HalloVenn

Når vi var i Kongsberg i helga hadde de laget en norsk variant av Halloween. De skulle ha HalloVenn fest isteden. Etter et kjapt søk på nettet, så poppet det opp en mengde steder som skulle ha denne varianten. Det var en genial variant synes jeg, jeg er nemlig ikke særlig begeistret for dette Halloween styret. Helt greit å kle seg ut å ha det gøy, men denne tigginga på dørene kan jeg styre meg for. Unger som kommer hjem med godteri som ikke har papir på seg og mister det da de kommer hjem til hysteriske mødre som kaster det rett i søpla. Unger griner fordi de ikke var smarte nok til å spise det opp etterhvert på veien hjem, isteden for å kunne kose seg med det etterpå.

Historien om Jack O’ Lantern er en irsk myte.

Jack var smed, og møtte en gang djevelen på en pub. Jack drakk for mye – som han ofte gjorde – og han var nær på å havne i den ondes klør. Da Jack tilbød sin sjel for å få en siste drink, forvandlet djevelen seg til en mynt til å betale drinken med. Jack tok mynten, men stakk den raskt ned i pengepungen sin. Der hadde han også et sølvkors liggende, og dermed kunne djevelen ikke forvandle seg igjen. Jack nektet å slippe ham ut før djevelen hadde gått med på å vente et helt år før han innkrevet betalingen fordrinken.

Et år senere var djevelen der igjen og krevde Jacks sjel.

– Javel, sa Jack, men først vil jeg at du gir meg et eple fra treet der.

– Det gjør vel ingenting, tenkte djevelen, og hoppet opp på Jacks skuldre for å nå eplet. Samtidig tok smeden opp kniven og skar et kors i barken på treet. Dermed ble djevelen svevende i luften, og Jack forlangte at djevelen aldri mer skulle kreve hans sjel. Djevelen så ingen annen utvei enn å gi ham det løftet.

Da Jack med tiden døde kom han ikke inn i himmelen på grunn av sitt tvilsomme liv. Også i helvetet ble han avvist – djevelen hadde jo lovet aldri å ta Jacks sjel.

– Gå tilbake dit du kom fra, sa djevelen.

Det var mørkt, kald og blåsende, så Jack ba om å få en lykt for å lyse opp veien. Da tok djevelen et stykke kull fra helvetets evig brennende ild og kastet det mot Jack. For å hindre at ilden ble blåst ut av vinden, la Jack kullstykket i en hul kålrot.

Siden den gang er Jack dømt til å vandre i mørket som et symbol på alle fortapte sjeler – Jack of the Lantern. I nattemørket på årets siste dag kan han sees – hans lykt blafrer i vinden mens han forgjeves leter etter et hjem.

Under hungersnøden i Irland i 1854-1860 emigrerte 700.000 irer til USA. De tok med seg tradisjonen med sin allehelgensfeiring og myten om Jack O’Lantern. I USA var det imidlertid ikke vanlig med kålrot, derfor måtte Jack putte kullstykket sitt i et gresskar.

En av de siste skikkene som har reist til oss og etablert seg med massiv styrke de siste årene, er halloween, den amerikanske allehelgenstradisjonen. Og jammen har vi begynt å spise kalkun også. Og i år får heksene, vampyrene og gresskarmennene selskap av fargerike, morsomme calaveras, de kunstferdig malte hodeskallene fra Mexico, som gliser makabert til oss, og løftet splatter-tradisjonen til en anelse mer estetiske høyder.

De dødes dag, eller rettere sagt dager, er opprinnelig en stemningsfull, rituell mexicansk feiring, der mexicanerne lager vakre husaltre og tenner lys foran bildene av sine døde, som de samles for å minnes – gjerne med både én og to flasker tequila innabords. Både hjemme – og på kirkegårdene. Skikken har røtter i katolske allehelgensdag-tradisjoner – og i de gamle aztekernes og mayaenes kulturer. De beholdt gjerne fiendens hodeskaller som trofeer, og likte å «pynte» med dem, for å avskrekke naboene. Dødens dame, aztekergudinnen Mictecacihuatls ånd, lever også videre gjennom den ikoniske, hattepyntede skjelettmadammen La Catrina, som ble oppfunnet av den kjente mexicanske satirekunstneren Jose Guadalupe Posada rundt 1911, som et spark til den dobbeltmoralske borgerklassen. Og det er nettopp hun som er opphavet til den fargerike hodeskalle- og skjelettmoten som herjer halloween-uka.

I Mexico feires de døde tre dager til ende. 1. november minnes «de uskyldige døde», barna som er gått bort. 2. november minnes alle som har dødd på en «vanlig» måte. Men stadig flere mexicanere må tenne sine lys også den 3. november – dagen som er dedikert dem som døde på brått og voldelig vis.

Imens fortsetter dødskultene å vokse. Både den morsomme, halloweenvarianten – men ikke minst også kulten omkring Nuestra señora de la Santa Muerte, «vår hellige døds beskytterinne», ofte personifisert som en kappekledd skjelettfigur med eller uten ljå, som er så langt fra noen festlig halloweenfigur som du kan komme. Hun er leiemorderne, politiet, soldatenes og narkobandenes «helgen». 

