Kjerraten i Åsa

Byggeperiode: 

1803-1809

Driftstid: 

1809-1850

Driftstid pr år: 

10-12 uker, 24t i døgnet, 7 dager i uken

Antall kjerrater: 

12 stk ble bygget, men nr 12 kom aldri i bruk

Lengde: 

3900 meter (nr 12: 860 m)

Høydeforskjell: Steinsfjorden - Damtjern 389 meter

Hastighet:  1/3 meter pr sekund

Transportkapasitet: 240 stokker pr døgn

Totalt transportert 1809-1850: 60 000 tylfter (1 tylft = 12 stokker)

Kjerratstien er en 18 kilometer lang merket sti, spekket med kulturminner fra Kjerattens dager. I er den delen av Kjerraten som tømmerstokkene først møtte på sin ferd opp mot Damtjern. På Åsatangen har det vært flere møller og sager, samt et teglverk. Åsaelva ble kalt Møllebekken i et rettsdokument fra år 1350. Det kan ha vært mølle her ved Åsaelva så tidlig som før år 1300. Fra Åsatangen og opp til Åsabrua har det opp gjennom tiden vært så mye som 5 møller. Her har det også vært hele tre teglverk, det første ble bygget ca. 1785. Det siste, Tangen Teglverk ble nedlagt ca. 1905.

Kjerraten i Åsa hadde sitt startpunkt i Orebråtavika like nord for Åsatangen. Tømmer fra Land og Valdres kom vannveien ned til Hønefoss og derfra ut i Tyrifjorden og inn i Steinsfjorden til Åsa og Orebråtavika. Ved Kroksund var det under Kjerratperioden flytebru som kunne åpnes. Orebråtavika ble stengt med sperrelense for å holde tømmeret på plass i vika. Sperrelensa gikk fra Tangenbrygga over sundet til Khronstangen. Forankringsfundamenter er å se den dag i dag. Tømmertransporten på Steinsfjorden skjedde ved bruk av lenser, vind og flåtespill (gangspill). Fra 1838 kom dampbåten «Kong Ring» og året etter «Halvdan Svarte». «Kong Ring» var den første norskbygde dampbåten. Åsatangen er i dag vel tilrettelagt for utendørsaktiviteter med båtbrygge, badeplass, ballplass, gapahuk og piknikbord.

Kjerraten i Åsa (1803-1851) var en enestående teknisk innretning som transporterte tømmer fra Steinsfjorden og opp i Damtjern og videre inn til Storflåtan. Derfra ble tømmeret fløtet ned Lysakervassdraget til sagbrukene langs Lysakerelva. Kjerraten ble valgt til årets kulturminne i Ringerike kommune i kulturminneåret 1997. Det ga et ekstraløft i prosjektet «Etablering av kjerratsti» langs traseen fra Åsa til Storflåtan, hestebanen ved Tolvern og vannveien fra Vambu. Åsa Vel tok initiativet til å lage kjerratstien, som stod ferdig høsten 1999.

Den første delen av Kjerraten, som tømmerstokkene møtte på sin vei opp mot Damtjern. Rullebane nr. I gikk fra Kjerattens startpunkt ved enden av tømmerkanalen og opp til Hjulhus nr. I. En ser her tydelige rester etter steinpillarene (fundamentene) for rullebanen. Nedover mot bekken er muresteinene for det meste fjernet. Rullebanene besto av en trekonstruksjon, med bredde ca. 2 meter og høyde 1 meter og hadde ulik lengde ettersom hvordan Kjerraten ble bygget inn i terrenget. Trekonstruksjonen var anlagt i to etasjer med ruller av tre, overruller og underruller. Midt på hver rull var det montert et støpejernshjul som bar kjerratkjettingen. I hver ende av rullen var det akseltapper av jern (nåler) som var opplagret i støpejernslagre nedfelt i trekonstruksjonen.

Kjerraten i Åsa er et teknologisk fenomen uten sidestykke i hele verden. Det ble bygget som et vanndrevet tømmertransportsystem som skulle bidra til mer effektiv tømmereksport for stormannen Peder Anker på Bogstad. Anker (1749-1824) var en av Norges rikeste menn, og var så vel handelsmann som embetsmann, før han ble den første norske statsministeren i Stockholm i unionen med Sverige fra november 1814.

Kjerraten ble i sin samtid beskrevet som den største enkeltinvestering gjort av en privatperson i Skandinavia, og dannetgrunnlaget for et eget lite industrisamfunn i Åsa i årene 1803 til 1851, fra oppbygging og prøvedrift til utfasing og nedriving. Da Peder Anker i 1803 kjøpte store skogstrekninger i Land og Valdres, fulgte det med en stor transportmessig utfordring. Tømmeret kunne uten problemer fløtes ned vassdragene til Hønefoss, ut i Tyrifjorden og inn i Steinsfjorden til Åsa. Men for å få tømmeret transportert lettest mulig til Ankers sager i Lysakervassdraget, måtte stokkene føres opp på Nordmarksplatået. I en tid lenge før motoriserte kjøretøyer fantes, innebar dette en nærmest umulig teknologisk utfordring. Men Peder Anker var en mann med et omfattende internasjonalt nettverk, og for å hanskes med de nesten 400 meters høydeforskjell mellom Steinsfjorden og Damtjern tok han kontakt med den svenske ingeniøren Samuel Bagge (1774-1814). Bagge hadde erfaring fra Trollhättan sluseverk i Vest-Sverige og han tok fatt på oppgaven med datidens fremste teknologi i bagasjen. Løsningen ble Kjerraten i Åsa, et unikt tømmertransportsystem verden ikke hadde sett – eller senere fikk se – maken til.

