Uka som gikk #49

Noen hadde vært utpå isen ved brua og tegnet en gigantisk snømann. Jeg tror ikke jeg hadde tuslet der ennå, men den kan jo være tegnet fra brua. Jeg kan ikke si jeg så noen fotavtrykk, men det var jo mørkt når vi gikk der mandag kveld.

Ukens kino

Helle inviterte meg med på kino, så da sier jeg ja, nå som julebordet ble avlyst. Det skulle vært på fredag. Noe må man da finne på før jul.

House of Gucci er inspirert av den sjokkerende sanne historien om familien bak det italienske motehuset Gucci. Patrizia Reggiani (Lady Gaga) er en outsider fra enkle kår, og når hun gifter seg inn i Gucci-familien, fører hennes uhemmede ambisjoner til at familiearven står i fare. Det utløser en spiral av svik, dekadanse, hevn, og til slutt... mord. Filmen var absolutt bra, og Lady Gaga var utrolig god i denne filmen. Den varte i godt over to timer, men det virket ikke så lenge. Det skjedde noe hele tiden. Jeg er ikke særlig bevandret i Gucci verden, så alt var på en måte nytt for meg.

Ukens favorittdag 

Snøen har lavet ned flere dager så nå er juletreet blitt en stor snølykt.

Ukens snapp av Marius 

Jeg pleier ikke dele snapper jeg får av andre, men torsdagen kom det en fra Marius som gjorde at jeg trakk bitte litt på smilebåndet. Det passet bare litt dårlig at det var en utenlandsk lastebil.

Ukens arbeid 

Månedsavslutningen er over for denne gang og neste på tapetet er månedsavslutning for desember og ikke minst årsavslutning for 2021. Så får en se om det blir julelunsj i lunsjen på onsdag, eller om den blir avlyst den også. Ellers så har jeg kjøpt meg julegave til meg selv. En fem ukers Lotto kupong med Joker og en fem ukers Vikinglotto med Joker.

Ukens opptur 

En tilfeldig post på Facebook gjorde at mandagens tur med Ingun gikk rundt om hengebrua. Jeg vet ikke om den egentlig er ferdig, men det har kommet høyere gjerde på kantene. Det har til og med kommet rekkverk. 

Ukens anbefaling 

Ukas julebord

Selv om jobben avlyste julebordet tok et par stykker av oss en liten saling på byen med en middag. Og skulle vi ha julebord så ble det en tre-retters. Vi hadde det knallgøy og var en veldig løsningsorientert gjeng. Så når vi hadde spist ferdig var det ikke et uløst verdensproblem tilbake.

Jeg er ikke så fan av Salt og Pepper restauranten, det er så sinnsykt høyt lydnivå der. Når man må heve stemmen for å snakke med de på andre siden av bordet så hjelper det ikke med knall god forrett. 

Pepperbiffen ville jeg knapt kalt biff. Jo det var kjøtt, men det var det også. det hadde sånne slintrer flere steder gjennom kjøttet så jeg ville nok heller kalt det grytekjøtt.

Med banansplitt til dessert så ble en jammen god og mett. 

Ukens generelle tips 

Planløst

 

I dag er en planløs dag, like planløs som hele 2022 er for øyeblikket. Det er ikke godt å legge noen planer når en planlegger valper og løpetiden ennå ikke har startet. Siden både Ronja og Tessy har hatt og holder på med løpetid så er det bare å vente på de to siste. Planen er januar, men det er heller uvisst, det er av erfaring. Siden Bella ikke har antydning i dag heller, så går jeg i det minste klar av parring på julaften. Jobbmessig så hadde det paset best i romjula, da har jeg tatt de siste feriedagene mine.

Jeg har satt på en vaskemaskin, så når den der ferdig så blir det tur på hundene. Greit med en tur i dagslys for en gangs skyld. Litt ensformig med bare turer i mørket. Når det er tur med Ingun så er det fult dagslys omtrent, for hun har hodelykt som lyser til månen omtrent. Jeg har med meg ei lita lykt i lomma når jeg går aleine, bare om en skulle måtte ha litt lys for å sjekke ting.

Resten av året skal jeg bare gjøre må ting, ikke burde ting. Jeg skal rett og slett bli skikkelig lat resten av året. Neste helg kommer Merethe og Marius, så dermed trenger jeg ikke vaske denne helga. Tessy er ikke helt ferdig med løpetiden, så da kan en like godt vente litt. Jeg har de nede når de har løpetid, så da er det meste griset unna soverom, stue og kjøkken.

Det er også  en av singellivets privilegier. Jeg trenger ikke gjøre husarbeide før jeg har lyst. Jeg trenger ikke gjøre noe egentlig. For alt man gjør, så tar man et valg. Og når man tar valg så velger man ikke hva man skal gjøre eller ikke. Nei man velger konsekvensene av at man gjør eller ikke gjør ting.

Kanskje jeg skulle ta meg en runde med fotoapparatet i dag, for til uka er det spådd mildvær og da detter all snøen av trærne og julestemningen forsvinner igjen. Jeg kunne kanskje trengt noen bilder til med nisseluer også. Det er tross alt noen uker til før det er slutt på jula. 

I hele 2022 skal vi feire frivilligheten - Norges største lagarbeid - og få enda flere med på laget. 

Jeg tar den helt ut, så alt jeg gjør i 2022 er frivillig... Hvert år feirer vi FNs internasjonale dag for frivillighet 5. desember, med priser, fest og markeringer på Frivillighetens dag. I år slås denne markeringen sammen med den offisielle åpningen av Frivillighetens år 2022.

14 dager til jul

Endelig fredag igjen og snart halvveis i desember også. Julesnøen har kommet og jeg håper den varer jula ut i det minste. Men det er spådd mildere vær framover. Æsj er det eneste å si til det. Nå er det kommet såpass at det snart blir skiføre. Det er noe julemarked i Hønefoss i morgen tror jeg, så kanskje det blir bytur på meg og Bella i helga.

Lurven er ikke helt begeistret for nisselua, han ville definitiv aller helst sove videre uten forstyrrelser. Men siden jeg plaget Daisy forrige fredag så fikk det bli en ny katt denne fredagen. Aller helst skulle jeg fått til et nisseluebilde av katten ute i snøen. Men da må jeg nok inn i arkivet, for Oliver var jo med ett år som jeg var i skauen med hundene og nisseluene.

