En hjelpende hånd

 

På veien hjem fra Sandvasskollen i helga, så hadde jeg avtalt at jeg skulle ringe Kenneth når jeg var på vei ned fra fjellet. Han regnet med at det var litt i tyngste laget å få inn båten ved Buvasskoia helt aleine. Når jeg først var på de kanter så kunne man jo hjelpe til

.Vi møttes ved demninga. Kenneth hadde plukket med seg både Patran og Sigurd også. Jeg hadde nemlig sagt fra at Buvatnet har fått is på seg siden Kenneth hadde vært der uka før. Så vi krysset fingrene for at sistemann som hadde brukt båten hadde dratt den godt opp på rampa.

Isen kunne umulig være tjukk, for det hadde ikke vært kaldt lenge.

Kenneth listet seg ut på isen for å sjekke. Den knaket ikke, så vi hadde håp om at vi kanskje kunne dra båten på isen og ikke behøvde å bære den på land.

Når vi kom fram til koia så var det jammen ganske mye is på land også. Her var det bare å se hvor en satte beina,

Det var det nærmeste den blå himmelen kom den dagen. Nesten hele vannet var dekket av is.

Det var ikke langt ut vi våget oss, for det knaket litt om vi kuttet rett over i vikene.

Så var båten i hus og vi tok en liten runde bortover den gamle Turboløypa, som det nå gjenstår kun to plakater på. Kenneth hadde nemlig hørt rykter om at det skulle være en gapahuk borti skauen et sted.

Mens vi holdt på med båten hadde hundene stått bindt i ei furu Det var nemlig folk på Buvasskoia, så da er det greit å ha litt kontroll på dem. Da vi kom tilbake fra båthuset så stor de og klappet på hundene. Ja ja tenkte jeg, da er de ikke redd for dem i det minste. 

Jeg slapp hundene løse som de hadde vært fra parkeringa.  Det er jo ikke båndtvang lenger. Nabohytta hadde troll i vinduet.

Pink storkoser seg når hun får være med Bella og Varga på løpetur.

Vi fant gapahuken mye nærmere enn vi hadde trodd. Den lå tett inntil en gedigen stor stein. Den hadde både krakker og bålpanne.

Jammen rekker en mye iløpet av en dag til tross for at dagene har blitt kortere og kortere, uke for uke.

Trivelig sted å ha tilgang på hytte, Buvasskoia er DNT hytte, så Kenneth kan bruke den så mye han vil. 

Pink gikk for isen tilbake til Buvasskoia, mens de andre valgte brua. 

Da var det bare å følge stien tilbake til bilen,

Godt det ikke var denne båten vi skulle dra inn i båthuset.

Pink og Bella ventet på lov for å valse i vei videre.

Bukollen rager over Buvatnet og ferden kunne gå til butikken for å kjøpe litt fristende middagsmat for meg og Patran, 

Fjelltoppjakten på Sandvasskollen

 

Jeg og Åse har snakket om at vi må klatre oss opp på Sandvasskollen. Jeg har vært der en gang tidligere for mange år siden. Om du skal gå til Gyranfisen fra Vidalen er det samme utgangspunkt. Denne gangen var vi enige om å gå opp veien jeg kom ned sist. Det var enklest for oss å møtes i Vidalen, da det blir midt mellom oss. Jeg lovet dessuten å hjelpe Kenneth med å ta opp båten på Buvasskoia på veien hjem.

Så langt inn var det kommet snø, men det gikk helt greit å gå i. Vi snakket litt om at vi kanskje burde tatt på oss piggsko for å komme oss opp på toppen for å sjekke inn i Fjelltoppjakten.

Man får raskt høydemeter når man tar veien oppover fra veikrysset i Vidalen. Med høydemeter så får man også utsikt. Jeg fant ut hvor jeg skal prøve meg for å komme opp til flabergne i Vidalen.

Det er ikke så bratt oppover, men det stiger jevnt. Det er en 350 høydemeter på 3 kilometer omtrent. Turen vinterstid går opp og ned, på sommeren kan man lage en runde av det. Da blir det en lengre tur.

Etterhvert som vi klatret oppover så ble det litt mer snø og vi snakket om at det kanskje kunne være skikkelig glatt å komme helt opp på toppen for å sjekke inn i fjelltoppjakten.

Frida og Varga var stadig på noen avstikkere, mens Una og Bella tusla i beina våre både oppover og nedover. Gamle damer holder sammen.

Der veien går over til sti står det ei hytte i enden av ei myr. Skikkelig trivelig lita koie.

