Livet er herlig...

Når en har lengtet etter egen hest i så mange år som jeg, så "må" en ha kontakt hver dag. Jeg liker Knerten bedre og bedre for hver gang jeg har kontakt med han.

På jobben i dag så var det lønnskjøring som sto i skuddet. Det blir ikke utbetalinger før på mandag, men grunnjobben og filoverføringene er gjort. Nå er det nedtelling av dager til syden, klekking av kyllinger og det går mot lysere tider! Livet er herlig!

Jeg handlet litt etter jobb, men når vi hadde spist kylling, salat og loff så dro jeg og Patran ut til go'gutten. Både han og Blesa fikk en brødskalk hver seg, så tok jeg ut Knerten og børstet han litt. Må jo gre gjennom mana hver dag så den holder seg pen uten tugger. Om den holder seg javn nå så kan han få lang flagrende man. Det tar en stund før den blir kjempelang, men tålmodighet er en dyd. Patran lurte på en ridetur, men siden Happy skulle hentes i kveld så var det litt uvisst om når jeg måtte hjem igjen til hundene. Men en tur uten sal ble det tid til. Jeg leide han bare i grima og leietau og hun måtte pent holde seg fast i mana.

Kristine skulle sende en melding når dem satt i bilen fra Gardermoen i kveldinga, så jeg hadde en times tid etter at jeg hadde fått melding. Vi gikk ut til Veme og tilbake, og siden hun ikke hadde sal så seilet hun litt rundt på ryggen. Men stortrivdes! Knerten har en rask gange, så en må virkelig gå for å holde følge. Jeg går fort når jeg går tur, men i dag blei jeg både svett på ryggen og andpusten. Det merkes at han har blitt sprek og trenet igjen. Når Hege hadde han siden jul, så ble han brukt et par ganger i uka bare. Så han kan bli rimelig sprek nå som jeg bruker han så si hver dag.

Jeg kommer til å bli rimelig sprek også, for jeg må jo ha de samme turene som tidligere med hundene. Og til opplysning så sitter du ikke bare på når du rir. En blir rimelig svett på ryggen da også etter noen galopper. Kjenner at jeg bruker kroppen mer enn tidligere, for jeg er konstant sulten og spiser mye mer enn tidligere.

Når vi kom hjem igjen så var det hundetrimming. På med dressen og skiene. Det var ikke spessielt godt føre etter alt mildværet og vinden. I nedoverbakken så gikk det så gvast at jeg tenkte jeg skulle være smart og ake uten for løypa. Problemet var at det ikke var veldig mye hold i snøen ennå, til tross for at det har vært mildt. Jeg gikk egentlig lenger og lenger ned i snøen, og for dem som har akt på ski så veit dem at når tuppene forsvinner under snøen så butter det etterhvert. Jeg endte opp med et durabelig mageplask når det butta i ei snøfonn midt på jordet. Det er for varmt med hanske på henda når en går på ski nå, så med bare fingre tredd langt ned i snøen så er det ikke å komme fra at det var KALDT. Stavene bare forsvant til bunds så ble det litt jobb å komme seg opp på beina igjen.

Litt over ti i kveld kom det noen hutrende sydenfarere for å plukke opp hunden sin. Men i mørket er alle hunder like, så det tok en stund før dem fant henne, for alle mine er også like glad for å se Kristine og familien igjen. Lasse og Emil var de første som kjente henne igjen. Stor glede dag de dro videre med Happy mellom seg i baksetet.

I morgen skal Patran i bursdag, så da skal jeg og Tone Lise ta en ridetur i solskinnet. Gjett om jeg gleder meg?