Oppdag Hønefoss

3. september 1851; ”Oprettelse av kjøbstad ved Hønefos i Norderhovs præstegjeld, Buskeruds Amt”. Den 22. april 1852 får Hønefoss bystatus.

I Hønefoss bor det 14 000 mennesker og fram til 1964 var byen egen kommune. Herfra går blant annet jernbane til Bergen, Drammen og Oslo, og til Gjøvik via Roa. Via Hønefoss går dessuten stamveien (E16) til Vestlandet via Valdres, samt riksvei 7 til Vestlandet via Hallingdal og riksvei 35 til Hokksund og Hadeland. Hønefoss fikk bystatus i 1852 og er i dag naturlig handelssentrum for befolkningene i kommunene Ringerike, Hole og Jevnaker.

Hønefoss – industristed allerede på 1300-tallet med den særegne fossen der folk bodde og arbeidet, der håndverkere hadde sine små verksteder, der brukseiere og møllere sørget for et yrende førindustrielt samfunn som toppet seg i tiden før Norges frigjøringsdag i 1814. Da var Hønefoss et av landets største industristeder. Den 12. oktober 1868 kunne toget rulle helt fra Drammen til Randsfjord stasjon. Randsfjordbanen var den femte jernbanestrekningen i landet. Persontrafikken ble nedlagt i 1968 etter 100 års drift. I 1909 var det Bergensbanen som ble åpnet, og i 1926 kom Sperillbanen som en sidelinje til Randsfjord- og Bergensbanen.

Hønefossen (Veienfossen) er første gang nevnt i et diplom som er datert den 11. juli 1337. Dette er faktisk den eneste kilden vi kjenner til der fossen er nevnt i tiden før reformasjonen, altså på midten av 1500-tallet. Diplomet forteller at ”Ogmund på Veien med Guds og sin egen hilsen vil kunngjøre at jeg stadfester at prestene ved Mariakirken i Oslo har full hogstrett i Veienmarka til reparasjoner ved mølla som de eier i Veienfossen. Denne rett gis også av Eiliv på Bjørnstad, Hallvard på Tannberg, Hallvard på Ylgin, som ble skrevet på den hellige Benedikt abbeds translasjonsdag i det 18. styringsåret til min vyrdelige herre Magnus, Norges, svenskenes og gøtenes konge”.

Hønefossen – et av Norges største industristeder

Det stedet vi i dag kjenner som Hønefoss har ikke alltid båret dette navnet. På 1300-tallet gikk stedet rundt fossen under navnet Weienfoss. Det indikerer at fossen som sådan var eiet av storgården Weien (nå Veien i Heradsbygda) i tidligere tider. Dette bevises også i et gammelt diplom fra 11. juli 1337, som nå befinner seg i den Arnemagnæanske samling ved Det Arnamagnæanske Institut ved Universitetet i København. I dette kan man lese at; (adelsmannen) «Ogmund på Veigin erkjenner at prestene ved Maria Kirke i Oslo har rett til hugst i Weien skog til vedlikehiold av den kvernen de eier i Weienfoss».

På nordsiden av fossen var situasjoenen en annen, idet grunnen der tilhørte den tidligere storgården Hønen. Det var imidlertid først etter at sagbrukene begynte å dukke opp på nordsiden av fossen at hønefossnavnet dukket opp. Således ser man at dette navnet («Hønen Fos») er i bruk på 1600-tallet og 1700-tallet. I dagligtale ble imidlertid stedet bare omtalt som «Sagene» lokalt, og man må helt fram til 1914 før byens formannskap formaliserte navnet Hønefoss slik det brukes i dag.

