelig varmet.

Kanskje det blir grilling av pølser neste gang?

Viktig med dokumentasjon og å nyte utsikten når man er kommet opp. 

Idyllisk plass å hvile litt dette her. Vi skreiv oss inn i boka og gikk ned igjen.

På vei ned igjen ledet Hilde og Bella ann.

Det er litt stilig når skyene trekker seg unna, så det ser ut som noen har skåret med kniv.

Sånne dager er det bare å nyte.

Hilde hadde tatt med solbriller, det hadde jeg lagt igjen i bilen. Men utover dagen hadde man virkelig trengt det egentlig.

På veien tilbake ble det nydelig utsikt

Det blir fint når skauen er borte, men slike store flater tar det lang tid før det er skau igjen.

Det var flere krakker langs stien, så det er bare å slå seg ned om en føler for det.

Stien kom ned ved Vanntårnet. Da var det bare å følge veien over Permobakken og ned til Kiwi igjen. Jeg var en snartur innom butikken før jeg dro hjem igjen. Takk for turen Hilde, gleder meg til sommerens planer skal settes ut i livet.

Gjennom 5 gårdstun

 

Skal en gå rundt om hengebrua etter først å ha vært i Bjønneplassen, da kan man ikke være særlig sjenert. Du må nemlig gå gjennom fem gårdstun for å komme videre. Her har vi akkurat passert første gårdsplassen. Huset er solgt og det blir nye eiere i mai, går det rykter om. Brua over Væla har ikke vært måket i vinter, men den er godt tråkket til.

Bjønneplassen er andre gårdsplassen. Her var det kjørt både scooter og traktor på jordet, så en slapp å vabbe seg gjennom snøskavler. Tenk å rekke en runde på nærmere ei mil og det fremdeles er antydning til sol når jeg ankommer egen gårdsplass i halv seks tiden. Siden jeg har huket meg på opptil flere skrittutfordringer i forskjellige deler av mars, så er jeg litt mer bevisst på å gå litt lenger enn jeg hadde gjort ellers, lee meg litt mer på jobb enn jeg pleier. 

Når jeg la meg i går kveld slo det meg brått hvorfor det er enkelte turer som jeg nesten ikke har fått skritt registrert på klokka. Jeg holder håndleddet alt for rolig når jeg triller vogna. Til tross for at jeg har på tracking så blir det kanskje bare noen få tusen skritt på en runde som andre ganger gir god uttelling. Så neste gang jeg er på trilletur må jeg feste klokka ett annet sted enn der den skal være. Ikke sikkert det blir bedre å ha den i lomma heller.

Stabburet på Bjønneplassen blir skakkere og skakkere for hver vinter. Men det står nok i ti år til før det kvelder.

For å komme seg ut av dette gårdstunet så måtte vi forsere en port med hengelås. Flaks for oss så er det en åpen gangport vedsiden av.

Paulsevillaen blir bare passert, så det gårdstunet teller ikke. Hadde jeg tatt med det så hadde det vel blitt et titalls gårdstun på denne runden. Jeg har bare telt der jeg faktisk går over gårdsplassen til noen. Det er vel bare halvparten det bor folk fast ved.

Om sola hadde vært oppe lenger så kunne jeg gått en lenger runde. Men jeg veit hvor kaldt det blir når den gjemmer seg bak åsen. Så planen var å rekke hjem før det ble for kaldt.

Med slike trikkeskinner til skispor rundt Igletjern, så ble det brått en alternativ tur rundt der isteden for Blystadjordet i helga. Der en ikke har gått frister kanskje mer enn der en har gått på ski tidligere i vinter...

Det irriterer meg egentlig litt at det er så dårlig hold i ugått snø. Tenk om den hadde vært så fast at hundene kunne løpt oppå. 

Tredje gårdstun passert. Om det egentlig er noe gårdstun kan vel diskuteres, for her står det ikke noe hus å bo i. Her er det kun låven som står igjen. Huset ble brent ned av brannvesenet på Sokna som en øvelse i oktober 2017. Og klart jeg var der for å ta noen bilder.

Fjerde gårdstun passeres. Her er det to bolighus, et stabbur og en låve. Så da veier den vel opp for gårdstunet med manglende bygninger.

Bare å lukke øynene og nyte solstrålene.

Som regel så hører og ser man mange tog når man går denne runden, men denne dagen var det ikke noe tog i det heletatt. Det er litt spennende, særlig om vinteren. Da fyker snøen godt om man passerer likt med toget.

Kunne vært riktig romantisk her. Hengebru i solnedgang liksom.

Det er flott om vinteren, jeg storkoser meg på tur året rundt.

Vi runder hushjørnet og passerer gjennom vårt femte gårdstun før vi ender opp på egen gårdsplass en 20 minutter seinere.

Takk for turfølget i mitt nabolag. Dagen min endte på 18104 skritt...