mandag 1. oktober 2018

På snødekte stier 1284MOH


Du veit du har vært på tur når du lurer på hvorfor kamera er fult av jord når du skal tømme minnekortet... Om du ikke har vært på fjellet så ta deg en tur. Det er et hav av farger og det er sjelden jeg har sett fjellet så flott som i år.



På lørdag kveld hadde jeg skikkelig trua på at det kunne bli fjelltur dagen etter. I følge herr yr så ble det sol og ikke full storm i alle fall. Så da tenkte jeg at jeg skulle prøve meg på tok et ukjent område. Begynner å få taket på dette nå, ut på ukjente stier og for noen steder jeg oppdager. Nei nå blir det nok ikke bare gamle tråkk jeg skal bedrive i 2019, nei jeg har funnet nye fjell til utforsking.


Etter en lettere rund veibeskrivelse så fant jeg avkjøringen ved Gulsvik og kunne betale i bommen for å sette kursen innover fjellet til Dammtjernhallin i enden av Skardalsvegen. Det ble en skikkelig runde ved Tolvtjernan. Jeg hadde tenkt med en fin forholdsvis flat runde, men når man bommer litt på stien til tider endte det med litt klatring opp på den høyeste toppen i området. Ja for man må jo til topps for å få utsikt. Jeg kan vel si at dette er en av de fineste fjellturene jeg har vært på i år. Hit skal jeg tilbake til sommeren.


Det er ikke ofte jeg stopper bilen på vei innover fjellet for å ta bilder, men når du kjører forbi slike lekre steder så må man bare. Tenkte et øyeblikk å følge stien ved veien her, men fant ut at jeg fikk dra opp på fjellet for det er ikke sikkert det er noen mulighet for det neste helg. Høsten og fjellet er litt uvisst når snøen kommer og jeg har ikke noen planer om å legge om til vinterdekk riktig ennå. 


Inn igjen i bilen og ferden fortsatte innover fjellet. Det var et stykke lenger enn jeg hadde sett for meg, men en kjørte helt til snaufjellet, så det var bare å legge ivei innover etter at en hadde parkert.


Det var mange steder som var en fryd for øyet her.


Sjelefred... men det var litt mosjon jeg dro til fjells for, så det var bare å komme seg videre.


Endelig kunne jeg parkere bilen på parkeringen og ta ut utålmodige hunder. De hadde sittet bak i bilen for å følge med fra vi stoppet i bommen og det begynte å riste oppover lia på grusveien. Når jeg kjørte ned igjen fant jeg en enklere vei fra riksveien, jeg kunne bare svinge ned ved Statoilen og kjøre under riksveien og jernbanen så var det bare å følge veien rett til himmels.


Ikke reint lite imponert over meg selv da jeg klarte å finne stistarten til Harehopp hytta uten å spørre en sjel. Ikke det at det var noen sjeler å spørre heller for den saks skyld. At jeg klarte å miste stien forholdsvis langt nede i lia er ikke nevneverdig.


Fjellet formelig gnister i farger når sola skinner på lyngen. Utover dagen skyet det litt til, men vi gikk for det meste i sol.


Når det er så mye pent å se på så blir det til at en knipser litt vilt rundt seg. Så jeg skal prøve å begrense utvalget bitte litt her. Men det er ikke så enkelt. Det er egentlig veldig lite med stedsnavn på kart over området, så når en ikke er lokalkjent så får det bli som det blir.


Det var ikke langt oppover lia vi hadde kommet før vi møtte på den første snøen. Det var noe hundene satte stor pris på i alle fall. De gaflet innpå i ekte stil.


Når man møter på den ene pytten større enn den andre innover langs stien, da er det bare å nyte høsten som går over til vinter. Med så mye snø var det ikke det enkleste å følge stien innover heller. Men i etterkant så skjønte jeg at jeg egentlig hadde tatt feil sti før jeg kunne skylde på snøen. Men det ble en runde av det, kanskje ikke den runden jeg hadde tenkt meg ut i forkant... men rundt ble det.


Forholdsvis tjukk is så her hadde det nok vært stabilt kaldt en stund.


Jeg var et øyeblikk i tvil om det hadde vært lurest å snu da mørke skyer kom sigende. Det er sunt å være litt skeptisk i fjellet. Jeg var ikke akkurat utrustet for å grave meg ned i tide på en måte.


I løpet av dagen kunne jeg hatt fult utbytte av både skøyter og ski, men jeg hadde ikke med meg noen av delene.


De største vannene var fortsatt isfrie.


Det hadde nok blåst ganske mye siden isflak var kastet innover mot land.


Merkelig nok var det lite istapper å se rundt i terrenget.


Det var først når vi kom hit jeg ble litt i tvil om vi hadde fulgt riktig sti innover fjellet. Jeg hadde egentlig en formening om at Harehopp lå mer til venstre hele tiden, men tenkte at jeg for en gangs skyld skulle følge den glimtvise stien og ikke bare gå der jeg følte for. Det ble en stopp på en stor stein for å sjekke telefonen med kartet. Da stemte både kart og terreng. Den stien jeg hadde fulgt skulle stoppe ved det store vannet den og den stien jeg egentlig skulle fulgt gikk på andre siden av den største toppen i distriktet. 1284 moh og ikke noe annet navn var å finne heller. Akkurat det er litt sært, når mange mye lavere topper hadde navn. Til og med på kartet.


