Ville du lært noe av mine valg?

Hverdagsblogger som gir av seg selv er fasinerende og ikke minst tankevekkende. Man kan enten tenke at, jeg er ikke den eneste som har opplevd dette, eller godt jeg ikke har kommet ut for den tilfeldigheten i livet. Ja for livets valg er tilfeldigheter som man må takle. Ta et standpunkt til og ikke minst en avgjørelse om hva man skal foreta seg. Eller om man rett og slett ikke skal gjøre noen verdens ting.

Jeg har aldri vært veldig åpen av meg, hverken her eller der, men noen små drypp hender det renner over kanten av livskruset. Men jeg har aldri vært særlig opphengt i fortiden, den kommer ikke tilbake, ikke får du gjort noe med det. Det er ikke noe en skal vende tilbake til. Ikke det gode engang, for det gode er ikke så godt neste gang om du prøver igjen.

Om jeg skulle skrevet livets bok, hadde den både blitt tykk og tåredryppende, for jeg har fått mitt her i livet. Men blir mitt liv bedre om jeg deler alt det begredelige med deg? Vil du lære noe av mine valg her i livet? Nei jeg tror ikke det, ikke egentlig. En kan ikke endre noen andre uten at disse vil endres. Vi har våre erfaringer som vi lærer av, vi bør i det minste ikke gjøre samme feilen to ganger. Men noen ganger går et litt tid før en kjenner igjen situasjoner som ikke er så bra. 

Tenk å hatt ungdomstiden med dagens visdom. Den totale store krisa når en var 16 år og trodde verden seriøst var over! Når jeg tenker tilbake så var årene fra jeg var 16-18 de beste og fineste årene i mitt liv. Når en setter på Smokie og merker at en fortsatt kan alle tekstene, fortsatt etter over 30 år. Musikk er ikke min store greie, jeg hører på radio når jeg kjører bil. Topp40, da jeg ikke orker tjatring når jeg kjører på jobb på morgenen og det er også greit å slippe på vei hjem. Stillheten er sterkt undervurdert. 

Men innimellom 3-4 ganger i året kan jeg sette på litt youtube og gli tilbake til ungdommen. Innimellom savner jeg cd spiller inne, men jeg savner den aller mest i bilen. Der du kan sette på den samme sangen om og om igjen. Sanger bringer fram minner, gode minner. Ja for en setter ikke på sanger som bringer fram dårlige minner. Det er det som er dumt på radio, plutselig dukker det opp en sang og du blir litt satt ut. Derfor holder jeg meg til Topp40, for de sangene har jeg ingen minner fra.

Når en var ung og uskyldig ga en bort hele hjertet sitt, man gjorde seg åpen og sårbar. Etter å fått hjertet trampet på noen ganger lærte en å ikke gi bort hele hjertet når en fikk noen følelser. Jeg blir like forundret hver gang jeg ser på sosiale medier at de har truffet den store kjærligheten. Igjen, og igjen og igjen. Noen tror jeg trenger flere enn en hånd på å rase opp de gangene de har flyttet sammen med den store kjærligheten og verdens mest vidunderlige person. Igjen. 

Av jordens 6-8 milliarder folk så har jeg hatt sterke følelser for en håndfull. Klart halvparten er jenter og dermed ute av regnestykket, halvparten av de andre er enten homofile eller i en uaktuell alder. Men selv da så er utvalget rimelig stort. Problemet er ikke at det ikke har vært nok av de som har "bjudatpå" noen av dem har til og med hatt nok hjemme så de slett ikke trengte å bjude på noe som helst. Men av likevel så kommer de med tilbud. Om det er helhjertet eller ei er helt uvesentlig, for de skviser de uanede snuppene de har i hus. Sånne som tror de er guds gave til kvinnen er egentlig ganske ufordragelige.

Av denne håndfulle mengden som har knust hjertet mitt har jeg faktisk hatt et forhold til 3/5 så oddsen er jo på min side sånn sett. En kan kanskje se på de to første som "tester" som det egentlig bare var tilfeldigheter at ikke ble med på en vellykket bit av livet, men man lærer seg vel noen triks iløpet av livet. Klart det har vært endel av de som går under betegnelsen småforelskelser som krydrer hverdagen. De "ventepersonene" som er underholdende til de som er "vesentlig" velger å gi deg oppmerksomhet. Men det er ikke de personene du tenker på flere år etter, de dukker bare opp når du ser de igjen eller kommer over noe som minner om dem. 