I løpet av hundreårene fram til 1800-tallet var det til enhver tid omkring 15 møller i drift i Hønenfossen, og vi vet at i 1658 var det så mye som 23. Og det var antakelig sagbrukene som skulle få den største betydningen for framvoksten av tettstedet ved Hønefossen. Oppgangssaga kom til Norge fra Sverige på slutten av 1400-tallet, og tidligere enn noe annet sted i Norge spredte denne fantastiske konstruksjonen seg oppover Drammensvassdraget til Hønefossen. Men omkring 1850 var det bare én eneste sag igjen av det store sagbrukssenteret ved Hønefossen som uten kjøpstadsrett og under en merkantilistisk handelslovgivning hadde utviklet seg til et av Norges største industristeder fram til slutten av Napoleons-krigene, like før Norge rev seg løs fra Danmark i 1814.

Bynavnet er sammensatt av de to ordene høne og foss. Sistnevnte skulle vel alle forstå betydningen av, men ordet høne er det mer komplisert å gi en god og troverdig forklaring til. Det har imidlertid ingen ting med hønsefugler å gjøre, selv om mange gjennom årene har hatt et spøkefult forhold til en slik sammenheng. Navneforskere og andre er unenige om opprinnelsen, men de fleste er enige i at den trolig har med enten topografien eller gammel hedensk gudelære å gjøre. Det eksisterer således to hovedteorier som har fått allmenn aksept, en av topografisk karakter og en med røtter i norrøn mytologi.

Den første hovedteorien er at navnet kan ha en sammenheng med norrøn gudelære. Høn (som også kalles Ve) var sidegud til guden Ullr. Hønen gård (i Haug prestegjeld) ligger sentralt i et område som lokalt er kjent som «Hov» og «Ullerål», noe som sterkt indikerer en gammel hedensk kultplass. Hønen har som sådan med stor sikkerhet blitt utskilt fra Hov en gang i tiden, og kanskje var dette hovet tilegnet nettopp guden Høn. Denne teorien støttes blant annet av professor Oluf Rygh, som i sitt verk «Norske Gaardnavne» (av 1897) mener at man må se Hønen og Hov sammen for å finne opprinnelsen til navnet.

Den andre hovedteorien er at navnet kan ha med elvas topografi å gjøre. Høne kan bety hjørne. Elva slynger seg ganske mye i dette området og danner flere steder naturlige hjørner. Siden bysamfunnet egentlig oppsto på Nordsida av fossen, kan det ha med tangen mellom Begna og Randselva å gjøre, en tange som ligger på grunnen til Hønen og lokalt også er kjent under navnene «Glatved» (etter et tidligere hotel på stedet) og «Bilthuggertangen».

Det første dampskipet bygget i Norge ble sjøsatt i Hønefoss i 1837, like nedenfor fossen som ga navn til byen. Dampbåten fikk navnet «Kong Ring» og ble bygget på Øya (der Øyabakken ligger i dag), som på den tiden lå midt i Hønefossen, før denne fikk endret sine nedløp. Båten skulle frakte tømmer og varer på elva og over Tyrifjorden til Svangstrand i Lier, men de viste seg snart å være for svak for oppgaven. En ny og kraftigere dampbåt, som fikk navnet «Halvdan Svarte», ble derfor bygget på Randsfjord i Jevnaker og fraktet over Eggemoen og sjøsatt på elva nedenfor Øya.

I 1882 tente Thomas Alva Edison de første lysgatene i New York og London, og gamle folk kunne langt ut på 1930-tallet fortelle at Hønefos Brug omtrent samtidig tente en lysgate over Hønefoss bru. De første i verden: New York, London og Hønefoss! Bare tre år senere, i 1885, installerte Follum Træsliberi og Hønefoss Træsliberi som de første bedriftene i landet belysning innvendig i fabrikken. I 1896 fikk Hønefoss elektrisk gatebelysning, bare 5 år etter Hammerfest, som var den første byen i Europa med slik belysning. I Hønefoss ble det anlagt 36 glødelamper, som kostet byen 25 kroner stykket å drifte i året.