Jeg hadde tre valg, jeg kunne snu og gå tilbake for å finne der stien delte seg. Jeg kunne følge siden av fjellet og håpe på at jeg ikke behøvde så fryktelig mange høydemeterne ned før jeg kom rundt. Eller jeg kunne gå opp. Og som du ser så valgte vi å gå opp. 


Turen var til tider forholdsvis bratt oppover, men heller oppover enn ned og så opp. 


Når vi bikka toppen av solhellinga så skal jeg si deg vi møtte snøen i rikelig monn.


Jo da skikkelig kledd for en snøfylt dag i fjellet, joggesko og olabukse.


Her må det være skikkelig flott om sommeren med så mange vann i alle størrelser.


Så var vi klatret oss opp på toppen av 1284 den høyeste toppen i området og vi kunne se til alle kanter. Der blås det endel og snøen var så si borte. Skal jo noe til at den hadde holdt seg der som det var så åpent.


Til sommeren skal jeg svinge innover fjellet og ikke svinge mot parkeringen.


Det er lekkert på fjellet.


Utsikten fra toppen.


Det som var overraskende var at det var så mange vann tett i tett over hele fjellet. Til sommeren er det bare å gå og gå og duppe seg i pyttene når en blir varm.


Uansett hvor en snudde seg så var det uendelige sletter med fjell og vann.


Hadde det ikke blåst så veldig så hadde jeg nok satt meg ned litt der for å nyte landskapet, men det holdt med en runde med fotoapparatet.


Like ved vannkanten til et forholdsvis stort vann lå det en hytte. Harehopp på folkemunne og åpen for hvermansen som trenger litt ly.


Så var det bare å finne en vei ned fra toppen for å finne den stien jeg opprinnelig skulle gå innover. På toppen viste det seg at det hadde vært noen andre etter at det hadde snødd, så det var bare å følge sporene. Jeg regnet med at de gikk ned til stien.


Veldig mange store steiner rundt i landskapet så der hadde nok isen herjet i siste istid.


Ronja fikk løpe litt løs for hun var blitt ganske våt av all snøen på vei opp. Da er det greit å løpe litt for å få igjen varmen. Jeg hadde ikke tatt med noen genser til henne, for jeg regnet ikke med at hun skulle bli så våt.


Stien fortsatte langs vannkanten.


Litt kunstnerisk byggverk i vannkanten fant vi også. Det synes Ronja veldig lite om. Virket nesten som hun trodde det var noen bak steinmuren. Jeg var også litt i tvil da hun bjeffet så mye. Men det var ingen der.


Det var stilig laget da.


Hele enden av vannet var fylt av store steiner, som gjorde landskapet litt trolsk. Kan lett forestille meg et sinna Troll som har kastet en neve med stein etter noen det ikke likte. 


Et forholdsvis stort vann iforhold til alle de andre jeg hadde passert tidligere på dagen.


Det var ikke langt over toppen før det var helt snøfritt igjen. Det var litt godt å kunne følge en sti med retning bilen etter så mye av turen på snø. Men litt poseringer måtte vi ta oss tid til i alle høstfargene. Dette er vel siste sjanse for i år tror jeg.


Mange hyller i fjellet


Her var det riktig så lunt, men i og med at jeg var blitt ganske våt til midt på leggen fristet bilen mer enn å kose seg i lyngen.


Hailey koser seg på tur, håper poten til Tessy snart er ferdig grodd så hun kan være med på tur igjen.


Skikkelig godt å ha to store kompiser en kan gå tett ved siden av for å få litt ly for vinden og ikke minst varme. Ronja er heldig sånn.


Så var vi tilbake til bilen og hundene hoppet villig inn for å legge seg etter akkurat sju kilometer på fjellet. Takk for turtipset og veibeskrivelse Nøve.

6 kommentarer:

  1. Bare hyggelig ;)
    Det er ganske spesielt fjellområde det der, syns jeg. Veldig steinete, en skulle tru en var høyere over havet - men det er åpent, værhardt og flott!
    Bra du fikk deg en fjelltur igjen sånn helt på tampen

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja sånt fjell har jeg aldri vært i tidligere.

      Slett
  2. Her var det noe kjent ja. Så mye snø! Fint været klaffet denne dagen. Det virker som det er uendelig med turmuligheter med møtested Cirkel K i Gulsvik, som jo ikke kan være så lange biten i fra der du bor, i tid i hvert fall.

    SvarSlett
  3. Jag sitter här och suckar längtansfullt. Du är nog medveten om att du har det bra som bor så vackert och har så nära till alla dessa fjäll. Det är lätt att bli hemmablind men man kan nog aldrig tröttna på dessa storslagna vyer :) Underbara bilder!

    SvarSlett
    Svar
    1. Åhhh jeg veit jeg er heldig :) Jeg har høye fjell og havet, skauen og et utall turmuligheter innen en times radius.

      Slett

Alltid hyggelig å høre hva du synes om det du leser her. Hadde vært veldig fint med en kommentar i ny og ne... Det setter jeg stor pris på!