Så om man hadde hatt sin visdom nå når en var ung, da hadde man sett ganske raskt at VI passer ikke direkte sammen. VI er ikke klare for noe seriøst forhold. Nei hvor mange er sammen med de samme som en var kjærest med i 16-17 års alderen? Og om du er det, da tror jeg ikke du har hatt noe liv  å rope hurra for heller. Du har gått glipp av mye erfaring både på det ene og det andre området. Man trenger både gode og dårlige erfaringer i livet for å få et liv med litt selvstendighet. Ryggrad for å stå opp for seg og sine meninger, finne ut av når det er lurt å jenke seg litt og når man faktisk skal ta sine kamper.

I etterkant ser jeg at jeg har tatt mange unødvendige kamper her i livet. Kamper som ikke var vesentlige annet enn der og da. De hardeste kampene er vel de en har lært mest av og som har hatt mest innvirkning på hvordan en har levd livet etterpå. Det gjelder vel i høyeste grad de kampene som en har tapt. Jeg må jo innrømme at noen av dem tenker jeg tilbake på og lurer litt på om utfallet hadde blitt annerledes om jeg hadde valgt en annen taktikk. Jo åpenbart, der og da. Men jeg skal være så ærlig at jeg tror ikke det hadde blitt noe varig, så dagens utfall ville blitt det samme. Så hva er vel et år eller to ekstra før samme utfall? De utgjør noen flere minner, sikkert både gode og dårlige, men i høyeste grad minner.

Menneskets natur er unikt sånn, årene leger alle sår, det blir arr og arrene blekner. Men vi prøver igjen og igjen og igjen... De som ikke har evnen til å lære av sine feil begår de samme feilene gang på gang, men de som tar lærdom kommer til neste nivå og Game On for nye utfordringer. Om du ikke har evnen til å se framover, men kun lever i fortiden går glipp av mye som kunne vært hvisom atte dersom atte. Men det er ingen som klarer å endre deg, det er faktisk bare en person som kan endre deg. Det er deg selv og du må ta tak i det du ser på som problemer i livet og komme deg opp av sumpa du vabber rundt i. Det går til den dagen du sitter skikkelig fast og bare vil en ting, og det er opp av den sumpa og videre på livets sti. Er du egentlig såret, eller er det stoltheten din som er såret?

Kjærlighetssorg er ikke helt bortkastet. Noen personer er faktisk verdt å sørge over. Man trenger å lulle seg inn i selvmedlidenhet og grine i bøtter og spann. Trøstespise potetgull og drikke brus, spise sjokolade og sutre over et trøstesløst liv til venninner som er støttende. I alle fall den første tiden, men så trenger en faktisk å ta seg i nakken og komme seg videre i livet. Samle opp de knuste skårene og lime dem sammen til et nytt liv. Det er det bare du som kan gjøre, det er ingen venninner som kan samle sammen dine skår og lime dem sammen for deg. Det må du faktisk gjøre aldeles selv! Er du heldig så har du ei venninne med litt ryggrad som sier til deg "Hallo, nå er det nok, nå må du kikke litt rundt. Han er rett og slett ikke verdt flere tårer og deprimerende tanker" Jo da jeg veit det, når noen sier det til deg blir du drit sur. Litt av ei venninne som ikke støtter og forstår meg. Skal aldri snakke med henne igjen! Aldri altså! Være så hjerteløs mot meg! Men når du tenker etter hva hun egentlig gjør for deg. Bare det går litt tid så ser du at hun har gjort deg en skikkelig tjeneste og fått deg videre i livet. En tablett tar ikke bort det egentlige problemet, men tar brodden av de verste følelsene. Hjelper deg ikke med å komme videre i livet, bare hoder deg der du er. 

Vi har alle gjort ting vi er mer eller mindre stolte av i oppveksten og jammen har vi fortsatt på denne stien i voksen alder også. Men jeg tenker på mine ting, så skal jeg ikke angre på at jeg ikke prøvde i det minste. At ting ikke gikk min vei var ikke fordi jeg hadde for liten innsats, eller prøvde for lite. Jeg bestemte meg tidlig i livet at jeg skulle ikke forvente at andre ordnet opp eller tilrettela for meg. Nei en må faktisk gjøre livsinnsatsen sin selv. Går det ikke helt dit du har tenkt, nei vel, men du prøvde i det minste. Du skal være stolt av at du tok tak i ting og prøvde å få de til å glede deg. 

* *