Vigelandsparken

Så snart kontrakten mellom Gustav Vigeland og Oslo kommune var undertegnet i februar 1921, begynte gravings- og sprengningsarbeidet på Frogner. Arkitekt Lorentz Harboe Ree (1888-1962) hadde fått i oppdrag å tegne atelierbygningen.

Vigelandsparken er verdens største skulpturpark utført av en enkelt kunstner og er åpen døgnet rundt gjennom hele året. Den unike skulpturparken er Gustav Vigelands livsverk, med mer enn 200 skulpturer i bronse, granitt og smijern. Vigeland har også stått for design og arkitektonisk utforming av parken som strekker seg over 320 mål. Vigelands-anlegget ble i hovedsak ferdigstilt mellom 1939 og 1949.

Jeg og mamsen tuslet rundt i den store parken ganske lenge. Der var det mye rart å se altså. Det satt to stykker etterhverandre, de kikket på en liten ball som lå et godt stykke foran dem på plenen. Jeg hadde skikkelig lyst på den ballen altså, men den fikk jeg ikke lov å hente. Mamsen mente de to rare menneskene drev med noe som heter Yoga. Hadde jeg løpt å tatt ballen da, så hadde de blitt skikkelig forvirret trodde mamsen. Sånn sjelepleie skal man ikke rote for mye med visstnok. 

 På Vigelandsparkens høyeste punkt står den drøyt 17 meter høye Monolitten, en søyle bestående av 121 figurer, hugget ut av én eneste granittblokk - derav navnet . I Monolittsalen står flere av originalmodellene i gips til de 36 granittskulpturene og Monolitten. Hele skulpturen ble hugget ut i én stein (derav navnet Monolitten), men den ble modellert i leire og støpt i gips i tre deler, slik den utstilles.

Denne statuen sto midt på en stor plass som var hellelagt. Den hadde gjærde rundt seg og mange smijernsporter. Den kanskje minst kjente siden av Vigelands produksjon er hans smijernsarbeider. Av disse arbeidene er smijernsportene i Vigelandsparken de mest omfattende, men Vigeland har også designet en hel del mindre smijernsarbeider, blant annet lamper og lysestaker til leiligheten på Frogner.

Vigeland laget arbeidstegninger som han leverte til ulike kunstsmeder som smidde for ham. Som oftest ble arbeidene levert til Karl Bilgreis smie, hvor Alfred Mikkelsen var smedsvenn. I forbindelse med arbeidet med portene i Vigelandsparken fikk Vigeland i 1928 en egen smie på Frogner. Han ansatte Mikkelsen og to andre smeder til å arbeide i smia, og det oppstod etter hvert et tett samarbeid mellom dem og kunstneren.

Langt der borte kan du se livshjulet.

Langt der borte så kan du se hovedporten.

Midtgruppen med seks menn som bærer en stor skål, omkranset av tyve tregrupper. De individuelt utformede tregruppene med figurer beretter om menneskets liv fra vugge til grav. Serien av "livsbilder" begynner med et tre med nyfødte barn hengende i grenene og ender i et tre med et skjelett hvis former så vidt kan skjelnes fra treets egne. 

Denne parken har nok en flinkere gartner enn det mamsen er.

Jeg ble skikkelig tørst av å gå rundt og titte på alt det rare som var der, men mamsen mente at dette vannet ikke var beregnet for å drikke av småpelser. Siden Gustav Vigeland hadde laget en bro så måtte det nødvendigvis være vann under...

Den 100 meter lange granittbroen med lykter og skulpturer i bronse er bygget over en eldre bro, anlagt i forbindelse med Norges Jubileumsutstilling i 1914. Vigeland tegnet en ny bro og modellerte i tiden 1925 til 1933 de 58 broskulpturene. Disse utgjør en rik variasjon av barn, kvinner og menn i forskjellige aldre, noen alene, andre i grupper. Rolig stående skikkelser flankerer de kubeformede bronselyktene mens løpende eller på annen måte dynamisk bevegende grupper utfolder seg i friere rom. Der fossen mellom nordre og søndre Frognerdam har sitt løp er brolegemet utvidet til hver side og markeres med figurer omkranset av kraftige ringer. 

Her står også Sinnataggen oppstilt. Om enn blant de mindre i størrelse, er den lille gutten en av parkens største attraksjoner. Men han var ikke god å få øye på. Skulle tro vi var med på Tv program altså. Først lette vi på egenhånd, så ringte mamsen en venn som bor i Oslo, først på tredje forsøk etter å ha spurt to hyggelige politifolk fant vi den lille rakkeren.

Mamsen trodde nemlig han var STOR, men så var han bitte liten. Ikke rart vi gikk forbi han flere ganger.

Gustav Vigelands Selvportrett (1942)

Jeg fant en skultpur av mamsen også! Når jeg satt der og poserte, så skulle mamsen ta meg ned igjen. Da var det en turistdame som ropte til mamsen, no no no!!! Turistdama ville ha bilde av meg sammen med skulpturen av mamsen hun også. Det var mange andre turister som kom og snakket med mamsen også, de ville så gjerne få lov å klappe meg! Det sa mamsen ja til, for jeg hadde godt av litt sosialisering mente hun.

På plenen bak denne dama var det flere hunder som løp løse og leika sammen. Mamsen trodde det var best om vi holdt oss unna dem. Tenk om de skulle begynne å keike om meg...

Det var godt å komme inn i skyggen på vei tilbake til bilen.

Da fikk jeg reint vann av mamsen, så kunne vi kjøre videre hjemover.

Mamsen er ganske impulsiv, så når en er på tur med mamsen så finner hun plutselig på noe mer vi skal sjekke ut. Når en er like i nærheten av sånne ting som mamsen bare har hørt om, så er det jo bare å følge skiltingen så får en se ting helt på egenhånd.

Holmenkollbakken er en hoppbakke som ligger i Holmenkollen i Oslo. Bakken er Norges mest besøkte turistattraksjon, og er trolig verdens mest kjente hoppbakke. For Holmenkollen ligger jo bare et steinkast unna Vigelandsparken... ja om du er god til å kaste. 

Rett ved hoppbakken ligger Holmenkollen Rica Park Hotell. Hotellet er bygget i dragestil for over 100 år siden. Med en beliggenhet 350 meter over Oslo sentrum, har hotellet en unik utsikt over byen og fjorden.

Hotellets eldste del fra 1894 er en arkitektonisk severdighet og huser den førsteklasses restauranten «De Fem Stuer», salonger og selskaps- og møtelokaler – alle oppkalt etter store norske personligheter. Jeg lurte på om vi ikke skulle leie en suite der i natt, men så sa mamsen at hun måtte på jobb i morgen. Skulle vi ligge der ville hun ha en lang og lat morgen. Haaaa som om mamsen noen gang har lange late morgener???

Utsikten fra parkeringen kunne en ikke klage på.