Det er du som er Bobby Fischer

ISBN 978-82-489-1770-0 på 198 sider

Fire barndomsvenner gjenforenes på Lillehammer når siste mann i gjengen skal begraves. Sammen og hver for seg er de nødt til å møte det smertelige som skjedde en sommer for lenge siden. Venninnen Agnes ble borte, og det var ikke det eneste som gikk forferdelig galt. Hvorfor bærer Håkon på en følelse av skyld? Med suggererende vekslinger mellom begravelsen i dag og stadig mer uhyggelige minner fra ungsomstida, avdekkes gradvis den brutale sannheten.

Forholdsvis bra bok til tross for at den hopper fram og tilbake i tid. Ingen løse tråder til slutt og boka hadde en ikke helt innlysende slutt, som gjorde at den var forholdsvis spennende hele tiden. Absolutt verdt å lese.

Skautur

Flotte påskedager var det bare å nyte med de firbeinte, om det var i skauen eller ved elva.

Det er godt med fint vær og kunne gå på tur i skauen uten snø og bløtt terreng. I og med at det er gjerde mot utmark så kan hundene være løse og løpe som de vil nede i havna. Det er ikke alltid like trivelig å trave veilangs når det blåser så grusen står i store skyer til tider.

Det er lenge siden jeg har vært på fototur nå hvor jeg har tatt litt bilder bare på måfå av små detaljer som en noen ganger bare går rett forbi uten å tenke over at de kanskje endrer seg for hver gang du går forbi dem. Denne buska er det lenge siden blås halvveis ned og ble kappet helt ned. Dette hullet blir større og større for hver måned som går.

Det fine med Bella er at hun stortrives på tur uansett hvilket terreng hun er på tur i. Om det er skauen eller om det er byen, Bella er våken og fornøyd og gira på mer uansett.

Det er ikke ofte de snur seg når vi er på tur, som oftest ser jeg bare rumpa på dem mellom buskene.

Snart er denne jenta tre år, jammen har tiden gått forte. Synes ikke det er lenge siden jeg var i Sverige og hentet henne hjem.

Noen ganger må man se verden fra et annet perspektiv

Neste generasjon henger høyt.

Boktyven

ISBN 978-82-02-41686-7 på 538 sider.

Ni år gamle Liesel bor hos en fosterfamilie i Himmelgaten. Foreldrene hennes er blitt sendt til konsentrasjonsleir. Liesel stjeler bøker. Dette er hennes historie. Det er også historien om naboene hennes i Himmelgaten. Og om det som skjedde da bomberegnet kom.

En veldig spesiell bok som en ikke skal se filmen til når en har lest boka har jeg en følelse av. Selve boka blir fortalt av døden, og en får mye bakgrunnsinformasjon om hver enkelt person og hva de føler og hvordan de ser på livet sitt. Absolutt en bok som det er verdt å lese gjennom. Helt grei slutt bortsett fra en ting, da en fikk vite at hovedpersonen levde til hun ble kjempegammel. I bokas utvikling så lå det heller i kortene at hun skulle dø med de andre som bodde i Himmelgaten. Kanskje du synes noe annet når du har avsluttet boka.

Påskens oppsummering

Akkurat nå

Iskald vind og slett ikke utevær i det hele tatt.

Påskens favorittdag

Det må vel være den dagen som påsken egentlig ikke hadde startet helt ennå, men alle har fri. Lørdag før palmesøndag da jeg fikk være med på kalvefødsel hos Anne og Lars.

Eller kanskje det var skjærtorsdag da jeg endelig klarte å få tatt bilde av beveren i elv når jeg og Ronja var på tur.

Påskens mest leste innlegg

Ferdinan blir født

Påskens irritasjon

Jeg kjenner jeg fortsatt irriterer meg over begrensninger og utestengelser og overdrivelser og alt styret av de som liksom skal forstå seg å ting. Det er ikke sikkert det blir noe av Vinstra i sommer, for i Danmark har de avlyst alle store arrangementer ut august. Men det er lov å håpe.