To uker igjen til julaften, hva har du igjen å gjøre før du er klar til julaften? Jeg har igjen en gave å kjøpe. Jeg veit hva jeg skal ordne, det er bare det å gjøre det liksom. Men jeg har ikke vært på de kanter på lenge, så jeg får kanskje ta en liten kjøretur i helga. Ellers er jeg ferdig, for maten er det litt tidlig å handle inn ennå. 

Feline Friday er enkelt å bli med. "Alt du trenger å gjøre er: Legg ut et bilde, tegning, tegneserie eller video av en katt (de kan være dumme eller søte). Sørg for at du legger igjen en lenke til innlegget ditt, så besøker jeg ditt Feline Friday-innlegg. Hvilken bedre måte å starte helgen på enn med en katt!"

Det er Fem en fredag med Elisa Matilda, i dag. Om du går inn på hennes side så kan du se flere som er med på dette her, kanskje det frister deg også? Det har fristet meg mange ganger, men sist uke fristet det ikke lenger. Uka føre hadde nemlig Elisa Matilda slettet linken min på  sin side. Noe av det som er gøy er jo at en kan gå inn og se hva andre har svart på de samme spørsmålene. Jeg kan ikke skjønne at jeg har svart så feil på innleggene at jeg ikke fortjente å være der. Jeg hadde spredt spørsmålene i innlegget mitt, men det står da ikke noen steder at jeg må svare på de samlet. å nei jeg tror ikke det blir fem en fredag på meg på en god stund. Hvorfor skal jeg linke til hennes side om hun fjerner linken min?

* *

Julen kom sjøveien

Gløgg og pepperkaker henger høyt på lista for å få julefølelsen. Men hvor norske er de egentlig? Tar man bort alle de ingrediensene som ikke dyrkes i Norge så sitter man igjen med varm melk, varmt vann og ganske smakløse småkaker. Jula var jo den store høytiden. Det var vanlig å bruke det aller beste til en slik stor høytid. Og siden krydder ble sett på som noe veldig luksuriøst før i tiden, så var det om å gjøre å by på krydder. Det blir ikke helt jul uten dadler, tørket fiken, svisker eller rosiner heller.

Dette har nok blitt en tradisjon takket være sjømenn. Det var vanlig for sjømenn å komme hjem i julen. De reiste lange ruter som gjerne kunne vare i flere uker, fra blant annet Asia og Sør-Amerika. Da gjaldt det å få med seg varer som faktisk holdt hele turen, som blant annet tørket frukt og krydder. Pepper er det desidert viktigste krydderet vi har. Det er et veldig anvendelig krydder som kan brukes i nesten alt, og har derfor vært et krydder vi har brukt mye av. Faktisk bruker vi nordmenn like mye pepper som vi bruker annet krydder til sammen.

Selv om krydder førte med seg nye, og gode smaker, har det en ganske mørk historie. Utallige liv har gått tapt på grunn krydderets enorme verdi. Og den blodigste historien av dem alle har nellik. Nellik er en blomsterknopp med kraftig lukt. Vi bruker den i forskjellige matretter og bakverk, men også som julekalender i appelsinen. Det var lenge en hemmelighet i Vesten hvor nellikene vokste, men etter hvert som sjøfarere bevegde seg mer og mer østover på 1500-tallet, ble hemmeligheten blåst. Det førte til flere hundre år med krig om nellikområdene i Afrika og Asia. Portugisere, engelskmenn og hollenderne var de mest aggressive.

På øya Amboina i Indonesia, dyrket lokalbefolkningen store mengder nellik på 1600-tallet. Dette fant ikke europeerne seg i. De syntes at det var lettere å kvitte seg med befolkningen på øya fremfor å stoppe selve produksjonen av nellik. Så de sendte inn soldater som drepte flere tusen amboinere. Ifølge historiekere ble det sannsynligvis drept minst 60 000 innfødte for krydderhandelens skyld.

Muskat er et krydder som kan brukes året rundt til sauser og forskjellige matretter, men mange er nok enige om at det beste muskat brukes til er pepperkakebaksten. Det er rett og slett ikke ordentlig jul uten muskat. Det ikke mange vet er at det finnes to typer krydder av muskat; muskatnøtt og muskatblomme. Muskattnøtten er frøet til muskattreet, og rundt frøet vokser det et dekke som kalles for en «frøkappe». Det er muskatblommen. Muskatblommen er ikke like mye anvendt i Norge, og blir ofte sett på som litt mer luksuriøst enn muskatnøtten. Den blir litt gulaktig etter hvert, og rives opp på samme måte som muskatnøtten.

Det finnes også to typer kanel. Det de fleste er kjent med er cassia kanel, men det er egentlig ceylon kanel som er «ekte» kanel. Cassia kjennetegnes ved at den er vanskelig å skille fra hovedbarken. Den er litt mørkere i fargen, og har en mild aroma. Ceylon er i tynnere flak og minner litt om en sigar. Den er lysere i fargen, er litt søtere og har en svært duftende aroma. Kanel har også en blodig historie. Etter at store deler av kanelskogene i kandykongens rike, på dagens Sri Lanka hvor Ceylon-kanelen vokste, brant ned på slutten av 1700-tallet, og nærmere 7000 nederlendere mistet livet sitt, begynte nederlenderne å produsere sin egen kanel. Kanelplantasjene ble en voldsom suksess.

Men suksessen hadde en bakside; det ble dyrket for mye kanel. For at kanelprisene skulle holde seg så høye som mulig ble overskuddskanelet kastet på havet eller brent. I løpet av to døgn i juni i 1760 ble det brent kanel i Amsterdam til en verdi av 16 millioner franske livres. Det tilsvarer et sted mellom 2,5 og 7 milliarder norske kroner i dagens verdi. Enorme verdier, altså. Krydder var tidligere så verdifullt at det ofte ble fortalt sagn om hvor de ble dyrket. Folk fortalte hverandre at pepperskogen ble voktet av slanger. Og når fruktene ble modne kom det folk og satte fyr på skogen. Da ville slangene flykte, og pepperet fikk sitt velkjente, svarte utseende, og sterke smak.

