Tilbakeblikk og framgang

Seint i november 2008 skulle jeg på tur med hundene, men det gikk ikke helt etter planen. Det endte opp med en brukket ankel og jeg måtte operere inn 6 skruer og en plate. Bilde over illustrerer godt hvordan mitt liv på krykker i 12 uker var. 

De første to ukene hadde jeg gips på beinet, men etter kontrollen på sykehuset så fikk jeg slippe de de siste 10 ukene. Men jeg måtte ikke tråkke på beinet. Det klarte jeg bra.

Vel hjemme uten gips og etter å ha fjernet stingene, så var tålmodigheten min virkelig over. Jeg hadde en ukes sykmelding og hadde allerede tatt taxi til jobb en uke.

11 sting

Det ble mange timer krabbende rundt på jordet den vinteren. Hundene måtte ha sitt og jeg kjedet meg, så da ble det en vinn vinn situasjon.

I februar 2009 var dagen kommet til at jeg kunne fjerne stabilisatorskruen og jeg kunne kaste krykkene for å gå normalt igjen. Når en ikke har brukt ankelen på mange måneder så er den ikke veldig bøyelig lenger. Når man ikke har tråkket på beinet på like mange måneder så er det heller ikke mye muskler igjen, hverken i legg eller lår. For ikke å starte for hardt ble det mye skigåing på flatt jorde resten av vinteren. Det tok nærmere ett år før en ikke kunne se at jeg hadde gjort noe med beinet mitt. Så det ble lite hundeutstilling, da jeg måtte ha noen til å løpe med dem i ringen for meg. 

I vinter startet skruen å skru seg ut og jeg begynte å bli mer og mer sliten i ankelen om jeg var på lange turer. Så når jeg var på kontroll hos fastlegen tok jeg opp problemet. Jeg ble sendt på sykehuset for nye røntgen bilder. Det viste seg at den ene av skruene hadde skrudd seg ut 1,5 centimeter. Det ble søkt om operasjon slik at alt skulle fjernes.

Jeg grudde meg ikke til i dag, for jeg regnet med at det var enklere å ta ut ting enn å sette inn ting. I går kveld dro jeg på kino for å se America Made med Tom Cruise. Den levde vel ikke helt opp til forventningene om triller, for å si det sånn.

Det er ikke ofte jeg tusler rundt nede i byen, så det er stor framgang på byggeprosjekter for hver gang jeg er der.

Jeg skulle møte Åse en halvtimes før filmen startet, og det var ikke akkurat kø for å få billetter.

Pepsi og M&M må man ha når en sitter på kino. Filmen varte i to timer og hadde vel ikke noe vesentlig høydepunkt for å si det sånn. Traileren var vel der det var best for å si det sånn.

* *

Filmen var basert på historie fra virkeligheten, men vi hadde vel egentlig følelsen av å se en halvdårlig film fra søttitallet.

I dag tidlig var det tåke, småkaldt og skikkelig høststemning. Jeg gikk ned til Kenneth for å sitte på med han til sykehuset. Han kjører jo rett forbi når han skal på jobb.

Så var det bare å gå inn i vestibylen og vente på min tur. Vi var tre stykker som hadde oppmøte halv åtte, ble hentet og plassert på et venterom for videre behandling. Du rykker stadig fram i køen. Etter samtale med legen og vurdering av helhetsbildet så fant han ut at han ikke var enig med tidligere lege som ville fjerne alt i ankelen. Så han mente vi skulle gå for den enkle varianten med å kun ta bort problemet og ikke potensielt starte flere problemer. Det er jo bare den ene skruen som er vond og løsner, de andre er grodd skikkelig fast.

Da ble det lokalbedøvelse isteden for lett narkose, et lite snitt isteden for langt og komplisert. Ingen meisling for å få ut platen og de siste skruene. Jeg kunne stå opp og begynne å kle på meg når jeg følte for det.

Vel tilbake på venterommet fikk jeg servert frokost. Den var knallgod for en fastende sjel som pleier å spise ved seks tiden om morgenen. Kvart på ti kunne jeg ringe pappa for å bli hentet hjem. Jeg skulle ikke drive med ekstremsport på noen uker, ikke kjøre bil i dag og ellers ta det rolig i helga. Krykker skulle jeg bruke ved behov.

Bandasjen skulle sitte på 24 timer og plasteret skulle sitte på til stingene ble fjernet om 2-3 uker hos fastlegen. Med så få restriksjoner så må jeg vel klare å holde meg rolig når det kun er snakk om få dager. Nå blir det sofa, pc, tv og annet tilbehør innen rekkevidde resten av helga. Jeg skal iallefall ta en titt på bildene fra turen vi hadde på onsdag. Det var en tur som ble knallfin, til tross for at stedet endret seg opptil flere ganger, for til slutt å ende opp med at jeg ikke gikk tur der jeg trodde jeg hadde gått.