Moderne tømmerdrift

 

Jeg hadde vel nesten ikke rukket å komme hjem fra jobb på fredag før kvister'n kom durende oppover bakken. Så når jeg skulle ut på luftetur med hundene sto de midt i veien og hogg seg oppover.

Om du trodde disse her hadde helgefri, ja da tok du feil. Ikke at de hadde en lat lørdagsmorgen heller. Så jeg våknet av både piping og during lenge før jeg hadde tenkt meg opp. Det er første gangen det har vært hogstmaskin her, for pappa har alltid hogget alt tømmeret selv. Men nå var det pålagt hogging langs strømlinja, så da ble det litt i meste laget for han.

Jeg kjenner de som holdt på, så det ble vekslet noen ord da jeg gikk forbi. Sokna er så liten plass at alle kjenner alle. Ja bortsett fra alle innflytterne som har kommet når disse utbyggerne legger ut både to og firemanns boliger, tomter og alt annet trøss. Nei jeg er ikke særlig for bygdeutvikling, for å være helt ærlig.

Søndag hadde de tydeligvis fri, så jeg hjalp pappa litt med å komme ajour.

Det skulle tas noen busker nede ved brua også. De råtner når de blir store, trolig på grunn av skader etter snøbrøyting. Det blir jo slengt stein og annet på dem gjennom vint'rene. Denne sto så langt unna veien at maskinen ikke fikk tak i den.

Min oppgave på søndagen var å stoppe eventuelle bilder som kom kjørende, så han ikke kappet buska oppå bilen. Med kjetting og vaier på buska, så trillet den i det minste ikke nedover skråningen og ned i elva. Man veit liksom ikke med slike busker når det er så bratt.

Så var buska i bakken og pappa kunne klatre opp skråningen igjen. 

Buska ble kvistet og kappet og jeg kunne gå hjem igjen. Da var det klart for at de skulle komme tilbake på mandag. 

Svære kongler på stor gran.

Det er ikke akkurat noen småbusker som er endt opp på velta etter første helga. Så de trengtes nok å bli hogget ned. Men det er litt sånn at det ikke er så greit når man må hogge de, mot at man bestemmer selv at en vil hogge.

De er ikke store årringenen å telle, så veksten har ikke vært stor iløpet av årene. Denne er ikke langt fra 100 år gammel. Jeg telte ikke alle ringene, så det kan godt hende den hadde passert 100 år.

Det er en stor maskin, som har en sikkerhetsradius på 90 meter sto det på bommen.

Når du passerer så har du øra omtrent i høyde med kjettingen rundt dekket.

Når jeg var en 10-12 år tenker jeg, så ble lysledningen utvidet med en mast til på øversiden. Da måtte det også hogges, så snart er det ikke mer skau igjen på gården, men vi har mye lyslinne da. Der kommer det noen å kapper ned 7. vert år eller så, så det kan ikke gro juletrær der engang.

En får nyte skauen mens man har den. Nå har det blitt 500 kubikk mindre rundt huset.

Gutter på vift

 

Det er våren på kattene også. De er ute litt lenger enn 5 minutter på verandaen. Ja gutta er det, Daisy er slett ikke mye ute enda. Hun venter på at vårsola skal skinne på verandaen, og snøen skal smelte.

Oliver og Lurven tilbringer mye tid på gjerdet og taket i hundegården. Det er der fluene våkner til liv i solskinnet. Det er nok mange sprekker i hundehuset som de overvintrer i.

De er mer nysgjerrige når jeg er ute også, så da følger de etter dit jeg går.

Oliver er ikke vond å be når han er ute, da er det poseringer både stille og i aktivitet. Men han liker ikke at jeg følger etter han.

Da er det ganske god fart under en bil eller inn i garasjen.

Lurven vil gjerne ned han også, men han er ikke så rask til å klatre ned som Oliver er.

Til slutt kom han seg ned han også.

Fremdeles så er det mest tidsforbruk inne på disse kattene mine. Når kvelden nærmer seg forventer de at jeg skal sette meg i sofaen og bli der.

Oliver og Daisy bor omtrent på klatrestativet som står ved stuevinduet. Nå som de hogger tømmer har de full oversikt over der tømmeret blir samlet i lunder på jordet.

Katter er både nysgjerrige og kontaktsøkende. Dette er det nærmeste vi kommer valentinefeiring her i huset i kveld.