En av historiene fra Hellas på 400-tallet f.v.t om kanelhøstingen handlet om store fugler som brakte med seg kanelstenger til reirene sine. Reirene var lagd av leire, og var bygd så høyt på fjellene at ingen mann kunne klatre opp til dem. Men menneskene i disse områdene ville ofre store dyr som esler og okser til disse fuglene. Når fuglen brakte med seg disse store, døde dyrene til reirene sine ville vekten av dyrene gjøre at reirene revnet og falt ned sammen med kanelen. Og da kunne menneskene plukke med seg kanelen.

Allerede i år 176 fant den romerske keiser Marcus Aurelius ut at krydder måtte bli tollbelagt på grunn av den store handelsverdien. Krydderforfalskning ble også lettjente penger, og ble fort et stort problem. Lover mot krydderforfalskning ble utstedt over hele verden, og i 1330 fikk Norge sin egen lov mot krydderforfalskning. Disse lovene ble tatt svært seriøst, og straffen var ofte døden. I 1444 ble Jobst Findelen i Nürnberg levende brent på bålet sammen med sin egen forfalskede safran, forteller Bjorå. Plinius den eldre, som døde i år 79, fortalte at en måte å forfalske krydder på var å putte einebær sammen med svartpepper. Da skrumpet bærene til samme størrelse som pepperkornene og tok til seg peppersmaken. Dette er nok den eldste skriftlige kilden på krydderforfalskning.

Liv og røre i Skranglebygd

Skal jeg tipse deg om tidenes adventskalender?  Det er Liv og røre i Skranglebygd. Hege Stokka har laget fortellingen og ikke minst lagt ned utallige timer i illustrasjoner med miniatyr hus, gårdstun som har en mengde med bitte små detaljer. Jeg har lagt ved den første uka, så du kan bli like hektet som meg med å få med deg utviklingen fra dag til dag. Kalenderen finner du på Facebook i denne gruppa her. Hver dag kommer med mange bilder av små detaljer som adventskalenderen spinner videre på. Gå inn og lik gruppa for å bli minnet på dagens luke. Nesten litt Aukruststil over dette her.

  (Nei jeg har ikke spurt om å få dele, men regner med at det er greit, da det er rein reklame for at flere skal få med seg historien som utspiller seg mot jul og ikke minst få se all jobben som er lagt ned. Nei skal du få vite hvordan det går videre, må du faktisk følge med selv. Dette var bare en teaser. Gjør som 540 andre og følg med framover)

1. desember

Vildan Vraale, kjøpmann på Krona, trodde ikke sine egne øyne da han grytidlig en morgen åpnet lagerdøra. På rampen sto det en sekk med andenebb. En stappfull sekk med noe så sjeldent at det ikke er hvert år han får gleden av å tilby kundene -og sine kjære sambygdinger denne eksklusive veksten. Ikke annenhvert år heller. Han kunne igrunn ikke huske sist. Eller jo. Det må ha vært fire år siden. For det var det året han hadde hatt en golvplanke som vippa og som Bevine Buldre snublet så elegant i. Da hadde hun ,allerede i døra, ropt ut at hun skulle ha et nebb. Så lå hun langflat. Og han husket at hun fikk et ekstra på kjøpet. Det var det aller siste nebbet, det han skulle unne seg selv. Men valget var enkelt. Bevine Buldre kunne lage et lite helvete om hun ble forurettet.

Men nå hadde han muligheten igjen. Og den skulle han passe på å benytte seg av.

Hvis vi tar en liten kikk i lærebøkene så står det å lese:

"Andenebb (latin: Donaldo Dukkiago) er en ettårig plante tilhørende nebb-og gapblomstfamilien. Den er kun observert på 481 moh, i grisgrendte strøk midt i landet. Den er dermed meget sjelden. Den har en unik smak og konsistens. Inneholder mye d-vitamin og i naturmedisinen virker den spesielt godt mot tannverk. Da som grøtomslag.

Brun, barklignede blomst. På grønn stilk.

Ettertraktet som tilbehør til fjærkre. Lang koketid. "

Vildan visste ikke helt hva han måtte gjøre først. Men han burde få sekken inn på lageret i en fei.

Folk ble i ekstase, og helt ustyrlige når de fikk vite om at det var andenebb å få kjøpt. Skulle han henge på en ekstra hengelås på lagerdøra, tro?

Han hadde fått mye å fundere på.

Hvem i alle dager var det som hadde funnet så mye, og levert det til HAN. Han var både glad og stresset. Mest glad, for dette ga muligheter for ekstra kroner i kassa. Men stresset fordi han visste at det ble oppstandelse. Folk ble klor gærne. Mildt sagt.

Nei, han måtte ha seg en kaffekopp og fem minutter før han åpnet butikken. Men først dro han sekken inn på lageret, og låste døra. Etter kaffepausen forfattet han en annonse som han sendte inn til Skrangledølen, lokalavisa. Den kom ikke ut før dagen etter. Så da hadde han litt tid til å forberede seg. Han låste opp butikkdøra og hilste Boffen Bråkerud inn som dagens første kunde.

2. desember

Vildan hadde ikke hatt ei uroligere natt siden Brim Suse gikk gjennom isen på Litefisktjern rett etter nyttår. Det hadde gått bra, men det satte en støkk i alle. Vildan hadde ikke fått sove den natta. Og det hadde han ikke denne natta heller. Men nå var det av helt andre årsaker. En sekk med andenebb. Han hadde innsett at han hadde gjort en generaltabbe da han skrev annonsen dagen før. Han hadde ikke skrevet hvor mange det var "lov" å kjøpe pr hode. Det luktet trøbbel. Han hadde skrevet førstemann til sekken. Han hadde også glemt at man måtte møte opp personlig. Uff. Det kom til å bli et menasjeri uten like. Han var i beit for glomske idéer.

Han hadde prøvd å få tak i redaktøren for Skrangledølen, Anton Skrible, men han var forduftet som ånden i lampen. Og når han endelig dukket opp igjen hadde blekka allerede gått i trykken. Ikke noe å gjøre med det. Vildan sukket og gjespet og sukket igjen. Snudde og vred seg. Da han endelig fikk sove litt drømte han om Bevine Buldre og mannen hennes, Baltasar. De hadde med seg en haug sinte ender som de slapp løs inne i butikken. Endene flakset og nappet, -og dreit. Og de hadde tenner. Svære, digre fortenner. Og han som trodde ender kom uten tenner.