Påskens  opptur

Jeg kom meg på tur til Tiurtoppen i Åsa. Restriksjonene blir lempet på etter påske, men en kan vel kanskje ikke juble for tidlig. Jeg var på middag hos Merethe og Marius, deilig steik og etterpå ble det dessert.

Påskens nedtur

Jeg hadde kjøpt en potte med stemorsblomster til å ha på bordet under bjørka. Den hadde stått der til jeg gikk inn og skulle kikke ut av verandadøra. Da sto Bella med labbene på bordet og nappet med seg hele potta på bakken. Inne jeg rakk ut var potta tom og blomster lå strødd på bakken. Ergo må alt gjerdes inn som skal pynte opp til sommeren.

Neste ukes mål

Progress med Mannen.

Påskens anbefaling

Påskemarsipan, appelsiner, en god bok i solveggen, nyte fridagene.

Påskens generelle tips



Ta livet med ro og kos deg!

Ukens tanke

Hvorfor måtte jeg falle for deg? Hvorfor holdt det ikke å klare meg selv. 

Hvorfor lærte jeg ikke av å bli sviktet en gang. 

Jeg ville ikke vise følelser flere ganger. Jeg ville ikke vise meg sårbar igjen. 

Men så kom du. Vekket opp følelser jeg trodde var døde. 

Lot meg føle at jeg betydde noe for noen, betydde noe for deg.

Men når det lei i stikka var du like redd som meg, for å binde deg igjen. 

Livredd for å bli svikta.

Jeg er ikke enig med meg selv om jeg ønsker kontakt, omtanke og trøst.

Jeg trenger kontakt, noen til å holde rundt meg.

Jeg trenger å vite at jeg er verdt noe for noen igjen.

Vite at jeg er litt mer enn ei mor.

Jeg er ikke sikker på om jeg er rede til å yte det samme tilbake til deg,

Jeg vet ikke om jeg har overskudd nok til det.

Eller om jeg stoler nok på deg.

Kan jeg stole nok på deg til å satse igjen?

Vil du svikte meg igjen og igjen og igjen og igjen som jeg er vant til?

Eller er du annerledes?

Himmelgatan og skjebnen (del5/5)

Huldra likte de siste dagenes utvikling veldig godt. Det hadde ikke vært så mange mannfolk i Himmelgatan på det hun kunne huske. Jo mer hun sang på verandaen og jo høyere og klarere hun sang jo flere menn kom strømmende til huset hun bodde i innerst i gata. Endelig måtte hun da kunne få slippe løs fra fangenskapet i dette huset.

Mennene som kom inn ble lokket rett ned i den underjordiske tunnelen som førte til skogstjernet bak huset. I det tjernet bodde Nøkken og han skulle vurdere mennene hun klarte å lokke til seg. Huldra slapp nemlig ikke løs før hun hadde lokket til seg en verdig mann som kunne befri henne fra trolldommen Nøkken hadde kastet over livet hennes. Men Nøkken var kravstor og ville ikke godta at hun kunne dra med hvem som helst. Aller helst ville Nøkken ha Huldra for seg selv, men det var ikke Huldra enig i. Derfor hadde hun gått med på dette kompromisset om å godta en hvilken som helst annen mann som Nøkken plukket ut til henne.

Etterhvert som årene gikk så skjønte Huldra at hun aldri kom til å komme seg løs, for Nøkken så ikke på noen andre menn som likeverdige med seg selv. Huldra måtte stå og synge på verandaen og Nøkken fikk flust med selskap i det øde tjernet sitt...