Gyllene tider

 Ja det var vel det vi hadde vi som vokste opp på '70 og '80 tallet. Når jeg tenker tilbake så er jeg veldig glad for alt som finnes nå, ikke fantes da. Jeg har ikke tenkt å ramse opp alt som er nå som ikke fantes da. Jeg skal være enig i at akkurat klesstil og hårsveiser ikke var helt optimalt på '70 og '80 tallet

Men musikken var langt bedre da enn det den er nå. Men det er kanskje sånn vi alle har det, vi liker best det vi er oppvokst med. Jeg vet endel som hadde foreldre som var veldig interessert i musikk og spilte mye musikk hjemme. Så likte også de som var på min alder den type musikk. Mye av den typen musikk er slik musikk som har evig liv.

Men hva er det helst man husker fra oppveksten, ja sånn egentlig? Det er vel egentlig ikke det dyre og overdådige som er de største øyeblikkene. Nei det er de hyggelige, gratis øyeblikkene. Øyeblikkene da jeg er ute, gjerne i skauen. Pappa hogg tømmer og jeg var med, laget barhytte, spiste grillet brødskive på bål. Sommerferie med overnatting i telt. Skiturer opp på Holleia, så man kunne ake i full fart ned igjen.

Det er slike ting jeg har prøvd å bringe videre til ungene mine. Jeg har lykkes med det 2/3 i det minste. Merethe har aldri synes noe om turlivet, ikke da hun var liten og ikke da hun ble eldre. Men det er kanskje et håp om at det tar seg litt opp... Jeg håper Dua mi blir bitte litt glad i utelivet også.

Jeg har trua på at hun vil være med på turer framover. Nå har hun fått endel vaksiner, så nå er løpet klart for overnatting ute i naturen. Jeg har håp om en hengekøye tur iløpet av året med henne. Kanskje jeg får lurt med Kenneth og Ingrid også...

Hun har blitt så flink til å holde fast i ting, og som alle unger så skal det inn i munnen.

Også så flink til å holde hodet sitt også. Jeg storkoser meg med henne og prøver å ikke tråkke ned dørstokken der hver dag. Men en gang eller to i uka blir det fort.

Pink gir meg også gylne øyeblikk. Sofie er i litt dårlig form etter vaksiner og Ingrid og Kenneth er ikke helt i 100 de heller. Da stakk jeg innom i går for å gi Pink en liten luftetur. De hørte ikke engang at jeg hentet henne, for hun klarte å la være å bjeffe når hun så meg, for en gangs skyld. Det ble en times tid oppe i havna og en runde der det er hogget i jordekanten. Mer om denne hoggingen kommer en annen dag, for det blir noe tømmer.

* *

Ger trädgården liv

Veckans tema i TrädgårdsFägring är - Ger trädgården liv. På jobben får vi tilsendt kataloger og blader som vi har annonsert i. Vi selger jo ikke bare dyrefor, men også ting til hagen, bekjempelse av skadedyr og diverse annet. Vilofarm er vår handelsavdeling for slike ting. 

Det er utrolig mye en kan få lyst på når en blar i denne katalogen. Den eneste ulempa er at den er basert på gartnerier. Så skal du kjøpe en pose, så er den på 20 kilo. Litt i overkant mye til mitt behov.

Det frister jo å prøve seg som grønsaksgartner når man ser sjansen for slike resultater. Mine gulrøtter har aldri blitt hverken lange eller grove. 

Det er ikke bare vanlige grønnsaker de har frø til der. 

Det er et stort utvalg av blomsterfrø også.

Jeg har en forkjærlighet for stemorsblomster. De er nøysomme og kommer gjerne igjen året etter også. De finnes i utallige farger og størrelser.

Jeg har ikke helt bestemt meg for hva jeg vil gå for i år. Jeg får se hvor mye som har klart seg fra i fjor. Jeg skal i alle fall ha ringblomster, så jeg får laget ringblomstsalve. Den er utrolig god og veldig anvendbar til veldig mye. Den er flott som leppemade, smøre på på rifter eller skrubbsår. Den er ikke så fetende som lotionen jeg lager. Der må du sitte stille en stund etterpå, så du ikke klisser til alt som er før du er sikker på at den er trukket inn i huden.

