Påsketur til Rytterager

 

Når man har påskeferie så må man vel feriere? Siden jeg er ganske glad i senga mi, ja så blir sånn ferie på dagtid. Jeg har jo tross alt overnattet et par netter på hyttetur i år allerede. Så min første ferietur gikk til Rytterager med hundene i går.

Det så ut til at det var hogget en god del der i vinter. Jeg så ikke umiddelbart hvor det var hogget, men det så jeg på veien tilbake til bilen.

Vi parkerte på Byggern på Vik som vi pleier og gikk ned til Tyrifjorden.

Vi hadde ikke gått langt nedover veien før vi så syrinen med store grønne skudd. Blåveisen hadde kommet med blader, så jeg var nok noen uker for tidlig ute om blåveis var grunnen til å gå der.

Ole Rytteragervei virker som en hyggelig vei å bo i, ja om man ser bort fra alle parkeringsforbudtskiltene og privat vei skilter. Brått er det kanskje ikke så hyggelig å bo der...

Det obligatoriske bilde når man går ned denne veien.

Tenk å være kun noen mil hjemmefra og her er det praktisk talt vår, ikke snø omtrent og mange varmegrader. Fuglene kvitret og jeg fikk virkelig en vårfølelse.

Jeg er der et par ganger i året eller så. Som regel er det endel folk nedover der, men i dag var det veldig få jeg møtte på. 

Litt spent på om det blir satt opp stolper på de samme stedene som i fjor. Eller om det blir stolpejakt i Hole i det heletatt. 

Når vi kom ned til Tyrifjorden var den fremdeles islagt. 

Men badesesongen øynes... Det er åpent vann ved land inne i vika, så Hailey og Bella fikk slukket tørsten.

Om du ikke har vært der tidligere er det bare å ta turen. Det er nydelig og fredfylt der. 

Det er ikke mye grus og sand på stranda rundt Rytterager, bare innerst i vika er det sand.

Om du er interessert i steiner så er det mye fasinerende typer av stein i området.

Det blir en god del bilder av steiner i dette innlegget. De er verdt å dokumentere så mange forskjellige steiner det er å finne på strendene rundt denne halvøya.

Hailey øyner bademuligheter før turen er over.

Det er endel flått på disse kanter, så det er greiest å ta turen vår eller høst om man har med hunder.

Om det er en geologs drøm å være der veit jeg ikke, men jeg koser meg i alle fall. I dag har det vært en ny tur i flott vær et annet sted. Det kommer til å bli en aktiv påske med slikt vær som Hr Yr varsler framover. Man trenger ikke dra på fjellet i påsken.

Det gjorde noe at det er såpass lite vann, da kommer mange av steinene fram, som vanligvis ligger under vann.

Jeg hadde håpet på litt mer is som hadde blitt knekt opp av vind og mildvær, men jeg var nok litt tidlig ute i år.

Jeg håper på en normalsommer i år, med normal vannstand og sol, regn når det trengs og opphold med sol når jeg skal noe. Jeg har jo planlagt noen litt væravhengige aktiviteter som jeg har fastsatt dato på allerede.

Er det ikke rart at noen steiner er helt runde, mens andre har huller og de tredje har mange skarpe kanter? Naturen er finurlig. I år er planen om å ikke gå på tur på samme stedet to ganger, så får jeg se om jeg klarer det. Ja de daglige lufteturene med hundene må jo bli på kjente stier, men ellers håper jeg å få til litt variasjon.

Det går ikke ann å følge vannkanten rundt, så noen steder må man gå lenger opp for å komme fram.

Før man igjen kan sette kursen mot vannkanten.

Det blir litt skarpt motlys når de ligger is og sola skinner, så det er ikke så enkelt å få tatt optimale bilder. 

Her var fjellet fult av små gjettegryter.

Det er her man ser resultater av naturens krefter over tid.

Jeg rakk ingen tur på skøyter i år, jeg er nok litt i overkant glad i veldig tjukk is før jeg beveger meg utpå den. Og skøytebaner er jo ikke noe gøy å gå på.

Det fløy en svane forbi, og på turen hjemover så kom jeg over mer fugler. Så det blir nok et eget innlegg om påskens fugler. På veien utover kjørte jeg forbi en flokk med grågås som beitet på et jorde på Røyse. Da må man jo stoppe å ta noen bilder.

