Farvel

Til deg som eide meg

“Ja, nå er jeg på de evige jaktmarker. Du valgte å avlive meg, fordi du ikke hadde tid til å ta vare på meg. Like greit i grunnen, for jeg kan fortelle deg at heller ikke jeg trivdes sammen med deg og familien din. 

Du var aldri der for meg! Du trodde familien kunne ha en kosebikkje uten at det medførte forpliktelser. Du lærte meg aldri opp til å respektere deg, og la deg være sjefen, slik seg hør og bør. Alt var uten regler. 

Derfor gjorde du meg utrygg, fordi jeg aldri visste hvor myndigheten var plassert i familien - og om noen beskyttet oss. Derfor var det ikke så rart at jeg begynte å passe på oss alle. Det begynte med litt bjeffing og knurring. Etter hvert ble det mer aggressiv atferd. Og så ble jeg kritisert for det. 

Men dette var jo din skyld. En hund skal oppdras til å ha en sjef - en å se opp til og som beskytter oss alle sammen. Dessuten skal alle i familien være over meg på rangstigen. En slik tilstand klarte du aldri å etablere - for du var likegyldig. Ja, du forsto ikke engang at dette er viktig for at en hund skal bli trygg og lykkelig. 

Du forsto aldri hvordan en hund tenker - at vi ikke er mennesker og at vi for det meste følger våre instinkter. Selv om det finnes flust med bøker om emnet, så gadd du aldri å sette deg inn i hunde-psyken. Det var så typisk da du fortalte vennene dine at jeg hadde begynt å ‘grave over dritten min’ da vi gikk tur. Flink bisk, lissom. Du forsto aldri at jeg sparket bakut for å spre (‘kringkaste’) lukta mi for å markere reviret mitt. 

Nesten alt du skrøt av at du 'kunne' om hund var feil.

Hva med den gangen jeg knurret og flerret tenner mot tanta di, da hun skulle klappe meg mens jeg spiste. Jeg hadde aldri lært at det kunne være trygt å spise og bli klappet samtidig. På den måten skapte DU en 'vanskelig' hund. 

Jeg like aldri familien din. Særlig søstra di som oste av hundefrykt og -forakt. Kroppen hennes sendte ut negative lukter og det frembragte det verste i meg. 

Du forsto aldri at det er det aktive samspillet med hund, på hundens premisser, som skaper gleden og nytten i en familie med hund. Og i det samspillet må 'lederen' være foregangsperson. 

Du gav meg aldri den livsutfoldelsen og mosjonen jeg behøvde. Jeg var en jakthund og behøvde ubegrenset mosjon. Men du gikk til nød og ruslet litt i parken med meg. 'Nå har vi gått lang tur,' kunne du lire av deg da du kom hjem. I virkeligheten hadde vi stått stille mens du snakket med naboene. Ofte satt du bare på benken. Slik forfalt jeg, sakte men sikkert, psykisk og fysisk.

Også alle feriene da jeg måtte på kennel. Det var aldri snakk om å feriere steder der jeg kunne utfolde meg. Jeg hadde lissom ikke behov. Og hver gang dere kom hjem igjen var jeg helt ødelagt av redsel, støy og våkenetter - og alle sykdommene jeg ble påført på de forferdelige stedene. 

Du var aldri en god hundeier. Selv om det så ut som om du og de rundt deg var en lykkelig familie med en vakker hund, så var det i virkeligheten mishandling av et lite dyr som gikk for seg i det stille. Hver dag, hver uke, år etter år. 

Nå er jeg borte. Dere valgte meg bort.

Barna dine gråt da dyrlegen satt sprøyta og jeg slukket 'lyset mitt.' Hvorfor? De gadd jo nesten aldri å gå tur med meg." 

Farvel