Olsok

Slik været er i dag, vil det hovedsakelig være frem til vinternettene 14. oktober. Fint vær gir godt høstvær.

Olsok eller Olavsdagen er feiringen av Olav den helliges dødsdag, 29. juli. Olsok var den viktigste norske kirkefesten i middelalderen. Det norrøne navnet var Olafsvaka,der vaka betydde 'nattlig gudstjeneste før store kirkelige høytider'. Det betydde at hovedmarkeringen av olsok fant sted kvelden før 29. juli. Siden 1930 har olsok vært offisiell flaggdag.

På primstavene er olsok nesten alltid merket med en øks. Dagen var en viktig merkedag for været og kornhøsten. I Hordalandventet man et skifte i været etter olsok. De mente at våt olsok varslet våt høst, mens fin olsok varslet godt høstvær. I Salten het det at hvis det var kaldt på olsokdag, kom kornet til å fryse. "Som været var olsok, ville det bli på vinternettene," het det på Sunnmøre.

Olafsvaka, som den opprinnelig het, er midnattsmessen før Olavsdagen. Olsok er altså minnedagen for kong Olav Haraldsson som 35 år gammel falt i slaget på Stiklestad 29. juli 1030. Kort tid etterpå ble han kåret til helgen av den katolske kirke og bisatt over høyalteret i Klemenskirken i Trondheim. Nidaros ble gjennom hele middelalderen sentrum for den viktigste norske og nordiske kirkefesten i året og valfartsmål for store pilegrimsskarer fra inn- og utland. Reformasjonen på 1500-tallet avskaffet både olsokmessene og pilegrimsferdene, men uten at olavskulten og arven etter Hellig-Olav dermed forsvant blant folket.

Tradisjonen om helgenkongen levde videre i skikker, folketro og en rik legende- og sagndiktning uten kirkens medvirkning. Og mye av dette samlet seg naturlig nok om minnedagen hans og bidro til at den fortsatt ble markert og feiret. Særlig var dette tilfelle på Vestlandet.

Fridag og dans på stølen

I sine folkeminnesamlinger fra hardangerbygdene har Halldor O. Opedal en rekke eksempler på at olsok nær sagt på hele 1800-tallet ble feiret med en spesiell stølsfest (olsokveitsle, olsokleik). Da dro «heimefolki» til seters for å danse og more seg med budeiene og spise rømmegrøt (olsokgraut) og dravle.

I Eidfjord tok olsokleikene slutt omkring 1865, mens i Granvin ble sammenkomstene flyttet fra bygda og opp til fjellstølene i 1880-årene. Olsok var lenge «halvhelg» og fridag for tjenestefolket i flere bygder. Slike olsokfester har trolig vært vanlig i mange norske stølsområder; de minner mye om St. Hans-feiringen, og enkelte steder brente de også bål. På Sunnmøre ble «Olsoke» gjerne regnet som rette midtsommer.

Fest og øl hørte alltid sammen, det gjaldt også olsokfeiringen. Men i likhet med juleølet hadde olsokølet, minnedrikken for Hellig-Olav, en ekstra iboende kraft. Ifølge folketroen var dette ølet særlig skikket som offer til de underjordiske for å sikre seg deres velsignelse og hjelp til dyrking og åkerstell.

Magnus Landstad har et godt eksempel på denne sammenkoblingen i sine Mytiske sagn fra Telemarken, der det fortelles om gårdskona Torgunn på Åkre i Hjartdal at hun hadde den skikken «at hun til hver Olafsok brygget en Tønde Malt. Dette Øl blev fyldt paa en stor Tønde og henlagt i en Vedkjelder hen i Jordet og skulde udelukkende offres de Underjordiske. Denne Thorgunns Ølkjelder er endnu til og kaldes den Dag i dag Ølhullet. Men til Gjengjæld herfor fik Bjørgulf [mannen hennes] opskaaret al sin Ager, og der var ingen i Hjartdals Gjeld den gang som havde saamegen opdyrket Ager som han.»

Langt sterkere gjorde innflytelsen fra helgenkongen seg gjeldende i den landsomfattende kildekulten som i århundrer var knyttet til navnet hans. Ifølge Snorre kom det opp en fager kilde på sandmelen ved Nidelva der kong Olav hadde ligget, «og folk fikk bot for sykdommer av det vannet. Det ble stelt pent omkring den og vannet har alltid siden vært nøye varetatt.»

Av de 34 helligkildene biskop Anton Chr. Bang registrerte fra etterreformatorisk tid, er de fleste viet St. Olav, og valfartene til disse og andre helbredende kilder holdt stedvis stand mot kirkelige og verdslige myndigheter langt inn på 1800-tallet. «Ennå den dag i dag kommer folk med flaske som de fyller med kildens vann», skrev konservator Finn Krafft så sent som i 1949 om Olavskilden ved Vatnås kirke i Sigdal.

Etter å ha brukt kildene ofret de besøkende gjerne forskjellige ting til dem: mynter, sølvgjenstander, klær, små trekors og etterlatte krykker og staver. Der det lå et lite kapell eller en lovekirke ved kilden, gikk offeret dit. Høysesong for kildevalfart var midtsommers, da naturens krefter var sterkest, men også syftesok (2. juli) og olsok.

Størst betydning for folk flest har nok olsokdagen hatt som en av årets viktigste merkedager for vær og avlinger. «Mærkerne vidne om, hvor høit i sin Tid denne Dag, der var viet Landets Skytshelgen, blev agtet», skrev folkloristen Johan Th. Storaker i boka Tiden i den norske folketro (1921). På primstavene var dagen merket med Hellig Olavs øks.

Blant værtegnene fremstår disse som mest vanlige: Skinner sola så mye olsokdagen at en kan sale en hest, blir det godt år. Er Olavsdagen våt, skal bonden høste med gråt. Olsokdagen varsler været til vinternettene. Fullmåne på olsokdag varsler streng vinter. På denne tiden ventet man en flom, Olsokflommen. Da går den første fisken opp i elver og bekker for å gyte, og ålen lot seg fange i teiner. Da skulle slåtten være ferdig, og de nye potetene så utvokste at folk kunne ete dem.