Hønefoss sto sentralt i Norge i Thranitterbevegelsen som på Ringerike ble ledet av den radikale hattemakeren Halsten Knudsen. I hele Ringerike ble det i disse årene dannet hele 20 arbeiderforeninger med rundt 1500 medlemmer – den første og største arbeiderbevegelsen i Norge. I forbindelse med arrestasjon og avhør av Halsten Knudsen om sentralstyremøtet på Bygdøy i 1851, det såkalte Lilletinget, startet opptøyene på Hønefossbrua, og det endte med de første klassedommene her i landet. Halsten Knudsen ble dømt til 9 års tukthus.

Hønefoss-razziaen, 19.—21 .9.1944 var en straffeaksjon mot Hønefoss-distriktet, utført av tyske styrker under ledelse av Sipo. Terboven, som selv var til stede under aksjonen, ville antakelig sette skrekk i folk uten å vekke slik oppsikt i utlandet, særlig Sverige, som en full unntakstilstand ville medført. Razziaen begynte med at flyalarmen gikk, soldater besatte byen, og høyttalerbiler varslet om at folk måtte holde seg innendørs. Allerede første dagen ble 5 mann skutt, i alle fall 2 av dem var utpekt som offer på forhånd: redaktør Kaare Krabbe Filseth og disponent Haavard Helseth. Anders Hallum ble skutt på vei til arbeidet, og Nils Knudsen ble skutt i sin egen hage. Også Milorg-kuréren Reidar Heieren ble skutt da han forsøkte å komme seg unna den tyske kontrollen. Nærmere 200 ble arrestert og sendt til Grini.

Det var langt vanligere i "gamle dager" at en ung giftet seg med en gammel, og da var det ikke bare slik at unge jenter ble tvunget inn i et ekteskap med en rik, men gråskjegget olding av en storbonde. Nei, det hendte at også at en ganske ung mann tok en eldre bonde-enke. Han tenkte vel kanskje omtrent som prestene, at bare hun kom i jorda, kunne han selv ta seg ei ung kone. I Danmark og Norge var det for noen hundre år siden ganske vanlig med slike ekteskap der mann og kone var i svært forskjellig alder. Vi sier gjerne i vår tid at «like barn liker best», men et gammelt ordtak sier at det «er best å bake brød i gamle ovner». Men det hendte vel at en forregnet seg litt. Da Peder Jensen (i Danmark) ektet den ganske mye eldre Tyre Sørensdatter, måtte han likevel vente mange år før han fikk giftet seg igjen. Hun var nemlig 106 år da hun døde i 1621.

En ung, engelsk dame som ble så forelsket i Hofsfossen at hun steg opp på en stor sten, løste sitt grønne slør og lot vinden føre det utfor fossen. Hun kysset begge sine hender til farvel og ropte utover fossen ”farvel du evig uforglemmelige deilighet”.

Bygdeborger er oppmurte borganlegg fra forhistorisk tid. De er kjent fra hele Sør-Norge og så langt nord som til Troms fylke I alt er det registrert nesten 400 slike anlegg. Lignende anlegg finnes over hele Europa. De fleste bygdeborgene i Norge kan dateres til yngre jernalder, selv om enkelte er datert til eldre jernalder og bronsjealder

Bygdeborgene har til felles at de ligger på steder som fra naturens side er vanskelig tilgjengelige. De er plassert på høyder, knauser eller berg og oftest er det bratte skrenter på flere kanter, slik at borgen bare er tilgjengelig fra en side. På de stedene hvor det var lettest å komme opp ble det bygget murer. I noen tilfeller ble murene forsterket ved at det ble bygget opp en palisade av tre. Fra borganleggene er det som regel godt utsyn. Borgene varierer i form og størrelse. 

Det er knyttet stor usikkerhet til borgenes funksjon. Enkelte hevder at borgene er forsvarsanlegg til bruk i urolige tider. Andre hevder at de må ha vært tilfluktssteder for store gårdsbruk. En annen tolking er at de er militære anlegg, og at de ble brukt som utkikksposter der varder ble brent. Andre igjen mener at bygdeborgene kan ha vært brukt i kultisk øyemed.