Tolv kjerrater med drivhjul, støttehjul og jernlenker i mellom, ble anlagt fra nederst i Åsa ved Steinsfjorden til Vassendvika ved Storflåtan. Ved hjelp av vannkraft dro kjerratene tømmeret oppover, og ved fløting ble stokkene fraktet ned vassdragene i Nordmarka og ned til sagene i Lysakerelva. Her ble de skjært til plank og fraktet ut fra Vækerø til London og andre havner som stod klar til å ta imot norsk trelast.

Ideen om et Kjerratmuseum i Åsa er snart 30 år gammel. I 1999 startet en gruppe på 16 privatpersoner oppbyggingen av dette museet. Det ble åpnet i 2006. Museet består av en hovedbygning som blant annet rommer to modeller av som viser hvordan anlegget en gang så ut, den største hele 13 meter lang. Videre inneholder museet ei mølle, ei komplett vanndrevet oppgangssag og møllemonumentet.

Museet har også ansvaret for Kjerratstien, en kultursti med hele 36 informasjonstavler som starter her ved museet og følger anlegget til Damtjern, Storflåtan og videre til Vambutjerna. Derfra er det en fortsettelse til Jonsetangen ved Øyangen.

Kjerrat nr. II var ca. 330 meter lang og gikk over det som i dag er dyrket mark, fra Hjulhus nr. I ved Kjerratmuseet til Hjulhus nr. II som lå her ved Mellomfossen tilhørende gården Øvre Åsa. Det er svært lite igjen av muresteinene fra dette hjulhuset. Vannrenna her var kort. På grunn av terrengformasjonene ble Rullebane nr. III’s startpunkt plassert et stykke fra Hjulhus nr. II, på nordsiden av elva. Omkobling av tømmerstokkene fra Kjerrat nr. II til Kjerrat nr. III skjedde noen meter foran hjulhuset.

Åsa kraftstasjon ble satt i drift i 1913 og drives i dag av Ringeriks-Kraft. Kraftstasjonen har sitt inntak i Damtjern på Krokskogen. Tilførselen skjer gjennom en rørgate som har en fallhøyde på 365 meter. Kraftstasjonen kan sluke inntil 400 liter/sekund og har to peltonturbiner, hver på 300 kilowatt. Den midlere årsproduksjonen ligger på 300 GWh, noe som tilsvarer strømforbruket til 180 husstander gjennom et år. Kraftstasjonen har Norges eldste peltonturbiner som fortsatt er i drift.

Fundamentet for Hjulhus nr. III er fortsatt i relativt god stand. Lite stein er fjernet fra området. Enkelte steiner fra pillarene til Rullebane nr. III kan sees. Likeså kan pillarrester for Rullebane nr. IV sees oppover mot elva. Steinrester etter vannrenna finnes også og kan følges opp til elva der inntaksdammen var plassert. Kjerrat nr. III var ca. 320 meter lang. Fra Åsa kraftstasjon forbi Pjåka og opp til Hjulhus nr. V 

Steinmurene til dette hjulhuset er nær helt inntakte. Hjulhusets grunnflate kan tydelig sees (ca. 8x8 meter). Pillarrester etter Rullebane nr. IV kan tydelig sees nedover (vestover). Rullebane nr. V krysset Åsaelva ca. 15 meter ovenfor hjulhuset. Vanninntaket var her i fossen sørøst for hjulhuset. Vannrenna krysset over Rullebane nr. V og inn på hjulet. Høyden på murene i hjulkjelleren er ca. 3 meter. Trekonstruksjonen på toppen av murene (laftekonstruksjon) var ca. 1 meter høy. På dette nivået var hjulakslingen og akslingen for endehjulet opplagret. Gulvet i hjulhuset var også på dette nivået. Vannhjulets diameter var nær 8 meter. Kjerrat nr. IV var ca. 250 meter lang.

Damtjern er et oppdemt vann som ligger helt vest på Krokskogen, rett før terrenget heller bratt nedover mot Steinsfjorden og Ringerike. Damtjern er magasin for Åsa kraftstasjon med et nedslagfelt på ca 7 km² - og ble bygget i 1910-12 samtidig med kraftstasjonen. Tilførselen av vann til kraftstasjonen skjer gjennom en rørgate som har en fallhøyde på 365 meter. Dammen er en kombinert gravitasjonsdam og fyllingsdam. Dammen har et overløp med kapasitet 5 m³/sekund ved høyeste regulerte vannstand. Praktisk reguleringshøyde i Damtjern er ca 7 meter. Det gjør dessverre at Damtjern kan være litt av et krater når vannstanden er lav.