Allehelgensdag den 1. november, ble innført i 610 av pave Bonifacius lV til minne om de martyrene som ikke hadde fått sin egen helgendag. I Norge markeres Allehelgensdag i våre dager første søndag i november. I 998 ble dagen etter, 2 november innført som Alle Sjelers Dag, en dag til minne om alle døde, også de alminnelige sjeler. Denne dagen kunne man med bønn hjelpe avdøde gjennom skjærsilden. Allehelgensdag er en stor helligdag i katolske land, og dagen var også helligdag i Norge frem til 1771. Den er avmerket på den gamle norske Primstaven. I det katolske Mexico har de en helt spesiell feiring 1. og 2. november som kalles for De Dødes dag

Til minne om alle døde i protestantiske land. Etter reformasjonen ble de to dagene slått sammen slik at allehelgensdag nå er til minne om alle døde i protestantiske land. Både i katolikker og protestanter har i nyere tid flyttet feiringen av allehelgensdag til første søndag i november. Minnedag over reformasjonen. 1. november er også en minnedag for reformasjonen, for det var på denne dagen Luther slo opp sine teser på døren til Allehelgenskirken i Wittenburg.

Lys og kranser på kirkegården. I Norge er det vanlig at folk legger kranser og lys på kirkegårdene på Allehelgensdag. Det er mange gamle folkelige skikker knyttet til Allehelgensdag både i Europa og i Norge. Allehelgensdag heter på engelsk All Saints day eller All Hallows day, og noen av skikkene i forbindelse med allehelgensaften 31. oktober, Halloween overlever i folkelige tradisjoner, men på grunn av deres tilknytning til ånder og spøkelser blir de av mange i dag feilaktig assosiert med Alle Sjelers dag 2. november. Alle Sjelers dag, dagen er til minne om de sjelene som er i skjærsilden. 

Den romersk-katolske kirke hadde tradisjon med å tenne lys på gravene i dag. I den norske kirken er det vanlig å pynte gravene på allehelgensdag, som i Norge er første søndag etter 1. november. Og dagens primstavmerker er mange menneskefigurer. I Norge var det noen steder forbudt å spinne garn på denne dagen.

I Italia og Frankrike ble det spist spesiell allehelgensmat. Dette var kald mat som skulle svale de døde i skjærsilden. Mange spiste også hirsegrøt og det het seg at like mange korn som man spiste, like mange sjeler reddet man gjennom skjærsilden. Allehelgensdag har vært en merkedag når det gjelder været. Mange steder ble dagen regnet som første vinterdag. Det var også en dag som gav varsler for den kommende jakten. Hvis jakten gikk bra 1. november ville det bli et godt jaktår. Hvis det regnet ville det regne i 7 uker fremover. Noen steder het det at hvis solen skinte så lenge at du rakk å sale på en hest så ville været bli fint i det kommende året. Det var vanlig med en mildværsperiode rundt allehelgendag og ofte ble de flom den ble kalt for «helgemessflommen» Til allehelgensdag skulle vinterbrødet være bakt og det var den beste tiden å slakte sauer på.

Mange mente at du kunne være sanndrømt denne natten. Hvi du vil prøve selv må du sove i et rom du aldri har sovet i før og du må ha en ubrukt sopelime under sengen og en kålrot til hodepute. På allehelgensaften altså 31 oktober kan en pike ta et speil og gå baklengs ned en trapp. Da vil hun få se den hun skal gifte seg med. Hvis du vil vite hvem du skal gifte deg med kan du også natt til 1.november: Kutte et eple i to (på tvers, slik at du får et stjernemønster), og spise det foran et speil i lyset fra et stearinlys. I speilet skal du da kunne se din fremtidige ektemann. Mange steder var det også vanlig med bålfest i Norge på allehelgensdag, på samme måte som det har vært det i USA og på Guy Fawks day i England.

De dødes dag feires i Mexico 1. og 2. november. Skikkene består av en blanding av gamle indianske tradisjoner fra før-columbiansk tid og skikkene for den katolske helligdagen Alle sjelers dag. I de fleste katolske lande er skikkene i forbindelse med Alle Sjelers dag enkle, men slike er det ikke i Mexico. Her er feiringen svært fargerik og flott – feiringen er verken trist eller makaber. Den er som en familiesammenkomst hvor alle er til stede, både levende og døde. Feiringen skiller seg særlig fra den vanlige katolske ved at meksikanerne markerer at døde trenger materielle ting i den neste verden. Særlig er folk opptatte av at de døde skal få mat og drikke. I indiansk landsbyer blir mat og drikke plassert ved den dødes kropp når den begraves. I Mexico har folk lange tradisjoner med å ofre ting til de døde. Det ofres også lys og røkelse ved gravene. I våre dager er De dødes dag fortsatt en stor fest. Familiene bruker ofte størstedelen av inntekten sin i denne perioden, familien skal blant annet ha nye klær når de døde kommer på besøk. Gravstedene ryddes og pyntes og klokker henges ut slik at sjelen kan spille på dem for å signalisere at de er tilstede på festen. Tradisjonene med å feire De dødes dag er i ferd med å spre seg også til Nord-Amerika via latinske miljøer.

I følge irske tradisjoner var de døde på vandring natt til allehelgensdag. Sammen med de dødes sjeler var det også annet skrømt ute og gikk. Det var nisser og alver og andre skumle skapninger som befolket denne natten. Den katolske markeringen av allehelgensdag erstattet den førkristne keltiske markeringen av nyttår. Nyttårstiden ble i førkristen tid sett på som en svært farlig tid mange steder, ikke bare i Irland. Måten natt til allehelgensdag ble oppfattet i Iralnd minner om hvordan julenatten ble oppfattet her i Norge. Juletiden var nemlig nyttårstider i Norden i førkristen tid. I Norden trodde folk at alle slags farlige vesener var ute julenatten. Det Keltiske folket som holdt til i Nord-Frankrike og på de Britiske øyer for over 2000 år siden feiret nyttår 1. november. De holdt en høsttakkefest som het Samhain, hvor de hyllet Solguden. De hyllet også døsdsgudene fordi det gamle året døde før det nye begynte. Kelterne trodde på mange ånder og i forbindelse med nyttår trodde de at disse åndene var enda flere og farligere enn vanlig.