Heradsbygda til Kilemoen

 

Når man har månedsavslutning så trenger man helt klart en runde i skauen etter jobb. Noen å skravle litt med og ikke minst kunne ha en god latter og løse noen verdensproblemer. Holde resten av verden oppdatert på snap i ny og ne ettersom terrenget blir litt mer krevende enn fortau med asfalt. 

Starten på turen gikk helt greit på forholdsvis kjente stier. Grunnlaget for turen var nemlig ett stikryss vi gikk en vei på forrige tur til Midttjernhuken. Hvor i all verden går den stien der henn da? Så denne gangen gikk vi motsatt vei for at turen ikke skulle bli for lang, så vi traff stikrysset forholdsvis raskt.

Etter hvert fant vi ut gikk på en sti som Bedriftsidrettens 10-på topp har, for vi møtte mange folk. Mer eller mindre trente, og innimellom hang det en avskjært gulmalt dings i trærne langs stien. Etter hvert kom det mindre folk og vi fulgte en annen blåmerking og kom igjen på veien der vi trodde, sånn nesten i alle fall.

Etter en stund kom vi inn på en sti jeg hadde gått tidligere når jeg dreiv med Geocaching, så vi krysset den veien og fortsatte blåmerket sti nedover mot samme veien som vi hadde på runden til Kilemoen sist.

Så slo vi inn på en ny sti for ikke å havne ned til byen og ta asfalten hjem. Egentlig skulle vi vel bare fulgt denne stien, ikke tatt av i stikrysset som viste seg å ikke bli en fult så brukt sti som hovedstien. Men jeg hadde noen minner fra denne Geocacheturen min opp til Oppenborgen. Da var det sikkert lurt å gå ned der...

Bella og Simba er veldig enige i hva som skal sjekkes ut når de er på tur. Klart det er vel de fleste andre firbeinte i bånd også, så da er det best å sjekke alle sjekk-pointene langs veien.

I stikrysset ligger det en klatrevegg med maljer opp mot toppen. Men siden vi ikke hadde med oss klatresele eller tau så valgte vi altså den andre stien.

Her var stien fremdeles rimelig tydelig og vi hadde trua. Klart man må ha trua for å oppnå noe...

Men stien ble litt og litt mer utydelig, vindfall og ras bar terrenget litt preg av. Men å snu er ikke aktuelt, så da må man liksom velge minste motstands vei. Jeg hadde på meg klokka og der hadde jeg tracking og så i det minste at retningen stemte bra. Men så skjer det som det ofte skjer når jeg er på tur og følger en sti...

Christine lurte et øyeblikk på hvor fornøyd jeg var med stivalget mitt... Jeg for min del skjønte ikke hva hun snakket om. Jeg la jo bare inn en intervalløkt med skikkelig rumpe og lårtrening...

Til tider var det så bratt og steinete skråning med tiltider så mange vindfall som var i en vanskelig høyde. Litt for høye å skritte over, men litt for lave å krabbe under, så da ble hundene løse noen meter. Hund i bånd der du nesten ikke kom fram på egenhånd engang er ikke så enkelt. Sannsynligheten for dyr der var heller liten. De liker litt luft rundt seg de også.

Når vi kom oss litt til oppover så fikk vi utsikt rett ned på grustaket til Myhrvang. Vi hadde jo gått forbi et varsel skilt nede i bunn av bakken om at dersom siren gikk måtte vi løpe, for da gikk sprengingen av. 

Etter litt justeringer for å finne en sti, som vi visste gikk på kryss og tvers der, så kom vi endelig på kjente stier. Leieboeren til Christine ventet tålmodig med middagen og fulgte med på oppdateringene. Konklusjonen hans var at vi "kødder ikke tur" nei det blir sjelden kort når vi er på tur.

Jeg fant et bitte lite tjern som huser Nøkken. Det ligger rett ved stien, men det var ukjent for Christine. Jeg ble ett øyeblikk beskylt for å hallusinere... klart jeg begynte å bli sulten, men det var faktisk vann blant trærne. Så da måtte vi jo bort dit da.

Stor vannskål til hundene, men ingen ville bade, så de var nok litt skeptiske til bunnen i tjernet.

Skikkelig trolsk stemning når sola nærmet seg horisonten.

Når vi nærmet oss parkeringen prøvde vi oss på noen stemningsbilder, men med kun telefon til å ta bilder med ble det liksom ikke det optimale. Men Belle vil gjerne være modell hun og poserer som en helt.

Magisk lys når det nærmer seg kvelden

Ennå er det mye snø på Norefjell, det hjalp jo liksom lite med at det snødde en dag forrige uke. Når det snødde her, så kom det vel en halvmeter nysnø der.

Bare å glede seg, kanskje det blir asfalt tur med innebygd is spising på torget neste gang?

Det vara mye både hvitveis og blåveis langs stien. Alt i alt ble det nesten 9 kilometer i forholdsvis ulent terreng til tider. Så godt fornøyd med utbytte av den runden.

Og merkelig nok så går det rykter om at denne vennen er meg... kan ikke skjønne hvor de har det fra? men et lite skjermdump fra Facebook gir et lite hint kanskje... men jeg har ikke brukt opp alle ennå, for jeg får med meg folk på tur fortsatt.