Fem en fredag #25 Långdraget

Svensk er svensk og norssk er norsk og nesten hver gang noe er helt innlysende når jeg ser spørsmålene, så leser jeg litt hva andre har svart så tenker jeg... er det det hun spør etter ja... Det var ikke akkurat det jeg hadde tenkt å svare på. Fem en fredag med Elisa Matilda. Om du går inn på hennes side så kan du se flere som er med på dette her, kanskje det frister deg også? Det er fem spørsmål om deg og livet ditt som du noen ganger må tenke litt over før du svarer. Da er det bare å slå seg løs på dagens spørsmål...

När senast har du dragit på något?

Den er enkel tenkte jeg, jeg var jo ute på byen med ei venninne i går å spiste middag. Jeg dro på byen en torsdag, for jeg har ferie denne uka. Men det var ikke å dra på noe Elisa mente, nei det viste seg å være når jeg hadde utsatt noe. Nja, jeg utsetter så si aldri noe, for det er godt med alt som er unnagjort. Og det en ikke liker å gjøre det henger over en som en kråke på skulderen, helt til en får gjort det. Men husarbeide er vel det som blir dyttet mest på. For en ser vel egentlig ikke hvor skittent det egentlig er før en har vasket.

När senast hade du en riktigt skön sovmorgon?

Hver eneste morgen denne uka her. Jeg har ingen små unger som maser, jeg har bare meg selv så denne uka har jeg bare koset meg fra morgen til kveld. Neste uke er det vekkeklokke igjen, men det er ikke mange ukene til før jeg har en uke med ferie igjen. Det gjør meg ikke noe å stå opp tidlig, bare jeg slipper å bli vekket av vekkeklokke. Siden jeg har fleksitid på jobben, så trenger jeg jo ikke å være der klokka 7 heller. Kanskje jeg skal komme når jeg våkner og jobbe mine 7,5 timer før jeg drar hjem igjen på kvelden til vinteren? Men hvor gøy er det å jobbe til nærmere seks om kvelden? Nei, er nok best med vekkeklokke, særlig på fredagene.

När drog du senast det största strået till stacken?

Isj da så tenkte jeg litt feil på dette spørsmålet også. Det første jeg tenkte var når jeg var heldig sist. Ja for i Norge så sies det at man drar det korteste strået så har man tapt på en måte. Da er det du som må gjøre ting, men etter de andre svarene så skjønte jeg at når man drar det lengste strået i Sverige, så må man gjøre mye. Så jeg drar vel alltid det største strået hjemme siden jeg bor aleine. Jeg synes også ofte at jeg bidrar til mye på jobben også. Jeg gjør sjelden bare min jobb. For noen kommer og spør om jeg kunne tenke meg å hjelpe litt. Så da gjør jeg som oftest det.

Vilket samtalsämne suckar du oftast åt?

De som skal belære andre om helt uinteressante ting, eller ting som ikke har noen praktisk betydning. Men jeg spør ofte andre under en samtale for å få vite mer om ting som dukker opp. 

Känns sommaren kort eller lång när midsommar nu är här?

Sommeren har vel egentlig akkurat begynt ved midtsommer, men dagene blir kortere igjen. Men det er oftest varmere etter sangthans enn før. Ferien begynner stort sett etter midtsommer. 

En slags fred

Dette er den første boken om psykologen Siri Bergmann. Siri er psykolog. Til hennes kontor på Södermalm kommer alle slags mennesker og forteller om sine dypeste redsler og mørkeste hemmeligheter. Men Siri bærer også på en smerte: Hun har vært enke i ett år. Etter at mannen hennes druknet, føler hun seg stadig mer ensom og redd i det vesle huset i skjærgården utenfor Stockholm, der hun sover med lyset på. En dag finner hun en av pasientene sine, en ung kvinne, i sjøen ved brygga. Politiet finner et selvmordsbrev der den døde takker Siri for at hun fikk henne til å innse hvor meningsløst livet er. Siris verden raser sammen. Er hun virkelig så dårlig til å ta hånd om pasientene sine? Eller finnes det en annen forklaring? Hun begynner å få en ubehagelig, smygende følelse av at noen følger etter henne. At det finnes noen der ute i mørket som vokter på henne og vil henne vondt.

