Nautskardfjellet 1227moh

 

Da jeg spiste frokost på søndag fant jeg ut at jeg skulle ta en tur på Naustegardfjellet. Hadde tenkt meg på en fjelltur i helga, men destinasjon var litt i det blå. Men nå skal jeg vise hva du går glipp av om du stopper i Trollfossen, som alt for mange gjør. Det er bare en grunn til å stoppe i Trollfossen før en går ned igjen. Det er om du er i en helt elendig form. For det er derfra og innover fjellet som er fint. Da har du kommet ut av skauen og begynner å finne snaue flater så langt øyet kan se.

Jeg hadde tenkt å ha med Hailey på tur i tillegg til Bella, men Hailey gikk til hundegården og hadde ikke tenkt seg på noen bilkjøring. Så Bella ble med på egenhånd og gjett om vi koset oss. Været var overskyet, men enda holdt det å gå i singlet.

På parkeringa kom jeg i snakk med et eldre ektepar mens vi pakket på oss jakke og rumpetaske med både drikke og nistepakke. Jakka ble knytt rundt magen så lenge, for jeg regnet ikke med å få brukt for den før vi kom opp på fjellet. De hadde aldri vært der tidligere og syntes det lå ualminnelig langt til skogs. Nja et par mil er vel ikke all verden mente jeg. De lurte på om jeg hadde vært der tidligere, jo da mange ganger, men i år er første gangen i år sa jeg. 

Jo de hadde hørt at det var godt merket, så de regnet med å finne fram. Ja dere er der om en times tid sa jeg. Men de brukte nok kanskje både to og tre om de gikk helt fram, for farten var ikke den store så jeg når de la i vei med stavene sine.

Det var et høyt skydekke, som jeg regnet med ville lette utover dagen. Det hadde nemlig Hr Yr påstått og da stemmer det jo.

Vi krabbet oss oppover lia. Stien har nok fått endel vann i sommer, for det var ganske mange steiner og røtter som stakk opp.

Så glad jeg er for at Bella tar alt på strak labb. Brua over bekken var både vaglete og sleip, men hun bare labbet videre hun.

Endelig etter en time kom vi fram til Fjellelva og naturen kunne nytes. Herlig natur, men at det var lite vann i elva som noen hevdet for noen dager siden, det stemte dårlig. 

Der gikk den planen i vasken om å krysse elva lenger ned for å komme opp på Nautskardfjellet. Jeg måtte følge stien videre og håpe på store steiner så jeg kunne gå der stien gikk over.

Det var noen som badet når jeg kom ned igjen fra runden, men det fristet ikke meg. Vannet var forsåvidt godt nok, men synes det er greiere å ta med såpe i dusjen hjemme etter en sånn dag.

Bella duppet både tunga og labbene rett som det var. Det var forholdsvis overskyet mesteparten av dagen og det gjorde ingenting. Når sola tittet fram ble det skikkelig varmt.

Den berømmelige Trollfossen som folk hvalfarter for å få et glimt av i nær sakt all slags vær. Bommen hadde gått opp til 75 kroner, så da begynner en å vurdere om det i det hele tatt er verdt å ta turen mer enn en gang i året. Det er ikke så unikt oppover der.

Vi klatret oppover i fossen isteden for å følge stien oppover. Det gikk forholdsvis greit til tross for endel vann.

Jeg er litt fasinert av vann, det gjør akkurat som det vil, akkurat som meg...

Helt opp dit skal vi iløpet av dagen.

Vannmassene buldrer nedover fjellsiden.

Her er vel det nydeligste stedet når det er masse vann. Ikke så pent når det er lite vann, da sildrer det mest.

Også så mye multer som jeg spiste. Når man går der det ikke er så mange som går så finner en masse bær. Når jeg var på vei ned igjen møtte jeg på en familie mer bærplukkere. Hvordan kunne de regne med at det var igjen noe blåbær langs stien oppover til Trollfossen. Ikke skjønner jeg at folk eter de bærene som står i stien heller. De har ikke sett hann hunder på tur, for å si det sånn. Merket jo på Bella at hun var ikke førstehund på tur oppover der nei.

26 326 skritt ble turen på, 246 etasjer opp og 258 etasjer ned.

