Lykkedager heter stykket. Det foregår i en sandhaug. Oppi haugen sitter Winnie, begravd til livet i første akt og helt opp til halsen etter pause. Mannen hennes, Willie, kryper omkring på alle fire og har ikke stort å si. Winnie har ei veske med ting som hun tar opp etter tur: tannbørste, briller, hårbørste, neglfil og til og med en Browning revolver. Noe er skjedd med dagene, hele tida. Dagene gjentar seg. Ingenting nytt skjer fra den ene dagen til den neste. Alt som skjer må ha skjedd før. Likevel foregår det et og annet uventet. Dette låter ganske begredelig, men den som har sett Lykkedager vil ha vanskelig for å tolke tittelen ironisk.
Vi lever bare én gang. Vi dør hele tida. Vi har altfor mye å henge fingra i, altfor mye å være opptatt med, altfor mange avsporinger. Nå kan vi attpåtil rote oss inn i de mest innfløkte omveier på nettet bare med en liten telefon; avveier, utveier og omveier – men aldri blindveier, for alle nettsider leder alltid til andre nettsider. Livet derimot, det tar slutt, for hver og én av oss er det en blindvei, det fører ingen steder hen, en vakker dag er det slutt.
Mennesket har føtter, ikke røtter. Blir livet mer eller mindre meningsløst hvis vi forestiller oss et menneske fastgrodd i jorda? Spiller det overhodet noen rolle? Hvorfor ikke? Er livet mest meningsfullt på begynnelsen, midt i eller på slutten? Når gir det mening å si at livet var, er eller blir, et godt liv?
Selv til Beckett å være er settingen i Lykkedager trøstesløs. Ut av denne trøstesløsheten gror det en jordnær optimisme. Lykkedager er et av verdensdramatikkens mest renskårne verk, skrapt inn til beinet og skrelt for ytre handling, men samtidig kledt i et fargerikt språk, et språk preget av sitater og faste vendinger, floskler, talemåter, til og med et nedarvet religiøst rom som fyller Becketts gudløse verden med en nåde ingen umiddelbart kan avskrive som tomme ord.
Denne nesten lavkirkelige fromheten står fjernt fra de kunst- og tankeretningene Samuel Beckett ellers assosieres med, og som utspant seg fra femtitallet – da forfatteren allerede var middelaldrende: den kunstneriske minimalismen, den dramatiske absurdismen og den filosofiske eksistensialismen.
Winnies livsgnist er ofte rørende. Det rare med Lykkedager er at til tross for deprimerende omstendigheter og dystre framtidsutsikter, og til tross for at forfatteren er den kjente misantropen Samuel Beckett, så har stykket denne optimistiske grunntonen. Winnie er livsglad. Hun har flusst av gode minner og takker livet igjen og igjen under hele forestillingen. Noen vil ane en viss hulhet i disse takksigelsene. Kan det være en fattigmannstrøst? Derom strides de lærde.
Forøvrig er hennes begredelige situasjon uforklarlig. Det er umulig å si hvordan eller hvorfor Winnie kom i dette uføret. Hun bare sitter fast, rett og slett, det er omtrent som å bli født og noe hun avfinner seg med som den naturligste ting av verden, selv om hun også registrerer at andre ser det annerledes. Hun og hennes ektemann på alle fire aksepterer situasjonen som den er. Kan vi noe annet?
Stykket lå kanskje litt kulturelt for høyt for meg, for det var mange metaforer og illusjoner. Men fikk da taket på det etterhvert. Fikk med meg det meste fra balkongen og jeg trengte ikke kikkert. Siden det var premiere så var kjendisfaktoren høy der. Det eneste som skapte en Lykkedag for Winnie var om mannen hennes snakket til henne eller at hun fikk sett han iløpet av en dag. I bunn og grunn handlet stykket om å sitte fast i hverdagsjurpa og ikke ha tiltak til å komme seg løs. Hun sank dypere og dypere ned for hver dag. Den største lykkedagen var da mannen Willi kom fram fra baksiden av haugen så hun fikk se han. Han skulle gripe pistolen for å skyte henne, for hun hadde sittet å kaklet for seg selv som "gamlekoner" ofte gjør og han var lei. Men han skled ned fra haugen og døde av anstrengelsene.