Det er liksom ikke så spennende når en veit at det er flere bøker i serien, da vet man liksom at hun overlever. Men det var ei bok med mye handling som var vanskelig å legge fra seg. Jeg har sans for slike psykologiske dramaer i tillegg til spenning. Så boka var absolutt verdt å lese.

Stolpejakt på Jevnaker

 

På søndag hadde jeg avtalt med Siv at vi skulle ta de siste stolpene jeg hadde igjen på Jevnaker. Jeg manglet de i sentrum og på runden i skauen rundt glassverket. Hr Yr hadde ymtet om litt småregn, men jeg ga klar beskjed om at han pent fikk drøye det til vi hadde kommet til bilen igjen. Vi møttes på parkeringa til Randsfjord kirke, for der ville vi komme tilbake etter runden i skauen bak glassverket.

Det luktet aldeles nydelig av rosene som var plantet langs hele parkeringa. Jeg var litt tidligere ute enn Siv så jeg knipset et par bilder av noen iherdige humler som fløy fra blomst til blomst.

Nede ved gamlebrua ligger det tre snublesteiner, jeg har sett etter de som er i Hønefoss også, men de fant jeg ikke den gangen, så jeg får ta en ny titt.

Det var forholdsvis folketomt i gatene på Jevnaker, så vi trengte ikke passe oss. Det kom en mann bort med en bitteliten hund og lurte på om å få hilse. Bella inviterte til leik med en gang, så hadde de gått løse så hadde de fått det kjempegøy. Utrolig hvor mange som slår av et par ord når en møter på dem når man har med hund. Går man aleine så er det knapt at de hilder engang.

Vi passerte folkestimen på glassverket og leitet etter stien som skulle føre oss til skogs. Forbi det gamle meieriet ligger det en nedlagt kirke, eller hva man nå kaller det. 

Det var gangbru over jernbanen og den eneste utsikten var Hadeland Glassverk. 

Vi skjønte at det snart kom regn da vi slo inn på stien gjennom skauen. Der sto myggen i kø som en vegg og gikk til angrep ved det minste tegn til stillstand og bar hud.

Stiens eneste utskitspunkt hadde tre krakker, så det var bare å sette seg ned for ei hvil om man ville. Her ligger Jevnaker for dine føtter. Stoppen ble kortvarig, for myggen holdt ikke helt avstand selv om det var forholdsvis åpent der.

Vel tilbake til kirka etter en drøy time, så var det bare å takke for turen og dra hjem for planlegging av middag. Regndråpene holdt seg unna hele veien hjem, men da kom dem for fult. De fortsatte resten av ettermiddagen, så det ble innekveld isteden for verandakveld.

De fire løgnene

De lovet å være ærlige mot hverandre, men en av dem lyver. Tekstmeldingen kommer midt på natten. Det er bare tre små ord: Jeg trenger dere. Selv om nummeret er ukjent, skjønner Isa Wilde med en gang hvem det er fra. Neste morgen står hun opp, pakker, og drar til landsbyen Salten. Tilbake på stedet der hun gikk på kostskole sammen med Kate, Fatima og Thea, strømmer minnene på for Isa. De fire jentene holdt sammen som erteris og pleide å leke en lek de kalte jugeleken. Nå, etter 17 år med løgner og hemmeligheter, har noe grusomt blitt funnet på stranden. Noe som tvinger de fire kvinnene til å møtes og konfrontere fortiden. Det er på tide å samkjøre sine historier.

Alt er slett ikke som det virker som, slett ikke som et virker som det kanskje er gjennom boka heller. Selv om en kanskje har en aning fra tid til annen. Ei bok det ikke skjer fryktelig mye i, men som er vanskelig å legge fra seg på en måte...