De har sikkert hatt en like fin tur de som tar tre bilder med mobilen og poster på sosiale medier, men jeg liker litt mer dokumentasjon når en ser tilbake på disse turene i lange vintermåneder.

Hadde mine misstanker allerede her at det ikke skulle bli enkelt å krysse elva. Men over skulle jeg uansett.

Jeg møtte en mann med sekk og fiskestang. Så jeg spurte om han hadde krysset bekken. Nei han hadde vurdert det, men da måtte han ta av seg jaktstøvlene så han hadde heller gått litt oppover på siden av vannet.

Dypt nok egentlig å vasse, men da jeg glei på en stein ble det brått veldig dypt. Godt det ikke var høsten og kaldt. Spørs om jeg må vurdere å kjøpe meg skikkelige tursko med vadere til høsten...

Men vi kom oss på riktig side av Fjellelva og kunne labbe avgårde i riktig retning. Ikke verst bare det egentlig, for jeg endrer brått turmål innimellom.

Ulempen var at her hadde det ikke vært noen bærplukkere, så det var mengder med blåbær også. Bella liker nemlig blåbær veldig godt. Og Bella har lært seg å plukke blåbær selv fra riset.

Utover dagen brøt sola mer og mer igjennom skylaget og det ble forholdsvis varmt med en gang.

Vi klatret oss oppover fjellsia og passet oss vel for ikke å skli på sleipt fjell som det rant vann på.

Bella ble etter og det var ikke fordi hun var sliten. Nei hun gikk og mumset blåbær fortsatt.

Slikt terreng liker jeg å gå i, der det er mykt eller fjell så en kan gå uten å måtte se seg for for ikke å snuble.

Når en først kommer opp er det bare kondisen som setter begrensinger for hvor langt en går. 

For en ting lærte jeg tidlig, man har ikke et klokkeslett man må være tilbake til noe når man er på fjelltur.

Prestegardstjernet kan skimtes i bakgrunn.

Fjellet er fult av varder, ikke alle har en hensikt har jeg funnet ut. Tror noen av dem er laget av unger fordi de synes det er morsomt å stable stein.

Smått om senn begynte jeg å kikke etter et trivelig sted å slå meg ned for å spise nista mi.

Oppe på Naustskardsfjellet er det mange små og litt større vann.

Det begynte å blåse litt, så vi gikk litt til før vi fant en liten grop i fjellet vi kunne få litt ly bak.

Her syntes Bella det ville passe bra å spise. Jeg hadde jo laget et knekkebrød med ost på til henne også.

Klart man må ha egen matpakke når man er med på tur.

Klart hun ble jo mye raskere ferdig med sitt ene enn jeg ble med mine tre.

Så begynte vi å sette kursen mot Prestegårdstjerna for å finne stien som er blåmerka. Greit å gå på sti når man skal et sted og ikke har noen planer om å ta en impulsrunde til liksom.

Fant ut at det kanskje var like greit å følge flabergene nedover til vannet, da det begynte å bli litt lyng i terrenget.

Mye multer langs kanten helt ned til vannet.

Lettere sleipt noen steder, men stort sett helt greit å gå på kanten nedover.

Det beste med fjellet er stillheten. I dag hørte jeg kun to fly, ellers var det helt stille.

Jeg gikk feil vei rundt vannet, men vi kom inn på stien som er blåmerket.

I enden av vannet gikk jeg rett inn i en sverm med knott og de festet seg til både armer og klær. Når jeg lukket opp munnen for å få Bella til å sette opp farten kjente jeg munnen full og harket og hostet. Hjalp ikke særlig med drikke heller når jeg trodde jeg hadde kommet i sikkerhet. Skulle tro de hadde superlim på beina sine.

Et godt stykke var stien fin å gå på, uten steiner og gjørme, men det varte ikke evig for å si det sånn.

Da er det greit å få vaska skoa etterpå når vi måtte krysse elva igjen.

Regnskyene begynte å samle seg og tordnen buldret i det fjerne. Da var det helt greit å ha kommet seg ned fra toppen. Vi holdt oss tørre til vi kom til bilen, men da kom det ei skur.

Når vi kom hjem så hadde det regnet der også. Da ble det litt mat og en dusj før jeg satte meg på verandaen med boka jeg holder på med nå.