Men Skjebnen oppførte seg ikke som de andre besøkende når han ankom tjernet som Nøkken hadde tilhold i. Han gikk ikke videre som han fikk beskjed om, han stoppet opp og begynte å snakke med Nøkken. Nøkken var ikke vant til slikt, han stusset over denne gamle mannen som ikke gjorde som han fikk beskjed om. Den gamle mannen som ikke gikk, men ga seg til å stå der mens de andre ble sendt videre. Når han ikke gikk etter gjentatte anmodninger om det, men heller begynte å føre en samtale med Nøkken. Nøkken ble lettere frustrert over slik obsternasighet som denne manne viste.

Skjebnen ventet helt til den lange rekken av menn var passert tjernet, da satte han seg på en stubbe i vannkanten. Han var ikke redd for at Nøkken skulle nappe han ut i tjernet og drukne han, han var så sikker i sin sak og trygg på seg selv at han ikke lot seg skremme. Først ville ikke Nøkken være med på noen samtale, men Skjebnen får det som han vil.

Etter litt om og men og fram og tilbake får Skjebnen overtalt Nøkken til å gå med på et lite forsøk. Dersom Skjebnen får møte Huldra og hun går med på å bli med han videre og holde seg til han resten av livet, da skal både Skjebnen og Huldra blir fri og forlate Himmelgatan. Men Skjebnen kan ikke informere Huldra om avtalen, da gjelds den ikke. Huldra må være med helt frivillig og ikke forlate Skjebnen i etterkant.

Gøyalt tidsfordriv tenkte Nøkken, ei ung fager møy som Huldra vil ikke være med denne gamle utslitte hasen av en mann. Men det Nøkken ikke visste var at Skjebnen kan være som han vil og vise seg som man helst vil eller ikke vil framstå. Så når Skjebnen kom fram til Huldra var det en ung vakker mann hun så, en mann som sjarmerte henne i senk med sin milde framtoning og lokkende tale. Det var ikke nei i Huldra sin munn og Skjebnen fikk sin fagre møy for resten av livet.

Skjebnen er litt sånn for oss alle, vi ser det vi vil se og vi følger de vi vil følge, om det er lurt eller ei... det finner vi stort sett ut i etterkant... 

115 - 124 av 365+1 fotoutfordring

104. Helgbukett

295. Spår av inlandsisen

100. Gult och blått

70. Ett steg framåt

129. I skogsbrynet

308. Strilande

343. Vid vägens slut

349. Violett

161. Kvällsmat

118. I den mörka skogen

"Utmaningen går ut på att du ska ta 365 bilder under året på lika många givna teman, alltså i snitt en bild per dag. 365 foton är en utmaning för dig själv, inte en tävling" Man kan gå for halvparten, men skal man være med så får man gå for full verson. I alle fall i starten av året. HER finner du andre som også er med i denne utfordringen.

Himmelgatan og skjebnen (del4/5)

Det ble et fryktelig rabalder og oppstandelse når det ble oppdaget at tre beboere var forduftet fra sine senger på gamlehjemmet. Det var ikke noe antydning til hvor de kunne være i det hele tatt. De var som sunket i jorden alle sammen. Når de etterhvert fant ut at en rulator var borte så skjønte pleierene at mennene hadde tenkt seg ut på langtur. Ingen av dem hadde vært de mest iherdige turgåerne tidligere. Hva i all verden kunne få tre menn til bare å bli borte sånn helt uten videre. En liten rundspørring blant de andre beboerne førte ingen steder henn. Det var ingen av de andre som savnet dem, eller kunne fortelle når de sist hadde sett dem. Hverken alene eller sammen med noen av de andre.

Nei hva kunne man forvente egentlig. De kikket i avisene som lå på bordet i matsalen om de kunne få noen som helst ide om hva de hadde fått for seg. Men avisen inneholdt ikke noe tenkelig som disse tre kunne ha noe interesse av. De fant ut at det beste var nok å kontakte politiet, det var de som hadde kapasiteten til å dra ut for å leite. Politiet ville ha bilder av de tre, slik at de kunne kjenne dem igjen om de støtte på dem. Gamle folk ser rimelig like ut etter vage beskrivelser. Det viste seg å slett ikke være så enkelt som det høres ut som. Ingen av dem hadde bilde av seg selv på rommet sitt, ingen hadde nære slektninger som noen visste om. De gamle sender ikke akkurat selfis til hverandre heller. Så da måtte det bli en lettere generell beskrivelse.

