Tenk at vi fant en skikkelig hallingvarde i Ringerike! Det er ikke alle topper som har en skikkelig solid stablet steinvarde som synes lang vei.
Det er flott på Varden med både flaberg og mye røsslyng. Turen fra bilen og opp hit kan du lese om her. Sola skein og det var et lite drag i lufta. Selv om vi nå var på turens høyeste høydedrag, så ble det endel både nedover og oppover på turens siste topper. I løpet av ettermiddagen så skulle vi opp på 5 topper, med 4 innsjekkinger i fjelltoppjakten.
Vi stablet oss på beina for å finne en lun plass å spise nista vår på. Jeg hadde kjøpeniste fra Kiwi, for jeg tenkte ikke på å ta med meg to nister på jobb. Jeg hadde fått med meg rumpetaska og vannflaskene, så helt bak mål var jeg ikke.
Her var det lite med blåbær, så da var det bare å nyte røsslyngen isteden.
Sulten begynte å bli merkbar, så det var greit å finne et sted å slå seg ned.
Noen vanndammer så hundene fikk vetet tunga litt. Det er utsikt til alle kanter fra toppen der, så jeg skjønner godt at det var varslingspost der. Det ble strukket egne telefonlinjer ut i terrenget, slik at brannvakten direkte kunne ringe ned til bygda, skogssjefen eller lensmannen når røyk ble oppdaget. Vaktene brukte kart og peileskiver for å finne nøyaktig retning og avstand til branntilløpet før de slo alarm. Før telefonen kom i alminnelig bruk, eller om sambandet brøt sammen, hendte det at man brukte enkle lydsignaler, røk- eller ildsignaler for å varsle neste ledd i terrenget.
Det lå litt mer utsatt her enn borte på Varden, så vi måtte finne en lun krok før vi satte oss ned.
Det er ikke så langt unna til busker, så det går faktisk ann å overnatte i hengekøye.
Når maten var spist så var det greit å peile oss inn på neste innsjekking i fjelltoppjakten.
Vann, røsslyng og solskinn, det skaper stemning.
Vi var heldige som fant noen modne multer, men det var tydelig at det var endel som allerede var plukket.
Nydelig smak, når de formelig smelter på tunga.
Det er gøy å være på tur med de som er litt leikene. Tove og Erica trengte ikke noe oppmuntring for å posere.
Tipper det er flere som har slått seg ned her gjennom årene.
Hans Martin spiser alltid bær på tur, det setter Bella pris på. Og etterhvert så plukket hun nærmest blåbærene ut av fingrene på Hans Martin.
Bella stiller seg helt uforstående til den påstanden.
En liten avstikker opp på Lusdalskollen, for å sjekke inn på en topp som kom i januar i år. Litt synd at de ikke har kalt innsjekken Lusdalskollen, men Luakollen. Jeg sendte dem en mail, så får vi se om kollen endrer navnet i appen.
Her er det flott utsikt ut over Ådalen ned mot Hallingby.
Toppen til høyre er neste innsjekkingstopp. Men før vi kommer opp dit så skal vi ned en bratt bakke, innom en forlatt seter og opp like mange høydemeter.
Bella nyter utsikten
Fjellsetra er et sted man må stikke innom når man går forbi. Det er ikke mange meterne unna stien som går til Somdalskollen.
Standarden synker for hvert besøk.
Vi snakket om det når vi var der, tenkte de som overnattet her sist at dette var siste gangen noen lå i disse sengene.
De hadde ikke ryddet opp veldig etter seg, kortstokken lå fremdeles på bordet.
Stien tilbake og vi gjorde innsatsen for å klatre opp på siste kollen med innsjekk, Somdalskollen.
Det var ikke så enkelt å finne stikrysset, for det var veldig gjengrodd noen hundre meter. Det var bare å brøyte seg gjennom ormegresset og håpe vi fant sti i enden. Om man vet hvor man skal sånn ca så er det bare å følge åpningen mellom buskene.
Toppen av Somdalskollen og siste innsjekken i fjelltoppjakten.
Her var det slett ingen "Hallingvarde"
Her er det utsikt, men samtidig utrolig bratt rett ned.
Det er mange skilt så en veit hvor man skal videre.
Vi satte kursen fra Somdalskollen og ned på Fjellbråtakollen med bygdeborgen.
Det er postkasse der som det ligger informasjon i.
Siste glimt av utsikt fra Fjellbråtakollen før vi stuper ned i skauen for å kunne gå grusveien tilbake til bilen.
Vakre Ådalen for våre føtter. Takk for turen alle sammen. Brått er vi på tur igjen.
That is such an amazing view up there, you can see for miles and miles!
SvarSlett