Den morgenen følte han seg som ei ihjelkokt langbeint underbukse. Han hadde tatt med seg sekken med nebbene opp på rommet sitt om kvelden. Så han slapp i det minste å være redd for at de var blitt borte iløpet av natta. "Det er godt for alt jeg ITTE behøver å bekymre meg for. " sa han høyt til seg selv. Og han hadde lyst til å kaste den sekken så langt han fikk den. I allefall ut vinduet og over jordet til Boffen. Men så var dette en begivenhet også.

Han fikk stelt og vasket seg, gnidde litt fett i håret, og slengte på seg lagerfrakken. Så gikk han ned for å lage kaffi. Idag skulle den kaffen være sterk, det hadde han bestemt seg for. Han satte seg for å skrive en såkalt "reddende" plakat, og plasserte den ute på bukken. Det var nå, om ikke annet, til hjelp for han selv, -iallefall mens han skrev den. Så dyttet han ei brødskive med marmelade ned gjennom halsen, svelgte den ned med et glass surmelk ,vasket seg nok engang under armene , og gikk for å låse opp. Dette skulle bli litt av en dag.

3. desember

  

Utenfor var det ingen. Ikke engang en fugl, eller ei flue. Vildan klødde seg i hodet. Og kløp seg forskjellige steder for å finne ut at han ikke sov fortsatt. Han fikk følelsen av at han var det eneste levende vesen i hele bygda. Han skuet utover og fant ut at han kunne unne seg en tur på dassen. Vinden hadde begynt å ta seg opp. Det kom i kast, og knaket i dassveggene. Han kjente at det ikke var noe å utsette på luftingen. Hverken ovenfra -eller nedenfra.

Han bladde fort gjennom "Jakt i skog". Det var en såkalt "kamuflasjebok" for hvordan man kunne kle seg ut som nisse, slik at man ikke ble så lett gjenkjent. Den hadde han forøvrig lest seg ferdig med for lenge siden. I fjor faktisk. Men den kunne få ligge som lektyre, for det var nok karer som kunne lære ett og annet av den boka. Nisseutkledning var en stor sport. Og en vanskelig en.

Han gjorde seg ferdig, vasket hendene, og ruslet inn igjen. Han fylte på med litt bringebærdrops, tørket noe støv og satte opp en liten bestilling. Drakk mer kaffi. Idet han skulle begynne på kopp nr 3 ringte det i bjella. Der sto Boffen. Vildan skvatt, han heiv innholdet i koppen rett til værs.

"Men i alle dager, å er'e med deg?" Boffen gliste. "Hadde je itte visst bedre ville je trudd du såg et spøkelse. "

"Je.. je.. je.. satt i helt andre tanker! " Vildan fant ei fille og begynte å subbe opp kaffisølet.

"Je har venta på avisa i lange tier. Den bruker å dukke opp i sju tida. Men idag må postmann ha stupt og fått bakbeina over seg. For i mi kasse ligger det ingen avis." Han kikket på Vildan gjennom de sterke brilleglassene. "Er det andre som har klaga på at dom itte har fått avisa? "

Vildan svarte, som sant var, at han ikke hadde sett en levende sjel så langt. Inni seg følte han en slags lettelse. En slags lettelse over lettelsen -og over utsettelsen. De ble stående tause.

"Nei, Boffen! Nå tar vi oss et par andenebbkjeks med geitost og et glass sur mjølk! " Vildan følte seg plutselig spandabel og selskapssjuk.

"Andebebbkjeks?!? " Dom kan itte væra fra denna tidsepoken. Det er lenge sia det var no sånt å få tak i ? Har du den slags liggandes enda trur je at je takker nei."

"Nei, je mente havregrynskjeks!" Han krølla sammen gapet i en slags grimase som Boffen ikke la merke til.

De satt og småpludret, om løst og fast. Boffen var nok morsk og "brummen" men han var en snill kar, en viktig ressurs i bygda. Han stilte opp på aktiviteter, løste utfordringer og når den introverte Boffen slo til med et glis, av det slaget som gikk fra øre til øre, så var han rene lykketrollet. Håret til alle kanter, øyne store som tinntallerkner (på grunn av de sterke brillene), og en rad med tenner som kunne vært hvite om han ikke hadde brukt så mye snus.

Vinden suste forbi hushjørnene, og de to karene knasket ivrig på hvert sitt bringbærdrops da Postmann Plystre kom heseblesende inn døra. "Je har itte under noen omstendigheter ment å itte levere avisa idag, men for det første har je forsovi meg, for det tredje har je itte fått avishaugen sjøl før nå, og for det fjerde så har kjerringa å je fått en liten gutt i natt. Mest kjerringa. Men ja, je å! "......

...."Og for den andre så vil du at je ska gå med avisa for deg?" Boffen brummet. Postmann ble usikker. Han stammet fram: "Jah jah jah...det var det je lurte på ja! Det var det ja..."

Boffen reiste seg og gliste. "Men det er klart je ska gjøra det, Pontus! Skulle bare mangle. Itte rart du forsov deg når du har vøri jordmor i natt. Gratulerer te både deg og kjerringa og oss med en ny Skranglebygding! Bare ta det rolig! Je ska da få levert siste nytt." Boffen tok postmann i handa, så for begge på dør. Boffen som Postmann og postmann som nybakt far. "Ja, ja" sa Vildan høyt til seg selv. "Det blir vel ei rå....." Han syntes dette minnet mer om en farse. En farse som aldri tok slutt. Og det han ikke visste var at vinden hadde tatt med seg den "reddende plakat" og levert den innunder låvenbrua.

4. desember

Samme morgen som Vildan, i et blaff av ensomhet, hadde trodd han var den eneste levende skapning på jorda, hadde Bevine Buldre fått selveste "avis-kopen" ut kjøkkenvinduet på Buldrerud. Baltasar, mannen hennes, hadde sett det mange ganger før. Hun ga seg til å kope i halv sjutiden på morgenen, de to dagene Skrangledølen ble distribuert. Resten av uka kopte hun etter annen post. Så alt i alt var det hardt arbeid fra mandag til lørdag.

"Godt det itte er minusgrader nå, Bevine, for da hadde du itte fått nåsan med deg igjen. Enkelte setter'n fast i høggestabben, mens du fryser nåsagrevet ditt fast i glasruta under "avis-kopen" Baltasar humret og klødde seg litt her og der.