Siden de tre ikke hadde vært der så lenge heller så hadde det ikke vært noen felles samlinger slik at det var blitt tatt noen bilder heller. Politiet møtte mannsterke opp med både hunder og ekstra hjelp fra rødekors og hundeklubber med søkshunder, sivilforsvaret og andre helt frivillige som ville hjelpe til. De delte seg opp i grupper og gikk i alle retninger som det var gater og veier. Alle parker og stier ble gjennomsøkt uten at de fant det minste tegn til noen gamle menn.

En søksgruppe av politimenn nærmet seg etterhvert Himmelgatan. De kunne ikke huske å ha patruljert noe særlig der gjennom årene. Det var et veldig stille og rolig område av byen, så det var nok å gjøre for dem andre steder. De tittet seg litt rundt og ble enige om å gå veien til enden før de snudde for å undersøke neste gate. Innerst i veien så de et stort herskapelig hus med en stor veranda. Ut av den åpne døra hørte de en klokkeklar sang som var som en magnet på jernspon. Politimennene ble sugd mot huset og klarte ikke å snu, men fortsatte inn den åpne døra...

Påskeaften

Det har vært en flott påske så langt, håper du liker påskekrimmen. Det er en overraskende slutt på den i det minste om den ikke er så bra ellers. I dag er det ikke sol, men overskyet vær og Hr Yr har ymtet frampå at det kommer litt nedbør i løpet av dagen. Så da skal vi ta det med ro i dag. Det er jo tross alt ferie. 

Det ble en liten tur på butikken, for jeg og Patran fant ut at vi skulle bake ei kake i påsken. Man må jo kose seg litt og kake er ikke det som blir oftest bakt her i huset. Det er større sannsynlighet for å bake på jobb enn å bake hjemme og det sier ikke lite da jeg jobber med regnskap.

Det ble litt tv maraton, de siste dagene er det gått i Castle fra sesong en og framover. Jeg har lest ut Boktyven og har til og med startet på ei ny bok jeg fikk av Patran i påskeegg. Vi har aldri hatt noe tradisjon om påskeegg her i huset, men stort sett spist godteri når vi har hatt lyst på. I det siste har jeg vært flink, like flink som i fjor på vårparten. Så er det dumt om påskegodteriet skulle ødelegge sommerkroppen 2020. 

Langs elva er det merker etter bever flere steder. Jeg har sett den et par ganger når jeg har reist på jobb på morgenen i fjor høst. Langs elva har det vært busker som er gnagd over av bevertenner. Det er ikke så mange busker som er felt med øks for å si det sånn.

Jeg vet om noen som har sett bever lenger oppover elva, så det kan jo hende at det går ann å få et glimt av dem om man er stille og rolig og kikker rundt.

For å være ærlig så var det ikke akkurat bever som var i tankene mine når jeg gikk ned i elva, men når jeg fikk se stokken som hadde satt seg fast i fossen så tenkte jeg at jeg kunne ta en tur oppover elva for å se.

Ronja er klippet helt ned nå, for å bli kvitt noen tugger etter at hun har gått med genser i vinter. For at hun ikke skal se helt skamklippet ut, så tok jeg likegodt alt nå i påsken. Da blir hun javn og flott i pelsen når det blir vinter igjen og hun trenger pelsen.

Det ble noen bilder oppover langs elva, for det er endel vann i elva nå.

Øverst i fossen var det ennå en stokk som hadde kilt seg fast mellom steinene.

