Livet skjer uansett

Morskjærligheten er en myte som ble oppfunnet på slutten av 1800-tallet. Det eksisterer ingen særegne bånd mellom mor og barn. Å være en god mor avhenger av om kvinnen har evne til å gi kjærlighet og omsorg.

"Noen mennesker ergrer seg over at rosene har torner. Jeg for min del er mer tilbøyelig til å glede meg over at tornene har roser" Det handler altså om hvordan man velger å se det.

Livet skjer uansett...Med sine oppturer og nedturer. 

Ingen kommer unna livet uten litt humper i underlaget... Men det handler altså litt om hvordan man velger å se på ting når det dukker opp. Av og til er det muligens ikke en hump likevel...men en myk liten pute man kan hvile seg litt på...

Muligens er det ikke utforbakke det du ser der du står på kanten...Men faktisk toppen av en oppoverbakke du er nettopp er ferdig med å gå opp..

Det handler om å ikke ergre seg for mye over rosens torner, men heller ta litt forsiktig i dem, og glede seg over resten... Hvis ikke kan man lett utvikle pigger selv...

Du vet aldri hvor sterk du er før det å være sterk er det eneste valget du har...

Når jeg kom hjem i dag så danset det to linerler på gårdsplassen. Da er det skikkelig vår når trekkfuglene kommer tilbake, en etter en. Nå har jeg sett både svarttrost, gulspurv og linerle. Da kommer det nok snart en svale eller to seilende også.

Patran er på overnattingstur ute med skolen i kveld og Leif jobber, så da ble det en tur med hundene i kveldssola før middag i dag. Ved nærmere ettertanke så har det ikke blitt middag enda heller, så da blir det nok ikke annet enn de nudlene jeg spiste etter turen.

Dette ble et skikkelig kose bilde. Morskjærligheten blomstrer.

Oksen var veldig nysgjerrig på meg i dag, jeg ble snuset opp og ned omtrent som når jeg kommer hjem etter å ha hilset på andre hunder. På onsdag ble jeg skikkelig sjekket ut, mye mer enn tidligere. Etter hvert ble han skikkelig så  kosete også.

Når alle var ferdige med å spise mjøl så forsvant de ut i sola igjen. Jeg satte meg ned på huk for å prøve å få noen bilder av dem gjennom gjerdet. Det var da oksen kom og virkelig sjekket meg ut. Jeg la ikke merke til han egentlig før han blås meg skikkelig i øret. Kjære grabban.

Om en har den riktige innstillingen så er det ikke mye som skal til for å glede en i hverdagslivet. Jeg merker at det meste med dyr gleder meg.

Det var ikke enkelt å få de to kalvene på samme bilde, så det fikk bli som det ble.

Den yngste er litt mer skeptisk enn den eldste. Den har jo bare sett meg en gang tidligere.

Jentene kom etter tur for å få litt kos.

Nesten som en klem

Siden de ikke kan holde rundt hverandre så bruker de mulen til å snuse på hverandre isteden.

Den yngste er litt lysere enn den andre kalven. Blir spennende å se om de holder seg slik når de vokser opp, eller de blir mer like etterhvert.

Neste gang jeg kommer får jeg kanskje lov å klappe den.

"Familiefoto" av en dagens familie. Mor, barn og stefar.

Bonusfar som det så fint heter nå om dagen.

Ved bilen sto elghunden for å vente på litt kos før vi dro igjen. Kos på vei inn og kos på vei ut. Hun er jo så selskapssyk og gjør seg til. På onsdag pratet hun litt til og med og inviterte til leik.