"Nå vil jeg itte høre mer om nåsan min. Gå heller i postkassa å se om je kan ha blunka. Je forstår itte å som kan ha skjedd. Han Plystre har nå aldri svikta før." Bevine sparket bakut, og traff skinnleggen til mannen. "Itte stå der å kop! "

Halvtimen etter hadde Baltasar overtatt vakta. Bevine måtte ut et høyst nødvendig ærend.

Da fikk han se Boffen komme småjoggende oppover postvegen. Hadde han ikke på seg postveska til Plystre? Men den så da virkelig tom ut der den slang hit og dit? I armene hadde han en haug med aviser, og Baltasar rakk å se Boffen hive et eksemplar i kassa, før han jogget videre. Det var den merkeligste opptreden han hadde vært vitne til. Iallefall på ei god stund. Boffen postmann? Han fikk ingenting til å stemme.

Det var Baltasar som var førstemann til å lese avisa denne dagen. Det hadde herr og fru skrevet liste på i bortimot 32 år. Og ifølge lista så var oddetallsukene hans. Og kalenderen viste at de var i uke 23, så Bevine måtte fint finne fram et håndarbeid imens han satte seg til å lese. "HEITE HULE HØNN! Få på deg fillene og grav fram seddelbunken, kjerring! Vildan har andenebb! " Han slapp å gjenta setningen. Ikke ett eneste støvkorn lå på sin vante plass i huset etter at ekteparet Buldre hadde "hæltrødd" skoa, røska tak i tobakkspakka med sedlene i og kommet seg ut døra. Ingen av de var noen direkte atleter, de var trill runde som poteter begge to. Ikke noe galt i det, men akkurat nå var det ikke til deres fordel. Det var tungt å jogge postvegen selv om det var nedover. Av og til måtte de stoppe for å ikke stryke med, rett og slett. Da sto de og lente seg på hvert sitt tre eller inntil hverandre. I døra på Krona greide de atpåtil å kile seg fast i dørgløtta da begge traff åpningen samtidig. "Vildan! Vi tar alt du har! "

Vildan, stakkar, satt i andre tanker, som han hadde gjort mye denne morgenen. Kaffekoppen hadde han akkurat fyllt opp. For tolvte gang trodde han. Og enda en gang fikk han elegant sendt innholdet rett til værs fordi han skvatt av dørbjella.

Og da Baltasar og Bevine sto der som to siamesiske tvillinger og prøvde å komme seg gjennom døra visste han at nå var det UTVILSOMT igang. (Mina og Rulle Dachs hadde tatt turen ned på Krona også. Og da Rulle likte å sitte på låvebrubenken å slappe av så hadde Mina funnet -og reddet den "reddende plakat". Hun visste godt hva meningen med den var.

5.desember

Mina på Minabu var en stillferdig og rolig sjel. Hun var døpt Balsamine Mumle. Men det hadde forlengst blitt forkortet til Mina. Ingen brukte etternavnet lenger heller. Alle visste hvem Mina var. Og alle visste også at hun ikke var glad i oppmerksomhet. Det er jo ikke bestandig sånn at de som er mest synlige og øredøvende er de som bidrar mest. Det kan også være de som gjør en forskjell, i det stille.

Den forskjellen hadde Mina bidratt til denne dagen. Hun tenkte på Vildan da hun og Rulle ruslet ut porten på Krona. "Vi har gjort det vi kan idag. Så får vi heller rusle ned igjen i morra." Rulle så opp på henne med hundeblikket sitt og logret. Han var ikke noe mindre stillferdig og rolig han. Han hørte egentlig til på Knirketun. Men der hadde de mer enn nok å ta seg til med for tiden. Helmer og Julie hadde godtatt at Rulle flyttet. De hadde jo fått seg en lillesøster.

"Du er god, Rulle!" Mina klappet han på hodet. Så begynte de på bratta opp mot Minabu. Og gode gamle Rulle fikk sitte i kjerra. På Krona var det baluba. Som ventet. Et menasjeri som man godt kunne betalt biletter til om man hadde vært litt føre var. Det lille butikklokalet til Vildan var fyllt til randen. Det hadde ikke vært plass til ei fjør i hatten. Bevine og Baltasar. Emerik og Sylvestine. Boffen. Alle sju unga på Skvalpemoen, med foreldre og til og med Poppo hadde fått plass. Men han var vel nesten som fjøra i hatten egentlig. Han var så tynn og mager at han knakk bare noen sa navnet hans. Han måtte vel ha begynt å ta igjen fjellene i alder også trodde folk. For de som måtte være av tidsvitner på Poppo sin fødsel hadde nok forlengst stoppet slipesteinen og hengt opp ljåen.

Han stammet sånn at de som skulle slå av en prat med Poppo måtte ha god tid og ikke være lettledde.

Døpenavnet var Tobias. Men stammingen hadde gjort det så vanskelig og langtekkelig å presentere seg. "ttttoooopppppooppootooooobbboooppppo...." Da han var aller best på PO lyder, var det en barmhjertig sjel som avbrøt han og sa: " Poppo ja! Men det var et flott navn !" Slik fikk han kallenavnet. Og det var han så fornøyd med at han hadde til og med bedt presten om å skifte ut det opprinnelige navnet i kirkeboka. Så sier iallefall sagnet. Poppo var en klok og snill kar. Som ,naturlig nok, alltid gikk rundt med blyantstump og papir.

Vildan måtte få ro i lokalet og heiv en neve grove spiker i et blikkspann. Rista godt på det og hentet fram en stemme som ingen hadde trodd kom fra Vildan om de bare hadde hørt den.

"Om alle hadde planta beina ett sted på golvet, stappa henda i lomma og knept igjen nebbet så kunne je kanskje få sagt noen ord. Og det er en ordre ellers hever je dere på hue å ræva ut. " Han ventet på virkningen, som, overraskende nok, kom ganske fort. Så kremtet han og fortsatte.

" Je, eller VI får je si, har vøri så heldige at vi har fått en sekk andenebb, den blei levert på døra her før fuggern feis igårmorra. Je veit itte hvem som har levert den, je veit heller itte å dom er høsta hen. Men det je veit er at dere oppfører dere som om dere er klor hakke pine gærne. " Han smilte, men rakte avvergende opp en hånd da bein og armer begynte å flytte seg.