Vi nærmet oss ytterste spissen og det var fremdeles overraskende mye snø der. Skaren bar, så vi slapp å vabbe oss fram.

Der var det ennå flere gjettegryter.

Det heter kanskje ikke det når det er hull tvert gjennom steinen?

Endelig ble det bading på jentene!

"Hva mener du med å svelge unna?"

Nok en fasinerende steinvariant.

Skjulte skatter i en ellers grå stein.

Jammen sto steinigloen fremdeles

Når jeg kom litt lenger bort så jeg hvorfor det var så mange fjær i vannet...

Her ser du hvor lite vann det er i fjorden, jeg har gått her en vår som vi måtte ta av skoene for å komme rundt fjellnabben.

Mini Trolltunge

Området er fredet, så du kan ikke plukke med deg steiner.

Jeg liker sånt jeg da.

Her kan du gå for å ta bilder en hel dag og fremdeles se noe nytt.

Så nærmet vi oss fuglene som koset seg i iskanten.

Raklene er på bristepunktet for å slippe ut pollen

Jeg pleier å svippe bortom hula når jeg er nedover der. Men her var det blitt forandring gitt. Nå skjønte jeg etterhvert hvor alt tømmeret hadde kommet fra.

Nå trenger du ikke vite om hula for å finne den, så synes den på lang avstand.

Jeg var litt redd for at stien opp til bilen igjen var blitt full av kvister og greiner, men det hadde den ikke. Ellers hadde det blitt fryktelig tungt å komme seg opp til Byggern igjen.

Nede i vannkanten satt det to damer og hadde kaffeslabberas i sola.

Det er mange pene steder langs Tyrifjorden.

Jeg hadde tenkt å sette meg litt, men i og med at det satt to stykker der å skravlet gikk jeg heller opp igjen til bilen.

I morgen er det påske

Jeg måtte stoppe på vei hjem fra jobb i går for å ta bilde av Hestehovene som har dukket opp i Heradsbygda. Det går rykter om blåveis i Haug, så da er vel våren i anmarsj da?

Hestehoven er en fin blomst, men det lukter ikke særlig godt av den. Men vårfølelse det gir den i alle fall. Det er ikke så ofte jeg plukker med meg vårblomstene, det blir alt for varmt for dem inne.

Jeg har påskeferie! Ja for i dag er det sånn lille Palmefredag, i og med at Palmesøndag er liksompåske. Og jeg har fri hele neste uke, så i dag kan man praktisk talt si at det er påske. I allefall i morgen! Kvikklunsj, ski, appelsiner og selvsagt påskekrim. Noen ting kommer du ikke utenom i påsken.

Påskekrim er et særnorsk fenomen som stammer fra en reklamekampanje som Gyldendal forlag kjørte dagen før palmesøndag i 1923. De annonserte i aviser med boktittelen i stor skrift. Grunnen til at annonsen fikk så mye oppmerksomhet var fordi boken her «Bergentoget plyndret i natt». Folk trodde det var ekte og avisene ble nedringt av fortvilte mennesker. Året etter satset også Aschehoug forlag også på å gi ut kriminalromaner ved påsketider, og siden har det vært tradisjon.

På onsdag hadde vi påsketrekning og kakespising på jobben. Greit å gjøre det litt hyggelig når det er mange som skal ha fri hele påsken. 

I går var det personalmøte og utdeling av påskeegg. Det var en pose påskekaffe også, men den dumpet jeg av hos Kenneth.

Regner med jeg spiser opp det jeg liker før påske, så kan Kenneth og Ingrid få resten av egget. Det blir jo bare stående om jeg ikke liker det. I går var Patran innom på middag, så hun har spist det hun liker også.

I går kveld ble det en runde med Wenche Lill rundt Blystad for å få litt variasjon. Når man går halve turen i sentralestrøk så treffer en stort sett på en eller annen man kjenner, så man får skravlet litt til.

Etter turen var jeg innom på butikken på Sokna for å kjøpe inn det jeg trengte til første delen av påsken. Da ble det med noen roser også. Jeg synes det er trivelig med avskårne blomster på bordet til helga.