På toppen av fossen er det fint å titte oppover elva og bare nyte sola.

Plutselig var det noe som svømte fram og tilbake i elva og jammen fikk jeg ikke tatt bilde av beveren. Helt uplanlagt, så nå gjenstår det å få til et bilde på et kortere holl og gjerne når den vralter seg opp på land.

Himmelgatan og skjebnen (del3/5)

Skjebnen og Påskeharen tittet stadig oftere opp mot himmelen mens de ventet på at Amor skulle komme tilbake for å rapporterer hvordan ståa var i Himmelgatan. Men det varte og det rakk, de ventet og ventet uten at de så så snurten av han i det hele tatt. De begynte å bli litt engstelige, for pleieren hadde spurt etter han en gang allerede. Det er jo begrenset hvor mange ganger de kunne si at Amor var på do før de begynte å lure litt. Snart begynte det å mørkne og var han ikke tilbake til kveldsmaten så ville de ha et gedigent problem.

Men det ble kveldsmat og ingen Amor hadde dukket opp. Nå begynte Skjebnen og Påskeharen å vurdere om de skulle si i fra at han var borte og at de egentlig ikke ante hvor han var. Om de fortalte at han hadde tatt seg en flytur så var det ingen som ville tro dem. Amor gikk under navnet Hr Olsen på gamlehjemmet og han hadde aldri blafret med vingene sine der på huset. Amor likte best en anonym tilværelse etter alt han hadde gjort for en haug av folk tidligere. Jo man skal ha respekt for andres ønsker, man ønsker jo at andre skal respektere det en selv mener.

Merkelig nok ble det ingen flere spørsmål etter Amor og det var på tide å finne senga for å sove til kvelds. Men Skjebnen fikk ikke sove og Påskeharen fikk ikke sove og helt uten å ha avtalt det så møttes de på verandaen midt på natta. Der ble de enige om å si ifra etter frokost om at de kom til å ta seg en rusletur utenfor gamlehjemmet. De skulle til parken skulle de si. Etter den konklusjonen ble det noen timer søvn på dem, for man kunne ikke legge ut på langtur uten søvn og mat i magen. De turte ikke å be om å få med seg niste, men satset på å være tilbake til middagsserveringen.

De sto tidlig opp og fikk seg frokost, ble enige om å gå i den retningen de hadde sendt Amor kvelden før og håpet at han hadde holdt en stø kurs hele tiden. Påskeharen tok med seg rulatoren sin for da kunne de i det minste få litt fart i nedoverbakkene. Skjebnen var nå litt i tvil om akkurat det. De visste begge at Påskeharen ikke var den mest habile sjåføren, men alt for å spare tid. De krysset fingrene for å beholde helsa så la de ivei nedover gata.

Det var ikke mange hundre meterne de hadde kommet før første forholdsvise bratte nedoverbakke viste seg. Skjebnen stablet seg på rulatoren og Påskeharen kloret seg fast og håpet på det beste. De fikk en voldsom fart nedover bakken til tross for de bitte små hjulene. Skjebnen lukket øynene og håpet på det beste. Påskeharen fant ut at det ikke var så enkelt å svinge, eller få tak i bremsene da Skjebnen hadde plassert seg forholdsvis dumt til. Men på et mirakulært sett så kom de seg helskinnet ned første bakken uten å brekke lårhalsen eller armer.

Skjebnen var litt i tvil om de ville rekke tilbake til gamlehjemmet i rett tid, men Påskeharen trøste han med at nå var det tross alt tre gamle menn som var borte. Da ville de sende ut letemannskaper for å finne dem. De hadde sikkert biler slik at de slapp å gå tilbake til gamlehjemmet. Dermed kunne de gå dobbelt så langt som de opprinnelig hadde tenkt. Skjebnen smilte lettet og la i vei ennå lenger bort. Med ett kjente de igjen starten på Himmelgatan og tittet seg spent rundt.