"Og det forstår je!" Han fortsatte. "Je vil at alle ska ha muligheten så je har sett ei grense på 4 nebb til hvert hue......og.... " Da greide ikke Bevine Buldre å holde seg lenger. Hu skreik rett ut "Fire NEBB?? Fire?? Det er itte nok te å få laga tanngraut ta engong!!!! Det står ingenting om det i avisa? Der sto det førstemann te sekken! Å je var bortimot førstemann inn døra her så je har temmelig gode muligheter. Du kan itte finne opp regler, Vildan! Fire nebb?! Førstemann er førstemann. Sånn er det! " Hu kikka bort på mannen. Men han hadde nok med å følge en diger, grønn buse som kom til syne under nesa på den yngste Skvalpemoungen. Han hadde liksom meldt seg litt ut av verden...

6. desember

Baltasar kom fort til seg selv da han hørte kjerringa si gå opp i falsett. Det var et dårlig tegn. Da gikk det ut mer luft enn det kom inn og endte oftest med at hun svimte av. Han håpte at det ikke skulle skje. For da måtte han trå til, og her inne var det så trangt at det var godt gjort om hun i det hele tatt nådde golvet og ikke ble stående å henge mellom Fru Skvalpemoen og Boffen Bråkerud. Eller andre som måtte være i nærheten. Men enda holdt den fyrige Bevine god takt. "Je var først!... og det veit du godt Vildan! Og dessuten har je et sår på leggen som itte vil gro å'n Baltasar har endel fotsopp, å sliter med å sile pottitta. Og hæsjbrann, ååååh....den tar nesten livet ta meg! Hver kveld når je legger meg må je sova ståandes for at det itte ska byne å ryke ta hæsjen min........og....ja du har vel aldri vøri sjuk du.....så du veit itte å ......"

Vildan rista i spikerspannet. For nå var han blitt irritert. "Je har sett opp plakat utafor her om at det er 4 nebb på hver. Og det for at alle skal få......så det er itte mer å diskutere.....nå knepper du nebbet før je hever deg rett ut! " Bevine overtok igjen. " Ute her sto det bare en plakat på no gamle teårskomne epler, det rakk je å se. Så itte kom med den. Og de eplene får du forresten aldri solgt, og i tillegg har du det altfor varmt i butikken så det er itte rart at epler og anna skrumper inn...Dessuten er du altfor dyr, det er ingen som har råd å handle hos deg som har så elendige varer og høge priser.... ". Hun hadde løst svetten, og den rant i strie strømmer nedover bollekinnene. Emerik Furutoppen greide å få lagt inn noen ord om at det faktisk var tilfelle at det sto en plakat ute der det sto max 4 nebb pr hue. Til nikk og mumling fra resten av forsamlingen.

Bevine knuffet til seg nok armslag slik at hun fikk fisket opp et velbrukt lommetørkle fra lomma og tørket seg heftig. Hun skjønte nok at slaget var tapt. Men det var plass til et siste stikk.

"...Men je har fått med bestilling fra'n Svein i Skogen å je....." Da lo Poppo. Han ristet sånn at det nesten skranglet i ribbeina. "Hhhhhhhhhhaaaaan Svein i skogen ddddaua nå for ttttto år sia han, så han har nok iiiiiiiiiitte bbbbbruk for nnnnnnebb lenger. Sssssssstakkars!" Han krøllet kjeften over den siste tannstubben han hadde igjen. Da gikk Bevine i golvet. Som forventet. Slaget var tapt. Og Baltasar pustet lettet ut. Men helseplagene sine skulle han helst ha hatt for seg sjøl.

Eine guttungen til Skvalpemoen, han på ni, fikk omtrent sjokk da han så Bevine ligge på golvet. Han banet seg vei, fikk opp døra og ropte ut på tunet: "Er'n Doktor Lindre her? Hu Bevine stupte rett bakover på trynet! Je trur hu har forsvimt! "

7. desember

Doktor Ledvin Lindre var på tunet. Det manglet vel ikke mange på at alle Skranglebygdingene var der denne spesielle dagen. Doktoren hadde satt seg under tuntreet og slo av en prat med Sjugurd på Knirke da Skvalpemogutten kom løpende ut døra og tok trammen i ett sprang. Der ble han stående å se seg rundt før han fant den han lette etter. Doktoren hadde allerede reist seg og gått han i møte, med sin sedvanlige "mye armer og bein" måte å hilse folk på. " Halloooo Severt!" Han svingte ut med armene og tok et lite splitthopp samtidig. "Det må jeg si var litt av en fart. Hva er det som har påtruffet? Hører jeg at Fru Bevine har forsvimt?" Severt nikket og tørket bort ei tåre fra kjaken. Han hadde aldri sett noen som hadde stupt i golvet på denne måten før.

"Kom nå gutt, så får vi se hva vi kan gjøre." Doktoren tok Severt i hånda og blunket. " Det var forresten godt hun FORsvimte og ikke BAKsvimte. Så slapp hun å slå bakhodet. Når man forsvimer pleier det å gå hardt utover nesen. Og det har Fru Bevine fått tildelt i rikelige monn så dette har nok gått bra! "

Doktor Lindre hadde hatt Bevine Buldre som pasient i en årrekke. Og hadde det vært en annen som hadde stupt i bakken på denne måten så hadde han nok reagert anderledes. Men Bevine var Bevine. Selv ei brent krumkake kunne få henne ut av fatning.

Hun satt på en stol og drakk av et vannglass da de kom inn. Eller drakk var å ta i, skvalpet i seg er vel mer nøyaktig. Hun ristet og skalv og snufset. Baltasar strøk henne over ryggen. "Så så, Bevine! Nå er Doktor Lindre her. Det blir ei rå med alt veitu." " Men Beviiiiine, kjæææære deeeg da!" Doktoren gestikulerte teatralsk med armene. Dusken på den rødrutete hattelua han alltid gikk med dinglet fram og tilbake. Han snakket et veldig pent riksmål, men nå la han i tillegg på noen ekstra i stoooore og ovale vokaler.

Bevine snufset. "Je føler meg itte helt bra, doktor! Je trur såret på leggen har gått opp igjen. Og vesletoa er veldig vond. Og hæsjbrann er helt forferdelig. Kan itte du fortælja'n Vildan at je må ha flere nebb for alle plagene mine? " Hun så på doktoren med forgråtte brungrå øyne. "Han sier at vi bare får 4 hver. Og det er jo itte nok.... og je besvimte å, trur je....åssen ska detta gå? Je overlever nok itte ut året! ..."