Samsjøen rundt med Åse

Samsjøen er i disse dager kanskje mest kjent for å være stedet for innspillingen av Farmen 2020. Dette er en mindre regulert innsjø ved Hallingby. Her kan man gå rundt hele vannet på bilvei.  Åse lurte på om jeg ville være med en runde på tirsdag. Klart jeg ville det. Jeg dro rett etter jobb og Åse inviterte på middag før vi la ut på turen. 

Skravla gikk ganske javnt rundt hele vannet, men det ble da noen bilder etterhvert. Runden er på litt over 11 kilometer. Litt småglatt til tider, men god temperatur, til tross for at sola glimret til med sitt fravær. Men en tur opp til Samsjøen er ikke bare idyll, i alle fall ikke i gamledager.

Ringerikes Blad skrev i sin utgave av onsdag 15.september 1937, følgende om drukningsulykken på Samsjøen:

"Skogeier Thv. K. Lie og småbruker Olaves Fjeldbraaten omkommet ved drukning i Samsjøen. Ulykken skjedde mandag aften, da de skulde over Samsjøen i en båt. I går middag spredtes det triste budskap over Ådal at skogeier Thv. K. Lie, Finsand, og småbruker Olaves Fjeldbraaten mandag kveld var omkommet ved drukning i Samsjøen.

Lie og Petter Midthaug var mandag reist oppover til Samsjødammen i Lies bil. Her blev bilen parkert og de tok så båt over Samsjøen til Finneplassen, hvor Lie skulle treffe 2 tømmerkjørere fra Haugsbygd, som han skulle bortsette noe kjøring til. Da dette var ordnet reiste Lie, Fjeldbraaten og de to kjørerne tilbake med båten til Samsjødammen. Det var Lies mening å skysse de to kjørerne hjem til Haugsbygd, og så komme tilbake til Finneplassen og hente Midthaug, som var blitt igjen på Finneplassen. 

De var ventende tilbake til Finneplassen ved 10 - 1/2 11-tiden om kvelden. Imidlertid røk det mandag kveld op til en voldsom storm, og da de to ikke kom tilbake om kvelden, gikk man ut fra at Lie og Fjeldbraaten på grunn av uværet hadde gitt op hjemturen over Samsjøen og istedet kjørt ned til Fjøsvika, og man ventet at de skulle komme op i løpet av tirsdag formiddag. Imidlertid gikk timene utover formiddagen, og Midthaug begynte å ane uråd. Fra Finneplassen begynte han med en kikkert å speide utover sjøen, og da han fikk se Lies bil ved Samsjødammen forstod han at noe var hendt, og tiltross for at det blåste ganske kraftig, rodde han utover sjøen for å se om han kunde finne noe spor.

Etter en tids søkning fant Midthaug en åre og et øsekar som hadde tilhørt den båten Lie og Fjeldbraaten hadde benyttet dagen i forveien, samt en pipe som tilhørte Fjeldbraaten. Det stod straks klart for han at en ulykke var inntruffet som hadde krevet to menneskeliv.

I det voldsomme vær kunde Midthaug intet utrette alene, og rodde derfor til land og fikk sendt bud til bygda om den triste hendelse. Lensmann Solumsmoen fikk i går eftermiddag skaffet til veie sokningsapparater, og i formiddag vil sokning bli igangsatt med 8 - 10 mann. Det triste budskap er blitt mottatt med dyp sorg over hele distriktet.

Skogeier Thv. K. Lie som var i 35-års alderen var en ualminnelig dyktig og strevsom mann som var avholdt og aktet av alle som han kom i berøring med. Ved sitt stillferdige og beskjedne vesen, og sin samvittighetsfulle og noble optreden hadde han skaffet sig mange venner som med dyp sorg har mottatt meddelelsen om hans plutselige bortgang. Han efterlater sig hustru og et barn. Olaves Fjeldbraaten var i 60-årene, og var en typisk skogsmann, rolig og sindig, seig og kraftig, herdet gjennom et langt strevsomt liv i skog og mark."

Spørs om vi skal ta oss en tur tilbake til sommeren når det blir badevann og varme kvelder.

