Novembers siste dag

Når året nærmer seg slutten er det vanlig med en liten oppsummering, men det kommer ingen her i år. I år skal jeg bare se framover, det som har vært har vært. Livet er som en elv, den renner stadig videre, det er aldri samme dråpene som er ved siden av hverandre to ganger. 

Det gjelder å finne din dråpe og la deg flyte med i livets elv...

Det er bare noen få steder det er igjen litt snø nå, på veiene og gårdsplassen er det bare holke. Pappa hadde strødd litt i går kveld, så det var ikke fult så sjansespill når jeg skulle ut til bilen i dag tidlig.

Mounty er helt fiksert på is. Den må prøvegås uansett. Så når vi var nede ved elva i går så hørte jeg tass tass tass og blask blask blask ganske ofte. Plutselig var han midt ute på elva, og det var et under at isen i det hele tatt holdt kroppen hans. Jeg bare ventet på at han skulle gå igjennom. 

Denne bekken hadde fått is også, jammen så holdt ikke den han også. 

Han listet seg bort til kanten og slukket tørsten uten å gå gjennom isen! Mektig imponert, jeg hadde ikke listet meg ut på den.

Frister skjebnen til tider.

Men tørsten fikk han slukket

Hundene er nok glade for at det er lite snø ennå,for da kan dem spise gress fortsatt. Skulle ikke tro de fikk mat hjemme.

Hvert enkelt strå blir nøye utvalgt.

Etter alt regnet i det siste så var bekkene ganske store, så det var ikke bare å gå der vi pleide å gå for å komme fram.

Det er ikke bare bare med balansekunster heller, ikke med så mye is på alt en skulle tråkke på.

Jeg hadde flaks og slapp å plumpe denne gangen, det er slett ikke hver gang jeg kan si det. Stor sett så står det et par joggesko ved vedovnen til tørk. Godt en har flere par.

Man må velge sin rute med omhu, plutselig så er det ikke noe hold i verken kvister eller snø.

Endelig over det verste, så var det tørt og trygt et godt stykke.