Det var bare Severt, Baltasar og doktoren igjen i butikken nå. Vildan hadde gått ut på trammen. Og der ble han stående å se utover tunet sitt. På folkelivet. Latteren, gleden, energien. Gamle Poppo var med å kaste elefantnøtter oppi en papirsekk. Burde han ta i så hardt han da? Han hiver jo ratt fra seg hele armen....men Poppo gliste og unga gliste. Og det ga Vildan nytt mot. Han gikk inn igjen i butikken. Åpnet kjellerlemmen, tok fram flaska med skvælp, skjenket oppi korken og plasserte den foran Bevine. Severt fikk et bringebærdrops og løp ut til de andre. Glad og lykkelig for at Bevine levde og var seg sjøl igjen.

"Je hadde itte sagt nei takk te hverken drops eller dram jeg heller." tenkte Baltasar. Han var tørr i kjeften. Men han sa ikke noe. Vildan kremtet. "Je har besluttet det je, Bevine, at du å'n Baltasar ska få 6 nebb hver. Sia dere var her først og du har så store plager. " Han blunket til Baltasar, som gliste og blunket tilbake. Bevine helte i seg skvælpen sin. "Men da må det itte fortæljas te fler enn oss! " er det en avtale? " Doktoren slo hendene sammen og reiste seg. "Men det er jo faaaantaaaaastisk, kjæææære Beviiiine! Aldeeeles vidunderliiiig. " Han slo armene om skuldrene hennes og klemte til. Dro henne opp fra bordet og svingte henne rundt. Hun kom med noen slags morske gurglelyder, og strittet imot ei stund. Men etterhvert resignerte hun og så plutselig begynte hun å gap-le. Hun slo opp latterdøra, og det med en øredøvende lyd.

Da rakte Baltasar fram korken. Vildan helte i. "Den trenger vi" sa han. Sjøl tok en pekyrandes liten dobbel en,- rett fra flaska.

Juletradisjoner

Hvor mye av dagens juletradisjoner ville en nordmann fra slutten av 1700-tallet ha kjent igjen? Julen, feiringen av Jesu fødsel, ble etablert i Norge da kristendommen ble innført. Denne feiringen sammenfalt med jólablótet, en norrøn offerfest. I stedet for å utrydde denne tradisjonen, ble den heller gradvis fylt med kristent innhold. Dermed ble ulike norrøne skikker tatt med videre inn i den kristne julefeiringen, deriblant drikketradisjoner.

Noen av disse skikkene har delvis overlevd fram til den dag i dag. Det kanskje mest innlysende eksemplet er juleølet. Det var en viktig del av den førkristne julefeiringen, hvor nordmenn skålte for Tor, Odin, Njord og Frøys ære. Juleølet ble videreført til den kristne julefeiringen, men da drakk man til Kristus og Marias ære. Det var pålagt å drikke øl den hellige julenatt, juleølet har en stor plass i dagens julefeiring også.

Også en fet og god julemiddag ville vår 300 år gamle forgjenger kjent igjen. Måltidet var nok preget av det næringslivet de hadde. De kunne slakte en gris eller kalv eller de kunne ha torsk som de lutet selv. Det var et viktig poeng at maten skulle være feit og god. Men julekaker var det mindre av. De syv sortene mange sverger til i dag, hadde de nok ikke på 1700-tallet. Det er lite å finne om bakst i de skriftlige kildene som dokumenterte norsk tradisjon fra denne tiden. Dette med baking var en kvinnetradisjon, og de som samlet informasjon om tradisjoner var stort sett menn, så det er ikke sikkert de var så interessert i å samle informasjon om dette. Men noe vet vi likevel om søtsakene de hadde på bordet før.

De hadde lefser eller kling og hvetemelskake. Dette var høytidsmat, og da brukte man andre melsorter enn til hverdags. Det var vanlig å bruke havre, men i jula gikk de over til rug og hvetemel. Risengrynsgrøt kokt på søtmelk ble vanlig rundt siste halvdel av 1800-tallet, i likhet med andre kjære mattradisjoner. De småkakene vi har i dag, kom nok på midten av 1800-tallet, særlig blant høyere lag som prestefamilier, borgerskap og hos embetsmenn.

Én juletradisjon en 1700-tallsnordmann definitivt ville ha kjent igjen, er det sosiale samværet. I jula var alle som hørte til i husstanden samlet og noen ganger kunne også menn uten familie «leie» seg inn i julen for å delta i feiringen. De lovet å gjøre tjenester på gården senere som betaling for å være med i høytidsfeiringen. De ble gjerne kalt julegriser, også å lese juleevangeliet, å synge juleverset, å gå julebukk og å dra i kirken, ville fortidsnordmannen kjent seg igjen i.

Flere norske skikker som for lengst har forsvunnet fra dagens julefeiring. Julen var nemlig en tid for folketro, spådom og strenge regler. Julen var en orakeltid. Man ønsket gjerne å få kunnskap om framtiden og om forhold som mennesket ikke hadde kontroll på, som avlinger, fiske, kjærlighet og død.

Visstnok skulle de tolv første juledagene si noe om hvordan været ble det neste året. Første juledag ga værvarselet for januar, andre juledag for februar og så videre. Du kunne også få svar på hvem du skulle gifte deg med. Én måte å gjøre dette på, var å ta ei kake i hånden, gå baklengs rundt huset tre ganger mens du leste «Fader vår» baklengs. Den første du møtte ved døra var den du skulle gifte deg med.

Det var heller ikke tillatt å inngå ekteskap i juleperioden. Og helt fram til 1600-tallet var det slik at om du begikk et lovbrudd, fikk du dobbel straff. Det var heller ikke vanlig med julekort, juletre eller å gi julegaver på 1700-tallet. Det begynte å komme på 1800-tallet i høyere sosiale lag, men blant bondebefolkningen var det ikke vanlig å gi gaver. Julen var heller ikke bare hyggelig før i tiden. Da forskere sendte ut spørreundersøkelser om norsk kulturhistorie, fikk de inn flere historier med skumle skikkelser som dukket opp rundt juletider.