Husene var litt mer falleferdige enn de forventet, det var jo ikke så lenge siden de hadde drevet med dette prosjektet... var det vel? Gamle menn husker ikke godt og årene går fort. Siden det ikke var noen gamle damer og minne dem på at det faktisk var 80 år siden de sist hadde vært der så fikk de nå leve i den troa at det var nesten "igår" de hadde hatt prosjektet.

Fremdeles var det bare damer å se rundt om i gata, damer i husene og damer på verandaen. Damer i alle aldre og i alle fasonger. Damer som var både handy og festpyntet. Men i all verden da sa Skjebnen, hvor har det blitt av mennene her? Vi hadde da menn her, hadde vi ikke? undret Påskeharen. Jo mente Skjebnen bestemt. Mange menn, men ikke fult så mange damer... tror jeg.

Vi får gå til enden av gata så får vi se hva vi finner. Vi kan heller spørre noen av dem på vei tilbake om de har sett en annen herremann her i går. De to gamle mennene tittet litt engstelige rundt seg når de gikk innover i Himmelgatan. Det virket ikke som damene så dem, eller enset dem i det hele tatt. Enkelte ble passert veldig nære, men noe blikkontakt var det ikke mulig å oppnå. Kanskje det ikke blir så enkelt å spørre noen om noe som helst mente Påskeharen da de hadde kommet et godt stykke innover i gata.

Med ett hørte de en klokkeklar lekker sang så fin som de aldri hadde hørt den tidligere. De kikket først på hverandre før de begynte å se rundt seg for å finne ut hvor denne sangen kom fra. Innerst i gata så de dette store huset med den unge jenta på verandaen som sto og sang av full hals for å få oppmerksomheten deres. De ble begge dratt mot huset og når de nærmet seg ble døra åpnet helt av seg selv. Det var ikke mulig å se hva som var på innsiden, da det bare var et stort svart hull som åpenbarte seg.

Himmelgatan og skjebnen (del2/5)

Etter en lettere diskusjon mellom de tre herrene så ble de enige om at Amor skulle sjekke om vingene fortsatt fungerte. Om de gjorde det så var han den som var mest mobil av dem. Tross alt, gamle folk er ikke så raske over avstander lenger. De ville ikke vekke oppsikt på gamlehjemmet, så en ettermiddag etter middagen var servert og spist opp gikk de ut på verandaen alle tre.

Amor løsnet på skjorta og strekte ut vingene i fult spenn, blafret litt prøvende ut i lufta og tok sats. Til alles store overraskelse så så det ut til at det ikke var så strevsomt som de hadde sett for seg at det kom til å bli. Nå var det bare å starte planleggingen av utflukten. De to andre måtte jo tross alt dekke over at Amor ikke var ved sin vante plass sammen med de to andre i dagligstua. De måtte derfor endre vanene sine, slik at det ikke ble så godt lagt merke til om han var borte en time eller to. Skjebnen mente at det skulle være rikelig med tid på to timer, men Påskeharen var slett ikke særlig sikker på det.

Etter fire dager hvor trekløveret hadde samlet seg på verandaen etter middag, så fant de ut at det var trygt med en prøveflytur den femte dagen etter at middagen var servert og ryddet bort. Amor var lettere nervøs, og grudde seg egentlig litt både til flyturen og hva han kom til å finne ut om Himmelgatan når han kom fram. De to andre var skråsikre på retningen, men Amor var ikke fult så sikker i sin sak. Hadde det nå enda vært en av de andre som kunne flydd tenkte han, og angret på at han hadde latt seg overtale.

Tre spreke vingeslag seinere var han på høyde med taket på gamlehjemmet og fløy videre i den retningen Skjebnen var overbevist om at var riktig. Etter en halvtimes flytur kjente han at det var virkelig lenge siden han hadde brukt vingene sine og det skulle vært fryktelig godt med en bitte liten hvil. Han så seg om etter et sted der det var trygt å lande. Ikke sikkert det var så populært om han landet midt i en stim av folk. Da var det slett ikke sikkert han kom til å få tatt av igjen med det første.