Men enn så lenge må vi ta til takke med snø og is. Det var ikke bare hundene som gikk oppe på snøen, den bar oss også. Litt skummelt å legge ut på langtur på skare, for når sola kommer da blir snøen myk og skaren bærer ikke lenger.

Når runden var fullført så fikk vi fult utsyn til ei bitte lita øy med et hus og et lite naust på.

Utløpskanalen fra demningen som regulerer vannstanden.

Så smått litt vår

 

Det begynner så smått å bli bare veier på andre siden av elva også. Den siden hos meg har det vært bar vei en god stund allerede. Siden klokka ble stilt en time fram natt til søndag, så kan en virkelig snakke om lange lyse ettermiddager. Snart kan en nevne lyse kvelder også.

Jeg var bedt på restelag hos Kenneth og Ingrid etter jobb, men da hadde dem besøk. Så jeg reiste like godt hjem og hentet hundene for en tur så lenge. Trenger jo ikke komme til noen som allerede har besøk, når en bor så nære som meg.

Jeg så gåsunger et annet sted enn sist, så nå var de litt nærmere bakken slik at jeg fikk tatt bilde av dem.

En jeg jobber sammen med hadde lagt ut bilde av årets første hestehov i dag. Han bor mellom meg og jobben, så da er det vel hestehov rett rundt hjørnet her også da.

Siden jeg er med på Garminutfordring om å gå 90 000 skritt i uka, fra søndag til søndag. Så har jeg lagt inn en liten ekstra sveiv inn ved Gardhamarsaga og ut ved Hoppbakken før jeg går rundt hengebrua. Jeg må ligge på snøtt 13 000 skritt hver dag for å klare dette. 

Sist uke vant jeg, men uka før det ble jeg bare nummer to. Så får vi se hvordan det går denne uka. Synes det er gøy å holde på med noe målbart.

I bakken ned mot Gardhamarsaga kunne jeg trengt piggskoene mine, men siden det er godt føre ellers så valgte jeg vinterskoa isteden i dag. Om jeg holder meg på siden hos meg, så kunne jeg gått med joggesko. 

Jeg koser meg når jeg kan gå tur i slike omgivelser. Fredelig i skauen og sola skinner. Her var det forholdsvis lunt. Når jeg gikk hjemmefra så var det en sur sno i lufta. Jammen var jeg glad for at jeg hadde tatt på meg vindtett jakke. Først hadde jeg tenkt å gå i bare ullgenseren.

Det var flere som hadde gått stien siden sist vi gikk der, så nå var den hardtråkket og bar til og med meg.

Elva begynner å slå igjennom isen, det er vel også et vårtegn.

På andre siden av elva var det endel fotspor og snøen var så hard at den bar oss. 

Gjennom skauen var det tråkket så mye når det har vært mildt, så nå var det blitt hålkeføre der. Der skulle jeg virkelig hatt piggskoene. Og jeg som trodde jeg ikke kom til å trenge dem noen mer i vinter. Godt jeg ikke har satt dem bort.

Etterhvert ble det bedre å gå. Snø er bedre enn is på tur.

Når vi nærmet oss jordet så var veien såpass at vi kunne tatt med Sofie på trilletur.

Sola skinte og det var forholdsvis lunt for vinden en god stund.

Ulempen med slike lune kroker, så får sola godt tak og det blir skikkelig kline på veien.

Siden det var så hard snø, så var det ikke godt å få av hundene all søla før vi var hjemme igjen.

Bella testet sølevannet som tørsteslukker

Alt tømret som lå langs jordekanten er blitt hentet.

Det er nå den fine tiden for hundehold starter, om noen uker kommer pollenet, da er det liksom helt ultimat.

Man kan da ikke slutte å gå turer om det er litt sølete.

Noen hundre meter langs riksveien, før vi skal over hengebrua.

Den er litt glatt til tider når det ikke er snø fer. Rim er like sleipt som isen.

Med hard asfalt så er det ikke godt å bli kvit noe søle fra pelsen.

Til og med Bella løper oppå snøen som hun vil.

Her ligger det igjen ett lass med tømmer ennå, det rakk de ikke kjørte ut før restriksjonene på veien kom,

Synd å si det, men hjemme hos meg er det ikke mye som minner om vår egentlig.