Jeg har kjøpt meg ringblomstfrø, så jeg får lage meg noen flere bedd, slik at jeg får plass til alle. Jeg har også kjøpt en pose med kattemynte, dette er en fin urt for luftveisplager, sårhals og krupp. Litt usikker på om jeg skal lage te av dem, eller om jeg skal finne en annen utreanvendelse. Jeg får se hvor mange som spirer først, så jeg ser hvor mye jeg har å bruke.

Som du ser så er det en liten stund til jeg tenker på å sette ut noen planter, eller så i varm jord ute. Sola har akkurat kommet igjen etter vinterhvilen sin. 

På tur med bestemor

 

I dag er Dua til bestemor 3 måneder og har blitt ei lita solstråle som elsker å være med der det skjer. Jeg er glad for at jeg får lov å ta henne med meg på en trilletur i dann og vann. Om jeg har med mine hunder eller Pink varierer litt. Det er det som passer best der og da. 

Utrolig hvor glad man blir i slike små som man får lov å kose seg med.

Det er godt når man rekker en runde rundt hengebrua etter jobb om dagen. Selv på gråværsdager er det lyst den timen det tar.

Jeg har blitt rimelig flink til å ta med meg telefonen når jeg er på tur, så da hender det at en kan dokumenter flotte himmel farger, eller bare en sprekk i skydekket.

Eller rett og slett bare bringebær kvister som snøen har festet seg på.

Lastbærer og kvister har herjet fritt på denne siden utover, og snart kommer de hit også. Det er kjapt å få ned noen kubikk når man har slikt utstyr.

Nå har mildværet kommet, så trærne er helt reine for snø. Natt til fredag var det i tillegg et forferdelig vindvær, som gjorde at vi var uten strøm fra sju om kvelden til langt på natt. 

Sofie våknet før vi var kommet helt hjem. Hun begynte å bli litt sulten igjen. Men hun bare lå å tittet så lenge.

Jeg gleder meg ikke til neste steg i utviklingen, jeg vil ha henne akkurat som hun er. Tenk tre måneder allerede! Jeg synes ikke det er lenge siden vi var på turer rundt om kring og Ingrid vagget etter med stor mage.

Man glemmer å nyte tiden de er små, det er liksom et lite øyeblikk, så er de store og skal begynne på skolen.

Babytiden er som en solnedgang, vips på er den over.

Litt øvelse på selfie før det ble ny tørr bleie.

Man er jo ikke vond å be, eller bjuda på,  når det høres ut som det er mest praktisk at hun er sammen med meg, isteden for å være med mutter'n og fatter'n.

Endelig passet julegava!

Månens makt

Planene om et innlegg var sterkt til stede i går, men så gikk strømmen litt før sju om kvelden. Godt jeg og Patran hadde rekt å lage oss middag og spist, før den ble borte. Det ble stearinlys resten av kvelden og batterilys. Det virket ikke som strømmen kom tilbake heller, så jeg gikk å la meg. Siden jeg bruker klokkeradio som vekkeklokke, så tok jeg for en gang skyld med meg telefonen på soverommet og stilte inn alarmen. Jeg var våken ved tre tiden i natt, da hadde strømmen fremdeles ikke kommet tilbake. Ved fire tiden hadde den kommet kunne Patran fastslå, da hun hadde vært våken. 

I dag tidlig ble jeg kjørt på jobb, for jeg skulle kjøre Patran til Gardermoen. Hun skal nemlig luffe rundt i Asia i en måned sammen med ei venninne. Planene er mange høres det ut til. Siden jeg fremdeles ikke har fått den nye bilen min, skal jeg ha hennes når hun er borte. Fra å gå fra ingen bil til å disponere to stykker, så er det vel luksus. Neste fredag har vel Marius og Merethe med seg den nye bilen fra Kjeller, når de kommer på besøk. Da er det kanskje på tide å levere tilbake bilen til Kenneth... jeg trenger ikke akkurat tre biler...

Denne uka her har det liksom gått i ett hele tiden. På mandag var jeg på sparketur med Pink i fullmåne skinn. Hun var som vanlig helt i 100 når hun skjønte at jeg ikke skulle kle av meg i gangen, men at vi skulle ut. Når jeg tok på henne selen, så tok hun helt av, og det gikk som ei kule nedover veien med sparken. Patran var med ned for å hilse på Sofie mens jeg var på sparketur. 

Det har begynt å komme kalver på Veme, så jeg burde vel tatt meg en tur dit med fotoapparatet også. Kanskje jeg kan kombinere det med noe annet en dag i helga. Søndagen er i det minste fremdeles ledig.