Hva betyr det egentlig

 

Jeg er en kløpper på å avsløre ham, og jeg skjønte at det var ugler i mosen og at han hadde svin på skogen. Jeg ba ham gi meg den nakne sannhet. Han sa: "Sannhet og sannhet, fru Blom. Verden går meg imot, jeg har gått på limpinnen og kjøpt katta i sekken". Så nå må jeg granske ham med argusøyne framover.

Ugler i mosen brukes om noe som ikke er helt som det skal, at det er lureri eller skjulte farer. Det er hentet fra dansk, og er en fornorsking av det jyske «der er uller i mosen». «Uller» er dialekt for «ulver» og mosen er et annet ord for myra. Det var dermed ulver, og ikke ugler, som lurte i mosen. Uttrykket stammer fra tiden hvor det var ulver på Nørrejylland. Her var det ulv langt inn på 1800-tallet. Da ulvene var utryddet i Danmark ble uttrykket omdannet. Uttrykket «å uglese» er også en ny versjon av å «ulvese».

Mange tror at det å gjøre noen en bjørnetjeneste betyr å gjøre en stor tjeneste. Det er stikk motsatt. Uttrykket betyr å gjøre en tjeneste med gode hensikter, men at hjelpen blir mest til skade. Det kommer fra Jean de La Fontaines fabel om bjørnen som ville jage bort en flue fra nesen til sin herre, men endte opp med å knuse hodet hans.

Mange sier «Stopp en halv», men uttrykket er egentlig «Stopp en hal». Dette er en fornorsket versjon av det engelske sjøuttrykket «Stop and haul», som betyr stopp å hal/dra. Språkrådet godkjenner likevel at du skriver «Stopp en halv». Å følge noe med argusøyne betyr å observere noe svært nøye, og gjerne med et kritisk blikk. Uttrykket stammer fra gresk-romersk mytologi, og historien om monsteret Argus, som hadde hundre øyne. Hera, kona til Zevs, satte Argus til å vokte over en av Zevs elskerinner. Zevs ba Hermes om hjelp, og ved å spille på en sølvfløyte klarte Hermes å lure Argus øyne i søvn. Hermes kappet hodet av monsteret og ga det til Hera. Som minne om Argus satte Hera øynene på halen til påfuglen.

Flere sier at noe går «Til Dundas», men selv om det finnes personer som heter Dundas, er et riktig uttrykk at noe går «ad undas». Dette er latin og betyr «til bølgene». Uttrykket brukes når noe går virkelig galt. Sitte på sin høye hest. Uttrykket stammer fra riddertiden. Middelalderens riddere red ut i kamp i full utrustning og på store og kraftige stridshester, som væpneren tok med til slaget.Fra 1500-tallet ble uttrykket «å ri den store hest» brukt om rideøvelser blant de adelige, som ikke var vanlige blant resten av befolkningen. Dermed ble uttrykket brukt om å opptre overlegent, å leke at man var adelig.

I dag forbinder vi ordet «catwalk» med moteshow, men opprinnelig ble ordet brukt til sjøs. En catwalk var betegnelsen på en opphøyet stormbro, en slags gangvei langs skipet, som gjorde at man hadde større sjanse for å unngå å bli våt på beina når bølgene slår over dekk. Katter er som kjent ikke glad i å bli våt på potene, og navnet «catwalk» skal derfor ha blitt inspirert av dette. Før i tiden ble skatten fastsatt ved at ligningsmenn dro til hver enkelt gård for å vurdere verdien av gården. Da hendte det at bønder sendte noen av dyrene til skogs, for å unngå at de ble tatt med i ligningsgrunnlaget. Men naboer kunne lese skattelistene og si fra om at naboen hadde «svin på skogen». I dag brukes uttrykket om å ha hemmeligheter, eller unnlate å si fra om verdier.

Splitte mine bramseil er et uttrykk som kommer fra sjømenn. Bramseilet finnes på skuter med råseil. Det vil si at bramseilet er seil nummer to, om du teller ovenfra og nedover. Når det var så dårlig vær at bramseilet revnet, da stormet det som aller værst. Syvsover brukes om en som sover lenge, men kanskje ikke i 200 år, som i historien bak uttrykket. Legenden forteller om syv kristne unge menn fra Efesos, som flyktet inn i en hule under keiser Decius forfølgelse, rundt år 250. Soldatene som fulgte etter dem fant hulen og murte dem inne. Da hulen ble åpnet 200 år senere skal de syv mennene ha blitt funnet sovede. De våknet, erkjente sin tro for biskopen, og sovnet deretter inn i døden. Uttrykket var derfor opprinnelig syv sovere, ikke syvsover. I den vestlige kirke er 27. juli en merkedag for syvsoverne.

Om du kommer i grevens tid, kommer du enten tidsnok til å oppnå noe eller til å forhindre noe, gjerne i siste liten. Det er flere forklaringer på bakgrunnen for dette uttrykket. Den ene er at det stammer fra grevefeiden i Danmark fra år 1534 til 1536, og at grevens tid betyr «da grevefeiden foregikk». Ut fra denne forklaringen vil den opprinnelige betydningen være å komme i en ulykkelig tid. Men det kan også referere til en lykkelig tid da grev Per Brahe den yngre var generalguvernør i Finland fra 1637. Kuvending har ingenting med kyr å gjøre. Også dette er et maritimt uttrykk. Det å gjøre kuvending er å styre unna vinden, og svinge helt rundt slik at skuta går den andre veien. En kuvending ble nærmest sett på som et nederlag for en god seiler. I dag brukes uttrykket oftest om en total og påfallende forandring av meninger eller standpunkt.

Hvorfor sier man «fru Blom» etter et modererende setning? «Bra og bra, fru Blom», «Sant og sant, fru Blom». Uttrykket kommer fra Alex Brinchmanns lystspill «Karusell» fra 1940, hvor fru Blom var en av karakterene. Opprinnelig var replikken «piller og piller, fru Blom». Den stod ikke i manuskriptet, men skuespiller Per Aabel la den til under prøvene.

Gems weekly photochallenge #49

Ukens ord er Hindra

Takk til Susanne som har denne fotoutfordringen gjennom året. I år er det verb. Man skal jo oversette de fra svensk før en har en viss ide om hva en skal poste bilde av. Jeg synes jeg klarer meg ganske greit jeg.