Der oppe er toppen og der er det grå flekker fremdeles, så vi har god tru på å komme opp.

Det skulle være et vann i enden av myra, det så vi så vidt til. Der hadde det ikke lagt seg is ennå.

Stien lignet mest på en hinderløype i starten. Ikke alle er enkle å klatre over, så vi måtte ned på kne og krabbe ved et par anledninger. Det er ikke å stikke under en stol at man ikke er like tøyelig og myk som man en gang var.

Bella legger i vei med friskt mot.

Det var ikke små busker som hadde havnet over veien.

Det er noe eget med en verden i gråtoner.

Første glimtet av utsikt utover Vidalen.

Utsikten fra toppen er dermed formidabel. Mildværet i bunnen av dalen. På toppen var det drag i lufta, så det var ikke så lenge vi var der. Vi hadde begge lagt igjen vindtett jakke i bilen.

Vi var heldige, steinene var ikke glatte så vi kunne gå helt greit opp til varden.

På kanten er det litt småglatt, så det er greit å ikke skli utfor kanten. Sånt er fort gjort.

Varga kikker ned på et frossent Sandvatnet, langt der nede.

Langt i det fjerne kunne vi skimte blå himmel, men det ble med det.

Når man er i høyden så er det bare å nyte utsikten. 924 meter over havet så er et ikke mange busene som skygger for utsikten.

Her kommer det ekstra godt fram hvor bratt det egentlig er ned her.

Her er det ingen som ønsker å ta snarveien ned til bilen,

Sandvasskollen med utsikt til Sandvatnet,

Noe som er sikkert er at dette er siste fjelltur uten ski.

Etter innsjekking og bilder av utsikten så er det bare å orientere seg for å finne stien ned til bilen igjen.

* *

Frister det å komme opp og nyte denne utsikten? Det er en fin forholdsvis kort tur som tar et par timer tur retur.

Takk for turen!

På jakt etter istapper

 

Nå som det har vært kaldt en stund så var det på tide å sjekke ut en bekk oppe i skauen, der det ofte er flotte is formasjoner på vinteren. Det er ikke lenge etter en kommer fra jobb før det blir mørkt, så det er bare å nyte de dagene man kan. Jeg lempet ut kattene, så de fikk litt frisk luft, mens vi andre var en liten runde i skauen.

Det kalde været har gjort det meste dekket av rimfrost. Et skikkelig vinterlandskap er det alle steder rundt her nå. Håper ikke varmegradene som er meldt kommer helt hit.

Det blir liksom litt vinterstemning med rim, mens det fremdeles er fullt framkommelig alle steder. Jeg har planer med Åse. En siste innsjekk på fjelltoppjakten før snøen kommer.

De er det bare å knipse i vei og nyte at vinteren nærmer seg. Jeg liker årstids forandringene.

Varga stortrives på tur når hun får løpe løs. Hun tar seg lengre runder når vi er på kjente trakter, enn der vi aldri har vært på tur før.

Jeg hadde med meg fotoapparat for å kunne ta bra bilder av istappene i bekken, uten å måtte stå midt i bekken og kanskje bli drit våt.

Hailey danner litt baktropp med meg. Den store farta er ikke der lenger.

Det er litt frostroser i grøftekanten. Der renner det vann under isen ennå.

Hadde jeg hatt med meg en liten julenisse, så hadde det blitt skikkelig julestemning.

Jentene har knapt tid til noe poseringer, men noen bilder ble det da.

Hailey har bedre tid og kunne så lenge på samme stedet. Hun har blitt en gammel dame, som sjelden jubler for å kjøre bil for å ta en lang tur et sted. Men går vi hjemme fra så er det god fart på henne.

Vi kom bort til bekken, men det var ikke de helt store is formasjonene der ennå. Det er litt rart, for det har vært kaldt og det er mye vann egentlig.

 Men noen bilder ble det da, 

Små detaljer som er et helt bilde i seg selv.

Vannet fosser under isen,

Det er mest klumper nå, ikke de små tynne kunstverkene som pleier å være der.

Det ser nesten ut som iskrem

Hailey sitter pent på kanten og venter på at jeg skal bli ferdig med å fotografere.

Godt det er noen tørre steiner både jeg og Hailey kan tråkke på for å passere. Er det mer vann så blir de glatte av vannet som fryser til.

Det er veldig koselig å kunne høre klukkingen av vannet når det passerer mellom steinene.

Så er det full fart for å komme ned på jordet igjen.

Da er oppladingen klar for fjelltoppjakt med Åse dagen etter.

Nyt resten av helga! Det skal jeg!