Ormekula, forsvarsverk og bygdeborg , ligger bare 30/40 meter fra bygdeborgen Slotteberget. Adskilt fra denne med en 15/20 meter dyp kløft. Store intakte murer i anlegget, mosegrodde. Den gamle veien mellom Valdresstøa og Kvernbergsund (Storelva, Hønefoss) gikk på flata østsørøst for borgen. Det er funnet slagg på stedet, trolig fra jernfremstilling i nærheten. Praktfull utsikt mot Gyrihaugen og Krokskogen.

Leif Kjemperud er nitten år gammel i 1940. Han er en vanlig unggutt, og bor i den vesle bygda Hen nord for Hønefoss. Livet hans blir snart forandret. Krigen gjør ham politisk aktiv. Han blir kommunist, og vil kjempe mot nazismen. Sammen med noen kamerater danner han ei væpnet motstandsgruppe, den såkalte Vågårdsgruppa. Få år etter er han en fullbefaren motstandsmann. Han går alltid med pistol på seg. Verken han eller kameratene tror at de vil overleve krigen.

Leif Kjemperud overlever krigen. Én av vennene fra Vågårdsgruppa blir drept, mens de andre greier seg. Mange andre bekjente av Leif mister også livet. Mer enn seksti år etter tenker han tilbake, og synes nesten det er rart at han sitter her nå. Under krigen visste han aldri om han overlevde til neste dag. Samtidig er han glad for å ha opplevd disse årene. Det var triste og farlige tider. Men spennende også, tross alt.

Arbeidernes opptøyer på Hønefoss i 1851 varte i tre dager. Selv om det kanskje ikke kan regnes som en krig, blir det i ettertid husket som ”hattemakerkrigen”. Og det var skummelt nok, flere bønder fra Ådal tok med seg sølvtøyet sitt og rømte til skogs.

Navnet Veien er sammensatt av ve og vin eller veig og betyr et hellig sted. Resultater fra utgravninger viser at det har vært både verds­lige og religiøse aktiviteter her innenfor en periode på minst 5000 år. Veien ligger to km. vest for Hønefoss sentrum på en høyde i et rikt jordbrukslandskap. Stedet er et knutepunkt mellom flere dalfører. Her møtes veiene fra Hallingdal, Valdres og Hadeland og går videre til områdene rundt Oslo- og Drammensfjorden. Veiens beliggenhet gjør at vi kan gå ut fra at stedet har vært et sentrum for varebytte, en stasjon på veien fra de ressursrike dalstrøkene og fjellområdene til de mer befolkede områdene langs kysten og til utlandet for noen varers vedkommende. Pelsverk og jern var trolig noen av varene som ble byttet mot jordbruksproduk­ter og verdifulle gjenstander.

På slutten av 1800-tallet grov arkeologen Oluf Rygh ut 87 gravhauger. Tidligere var det levert inn funn fra tre hauger. Til sammen var 90 gravhauger undersøkt på 1800-tallet av de 150 som den gang var registrert. Særlig gravhaugen som ble gravd ut i 1824, kalt Kongshaugen, rommet et enestående gravfunn med våpen og edelmetaller bl.a. et sverdslire­beslag i forgylt sølv med en sjelden og særegen dekor, et bronsebeslag til drikkehorn, del av en vekt, betalingsgull og en mosaikkperle datert til 3-400-tallet.

Av andre funn fra gravfeltet kan nevnes: en soli­dus i gull fra den romerske keiser Konstantins reg­jeringstid ca 325 e.Kr., en bronsevekt fra 200-tallet med ti vektlodd som tilsvarer romersk vektenhet, gullringer, spenner, keramikk, våpen og bruksgjen­stander. Flere av disse gjenstandene er trolig import fra land Sør i Europa. Graver med rike funn viser at stedet trolig har hatt en overklasse som har hatt mulighet til å skaffe seg prestisjefylte gjenstander. Dette tyder på at Veien var et økonomisk og politisk senter i eldre jernalder. Gravhaugene er datert til perioden fra Kr.f. til 600 e.Kr. Noen få gravhauger er også fra vikingtiden.