Syrin

Ha syrinblomster i isbitformer, hell forsiktig vann over og sett i fryseren. Har du plass, kan du lage ekstra isbiter og ha i en pose i frysen.

Alle kjenner til syrinen, men det har ikke vært tradisjon her i landet for å bruke syrin i mat tidligere. Men nå ser vi stadig flere som tester ut syrin i mat og drikke på Instagram. Det er viktig at du sørger for at du er helt sikker på at syrinen du spiser ikke er sprøytet med med plantevernmidler. Synes du syriner dufter deilig, bør du absolutt forsøke å lokke duft over til smak! De små vakre blomsterhodene danner store klaser, så det er lett å få med seg nok. Alle fargene er velsmakende, og et par blomsterklaser gir mye smak! Men husk, det er bare blomstene du kan bruke.

Syrin Syringa vulgaris var dyrket i Danmark i første halvdel av 1600-tallet (nevnt hos Simon Paulli i 1648 i følge Hartvig 2015). Den er ikke nevnt hos Gartner (1694) fra Trondheim, men det er heller ikke her vi ville forvente at syrin ble dyrket tidlig. Vi regner det som sannsynlig at arten var i dyrkning hos oss omtrent samtidig med i Danmark, og kanskje i et visst omfang, på Østlandet, søndre Vestlandet og kanskje på Sørlandet før 1700. Vi vurderer den derfor som en tradisjonell hageplante, og unntar den derfor fra risikovurdering. Det har også vært reist spørsmål om den kan ha vært etablert i norsk natur før 1800, men dokumenterte funnopplysninger tilsier ikke dette.

Syrin er en opptil 5 meter høy busk som kan formere seg med frø. Frøene har vinge og spres over kortere distanser med vind. I tillegg danner arten klonale kratt ved rotskudd og danner raskt ekspanderende kratt. Arten kommer fra Balkan. Syrin formerer seg med frø til og med sørboreal sone i Norge, og Schübeler (1886-1889) angir at den satte modne frø i NT Steinkjer i vanlige somre. Syrin ble først registrert som forvillet på Frogner i Oslo i 1874, senere under Borgeåsen i Te Skien i 1886 og på Bygdøy i Oslo i 1887. Levedyktig avkom er første gang med sikkerhet funnet i 1927 i Ak Frogn: Askholmene («en liten busk i en bergspræk, sikkert ikke plantet»). Det første funnet med sikkert etablert bestand er fra 1934 i Øf Halden: Svinesund («fullstendig vill»). Arten fikk først fotfeste som forvillet på søndre deler av Østlandet, fra Mjøsregionen sørover til Agder. 

Først i etterkrigstiden er den blitt funnet i andre regioner. Arten er nå funnet spredt nord til Nord-Trøndelag, og ganske nylig observert i Nordland (fra 2003) og i Troms (fra 2002). Økningen har særlig skjedd etter at beite i utmark opphørte. De fleste funnene er angitt som gjenstående eller forvillet i og rundt bebyggelse, i havnehage, på ulike typer skrotemark: sandtak, veikanter og kantkratt. Noen få funn er angitt fra lågurtskog, løvskog, skogkant og strandkratt, men denne type forekomster er trolig blitt oversett og under-representert ved innsamling; det er derfor rimelig å regne med et betydelig mørketall i visse regioner. En viktig naturtype i nyere tid er grunnlendt kalkmark på søndre Østlandet, der arten har ekspandert svært raskt.