Snublestein

På siden til snublestein sto det at det skulle være steiner på torget i Hønefoss. Når noe er så nære da blir jeg nysgjerrig. Snublesteinene er minnesmerker over ofrene for nazismen under andre verdenskrig, støpt ned i fortauet på steder der jøder og andre ofre for nazismen bodde fram til de ble deportert og drept. På snublestein kan du se en oversikt over alle steinene som finnes i Norge.

Steiner i Hønefoss

Steiner i Jevnaker

Hver snublestein (på tysk: "Stolpersteine") representerer ett enkeltmenneske, og er belagt med en inngravert messingplate med personens navn, fødselsår, deportasjonsår, dødsdato- og sted. I Oslo er det 393 slike steiner per september 2020. Om snublesteiner-prosjektet

Stolpersteine-prosjektet ble startet av den tyske kunstneren Gunter Demnig i 1994, da han la det første minnesmerket i Køln. Siden da er det lagt ned over 60 000 snublesteiner i 22 land i Europa.

I 2010 tok Jødisk Museum prosjektet til Norge og la de første snublesteinene ved Calmeyers gate 15, der museet ligger i en forhenværende synagoge. I leiegården foran synagogebygget bodde det 28 jøder i 1942, og 19 av dem, flere av dem barn, ble deportert og drept i Auschwitz. De 19 minnes med hver sin snublestein utenfor museet.

Det spirer og gror i hagen

Det er en fryd for øyet i hagen nå om dagen. Det spirer og gror i drivhuset og det blomstrer på utsiden. Jeg har tatt en skikkelig tak i hagen i det siste, så nå ser det riktig bra ut egentlig. I allefall i forhold til hva det gjorde. Det er TrädgårdsFägring som holder oversikt over hageplaner, se mange andre sine planer for deres hager 2021 hos TrädgårdsFägring. Bli med for å ta en liten titt i utviklingen siden sist uke. 

Om du ikke får til noen blomster så er stemor vel verdt å prøve. De klarer seg så si selv, de er ikke det minste kravstore. De finnes i et utall av farger og i flere størrelser.

De peonene som blomstret tidlig er allerede avblomstret, men nå er det like før den andre peonen min skal slå ut i full blomst. Det er flere knupper på den i år enn det pleier å være, så nå gleder jeg meg til den står i full flor.

Rosespireaen er snart på hell. Den hadde mye tørre kvister for et par år siden så da fikk jeg pappa til å slå den ned med ryddesag. I fjor spiret den som bare det, men det var lite blomster. Så det var gøy i år når den virkelig slo ut i full blomst igjen. Kjeglegrana er plantet i 1994, så det tar en stund før den når opp på verandaen. Jeg pleier å ha lys i den til jul.

Det er synd de fleste blomster blomstrer så kort tid. 

Det hadde ikke gjort noe om de hadde luktet litt bedre heller egentlig. Men de er fine å se på den tiden de står på.

Jeg hadde nok litt flaks da jeg kjøpte jordbærplanter, for nå har det andre slaget jeg kjøpte begynt å blomstre. Så jeg har planter fra en tidlig sort og fra en sein sort. Da kommer jeg til å ha jordbær hele sommeren til neste år.

Jeg vurderer egentlig å ta ut agurkurten fra drivhuset. Den tar liksom litt overhånd der. Ikke smakte blomstene noe særlig godt heller og bladene er store og grove med stikkende hår på. Konklusjon er at neste år skal jeg ikke så agurkurt.

Joda de er pene, men lite anvendelige synes jeg.

Squashen min blomstrer så da er det bare å håpe på at det kommer en å høste i det minste.

Tomatkarten vokser seg stadig større. Til neste år må jeg ha litt mer luft rundt hver enkelt har jeg funnet ut. Ting har lett for å bli litt større enn jeg har tenkt på forhånd.

Det ser ut til at det blir flere Sonjaepler på meg til høsten. Bare å krysse fingrene for at de overlever til de blir spiselige.