Mens han kikket rundt for å finne et egnet sted så syntes han plutselig at han dro kjensel på et par av husene. Jammen hadde han ikke funnet Himmelgatan sånn helt av seg selv da gitt. Det var merkelig nok ikke et eneste menneske å se, så han bestemte seg for å fly en runde over denne gatestubben for å sjekke terrenget før han gikk inn for landing. Ved det store huset innerst i gaten visste han at det var en stor hage med mange frukttrær. Så med litt flaks fikk han landet og kanskje tatt seg et eple eller to før han gikk en runde. Han kjente at han helt klart måtte hvile vingene ganske lenge om de skulle holde hele veien tilbake til gamlehjemmet også.

Han hadde ikke før landet før han plutselig hørte vakker klar ungpike sang som seiv ut fra det ene vinduet i andre etasje. Med ett fikk han bange anelser om at det kanskje ikke var det beste landingsstedet han han hadde funnet. Etter å ha pakket sammen vingene og tatt på seg skjorta igjen så fikk han øye på ei ung vakker møy som sto på den ene verandaen og vrikket og vred på seg i sola. Brått fikk hun øye på han og da han så inn i de knall blå øynene hennes klarte han ikke å trekke til seg blikket eller flytte beina, Amor ble viljesvak og trodde et øyeblikk at han hadde stukket seg på sine egne piler, men de hadde han jo plassert trygt inne i et klesskap på rommet sitt på gamlehjemmet. Han ble mo i knærne og salig i blikket før han kjente at han satte det ene beinet foran det andre og gikk inn i huset. På toppen av trappa sto ungjenta og blafret med lange øyevipper og flommende korngult tykt hår. 

Fem en fredag #15

Det er Elisa Matilda som kommer med fredagens tema, på hennes blogg kan du også se hvem andre som er med på dette i dag. Men den her gangen var det slett ikke så enkelt å svare på spørsmålene synes jeg. De var på en måte veldig "runde" samtidig som de var veldig spesifikke. 

Vad hade du för mycket av den här veckan?

Jeg har hatt det ganske bra denne uka, så da må det vel bil litt klaging på været. Det har blåst aldeles for mye. Godt og varmt der det ikke har blåst, men skal en ut på tur har det fort blitt litt kald vind en må hanskes med.

Vad ville du ha mer av den här veckan?

Selskap. Når en har fri fra jobb og ikke har besøk eller drar ut på noe som skjer så blir det litt ensomt til tider. Nå har det gått mange uker så jeg lengter tilbake til en normal hverdag hvor endel folk ikke er helt hysteriske og burer seg inne. Jeg har lite til overs for slik nedstenging av et helt samfunn, for ikke å si en hel verden. Skjerm de svake, så kan resten av verden leve normalt.

Vad är bättre idag än det var för en vecka sen?

Påskeferie, i mange dager til. Jeg elsker å slippe å bli vekket om morgenen og ikke minst måtte stå opp med en gang en våkner. Ikke det at jeg sover lenge eller ligger lenge utover formiddagen, men bare det å kunne bestemme selv.

Vad kommer bli bättre om en vecka?

Da begynner samfunnet å få mindre restriksjoner og hverdagen kommer så smått tilbake igjen. Det ser jeg fram til. Jeg liker ikke å bli fortalt hva jeg kan gjøre og ikke gjøre som strider i mot hva jeg ser på som sunn fornuft. Jeg er vel egentlig lite solidarisk og setter de svake først. Hvorfor begrense mange når det holder å begrense få? 

Vad ser du fram emot till helgen?

Gå lange turer med mine hunder, ta mange bilder i flott solskinn, nyte fridager og kanskje bake en kake til og med.