Derimot ser det ut til å bli kun en enslig Victoriaplomme.

Jeg har mange iriser, og alle har så si slått ut i full blomst. 

Jeg har fått kuttet ned all brennesla og meste parten av bringebæra som hadde tatt seg til rette, så ferieprosjektet er vel å lage oppbinding til den bringebæra som står igjen. Så kanskje det blir litt å høste til høsten, eller i det minste til neste år.

Blomkarsen har ikke kommet med knupper ennå, så det er vel bare å vente i spenning. De pleier å være litt seine, for verandakassene har for det meste kveldssol. 

Gems weekly photochallenge #25

Jeg er så heldig å ha et gammelt basseng som blir fylt opp når det er varmt om sommeren. Det er et godt alternativ til aktivitet for hundene på sommeren. De to som var mest glad i å bade har jeg ikke lenger. Det er litt sånn når de blir gamle. Jeg har hatt endel hunder opp gjennom, men alle så har de sin egen plass i hjertet.

Hvor mye glede det er en liten gul ball.

Det var nok å spørre om vi skulle gå å bade.

Så tok de formelig helt av.

Tok skikkelig sats på kanten og hoppet langt ut i bassenget.

Ronja har også blitt gammel nå, men hun lever.

Til tider ble det skikkelig mageplask på henne.

Ukens ord er Dyka

Takk til Susanne som har denne fotoutfordringen gjennom året. I år er det verb. Man skal jo oversette de fra svensk før en har en viss ide om hva en skal poste bilde av. Jeg synes jeg klarer meg ganske greit jeg.

Darlehnskassenschein

Når jeg rotet rundt etter noen gamle bilder for å få til bloggutfordringen for noen dager siden, så kom jeg over ei gammel lommebok med disse papirlappene i. Jeg hadde ikke sett slike tidligere og jeg hadde heller ikke de store tyskkunnskapene, så da var googel neste steg. Jeg ble ikke særlig klokere av det, så jeg la det ut på facebook, men ingen hadde sett slike tidligere der heller. Så da sendte jeg mail til en tysk samler for å høre om han kunne hjelpe meg i nøstingen. Jeg fikk svar allerede samme kveld.

Lån (e) nskassenscheine ble utstedt mellom 1914 og 1922 i det tyske riket av Reichs gjeldsforvaltning i samsvar med lånefondsloven av 4. august 1914 ( RGBl. S. 340) basert på en tidligere preussisk seddeltype. Formelt var ikke sedlene "ekte" sedler , men måtte likevel godtas som betalingsmiddel av alle statskassene. Med begynnelsen av utgaven i begynnelsen av første verdenskrig ble lånesedlene lovlig dekket av utlån til industri- og landbruksvarer , men som alle andre betalingsmåter kunne de ikke byttes mot gullmerker . 

Faktisk var de en form for ekstra kontantoppretting som ble brukt under og etter første verdenskrig . De løp parallelt med Reichsbanknotes, Reichskassenscheine og private sedler som den femte "sedeltypen" - i tillegg til (tolererte) nødsedler og andre pengesubstitutt-symboler til føderale stater, kommuner og store selskaper - til de ble fullstendig devaluert under inflasjonen i Tyskland i 1923. Det var ingen valutakursavvik mellom noen av de fem sedeltypene. Fra august 1923 var det en sjette type sedler på kort tid (såkalt "stabil verdi nødpenger"), som igjen refererte til gullmerket før krigen og amerikanske dollar direkte i et sitat og ikke, som nevnte lånekvitteringer, til det devaluerte papirmerket .

I nødstiden fra 1848 til 1851 utstedte Preussen lånekvitteringer til en verdi av 1 og 5 thalers, som imidlertid ikke hadde noen rett til å bli innløst i curantpenger. Disse ble deretter erstattet av kontantordrer for 1, 5 og 10 thaler frem til 1855 , som deretter kunne innløses i sølvtalere.