mandag 20. januar 2020

Solnedgang


En hver solnedgang lover ingenting om morgendagen. Morgendagen kan vi bare håpe på. Når dagen nærmer seg slutten så er det bare å være fornøyd med det en har oppnådd og håpe på den dag i morgen om man har gjort noe feil. Det man ikke rekker å rette opp i dag, får en håpe en får gjort riktig i morgen. Der finnes bare en eneste kjærlighet, men tusen etterligninger. Venner er blomster i livets vase. La det ikke gå så langt som til: "Jeg skulle ønske det interesserte meg å vite hva du nå vil ta deg til, men det gjør det ikke.' Hun trakk et kort pust og sa lett, men mildt: 'Jeg er knusende likeglad, vennen min.' "


Den siste måneden har det vært stort fokus på psykisk helse og det er mange delte meninger om søke hjelp eller muligheten til å få hjelp om en ber om det. Det har kommet fram utallige synspunkter og meninger, historier om både det som ikke har gått bra og de som har klart seg. De som har blitt "reddet" i siste liten og de som har ombestemt seg. 


Jeg mener at om de vil ta livet sitt så skal de ikke hindres. Hvorfor skal en ikke få bestemme over eget liv? Ikke får du bestemme når og hvor du skal bli født. Det minste du burde få lov til å bestemme er når, hvor og hvordan du forlater livet. Det er deres sak og ikke din. Det som er optimalt for noen kan være det verste som kan skje for en annen. Det er ikke ditt valg. 


Du er din egen lykkes smed og tankenes makt er stor. Det kan føles som om alt er svart og alt er et eneste stort sugende hull du sitter fast i. Løfter du blikket mot himmelens lyspunkter som bruker å skinne om natta, så blir du møtt med tåke og regnvær. Jeg har vært der, mer enn en gang. Jeg har vært helt tom, ikke bare litt tom, men skikkelig tom... mer enn en gang. Men ved å fokusere på en liten ting om gangen. Et lite lyspunkt langt langt borte, så snur tankene sakte, men sikkert. For som en eller annen smart sjel har sagt, du får ikke endret mennesket om det ikke selv vil bli endret.


Om du vil ha endring fra den mørke sompa du sitter fast i, så kommer du deg videre på den ene eller andre måten. Det er ikke gjort i dag, eller i morgen for den saks skyld. Men om du vil så blir det lysere langt der borte, så må du bare fokusere på å komme deg inn i lyset. Hvor ditt lys er er det bare du som veit. Jeg har firbeinte lys i mitt liv, så får resten av gleden være bonus.


En ting er sikkert at det er kun du selv som kan gjøre noe med ditt liv, du bestemmer hvem som skal ha innflytelse på ditt liv. Det er du som velger å la deg irritere, bli sint, bli såret, bli glad, lykkelig, lei deg eller hva slags følelser du får. Det er du som velger å ta ting til deg. Det er visse bruer du må brenne for å gå en annen vei og ikke la andre bestemme hvilken vei du skal velge i et veikryss, hvilke bruer du skal lage sterkere og hvilke du skal brenne. Det er ditt liv og det er ditt valg. Det er ingen som har en humpefri autostrada uten bompenger gjennom livet. Det er noen ganger du velger en enveiskjørt vei, da må du snu i enden og er det ikke plass til å snu, nei da må du rygge tilbake til hovedveien. 


Jeg mener at en ikke skal skåne unger fra "verden" slik verden er får de vite avlikevel. Er det ikke bedre at de har fått en smakebit på verden på veien i oppveksten, enn at de skal møte den i full versjon den dagen de er på egenhånd. Små doser er bedre enn en kjempestor.


Det går fint ann å endre kursen på livet mange ganger. Om man ser at det man har trodd var kjempe bra, kjempeflott, helt optimalt slett ikke var som man trodde. Ja da må man endre kurs. Når man finner ut det så er det ikke sikkert det er noen alternative ruter å velge mellom akkurat der, kanskje man må ut i det ukjente terrenget på søken etter et nytt lyspunkt. Mange av oss har fulgt en sti på skautur som plutselig blir bare borte i løselufta. Da har man to valg, gå dit man tror man skal, eller snu rundt og gå samme veien tilbake. Samme veien til bake er trygg grunn, ut i det ukjente er uvisst, men det kan også være spennende. Kanskje skjebnen hadde en mening med å sende deg ut i det ukjente...


Det er ikke mange som har et helt strukturert og gjennomtenkt liv, som aldri har fulgt en liten impuls som har vist seg å bli hovedveien i livet videre. Jeg har blitt mer impulsiv med årene, men jeg har også blitt mer sikker på å si nei når jeg ikke har trua på ting. Etterhvert har jeg utviklet god selvinnsikt, så jeg veit hva som passer meg. Jeg har prøvd noe som jeg ikke har hatt så trua på egentlig, men man veit ikke før man har prøvd. Og det meste av det har blitt Been there done that opplevelse. 


Livets to mest sårede punkter er vennskap og kjærlighet. Det er de to tingene som er mest holdbart når det stormer, men det er også de to tingene som er mest sårbart når det har slått en sprekk. Sprekken vil ligge der og gnage.  


Vi har vel alle en eller annen gang følt oss ensom. At noen ganger virker det som om ikke noen bryr seg om hvordan dagen din har vært, spesielt for mennesker som ikke er i noen daglig relasjon med andre. Uten familie,uten jobb,uten hobby er det vanskelig å få dekket sitt behov for bekreftelse fra andre på hvem man er og hvordan man fremstår. Det er jo den måten man utvikler seg på,bekreftelser og avkreftelser på hva man er og ikke er. 


Mange tror nok det at så lenge man er to så kan man ikke føle seg ensom, men det medfører ikke riktighet. Mange lever i et kommunikasjonsløst forhold hvor kun normale høflighetsfraser blir utvekslet i løpet av dagen. Det kunne like gjerne vært postmannen man bodde sammen med, for man kommuniserer like mye. Jeg tror at det må være mye verre å være være ensom i tosomhet. Det er jo en evig påminnelse om at man ikke er interessant nok til å snakke med. At man heller foretrekker sitt eget selskap fremfor å ha en relasjon med den man deler bolig med. 


Jeg tok steget ut av tosomheten og er forholdsvis fornøyd med det valget. Men må jo innrømme at det hadde vært hyggelig med selskap til tider. Rundt deg i dagliglivet, i media, på sosiale medier og alle andre steder så reklameres det for hvordan single kan møtes, hvordan du finner den rette for deg for den sjuende gangen i livet. Ja for den som gir seg har tapt. Så har en de utallige avisartiklene som viser hvordan du beholder drømmemannen, hvordan forhold utvikles og blir mer solid. Så i teorien så er det merkelig at så mange er enslige og ønsker å gjøre noe med situasjonen sin uten at de lykkes. 


Hvorfor flommer sjekkesteder over av enslige som forblir enslige? Blinddater og andre møtearenaer for enslige har forholdsvis lav suksessprosent. Har folk bestemt seg for et smalt nåløye av de som kan være aktuelle for seg? Er folk for kravstore? Vil alle ha en som er perfekt? Er folk for kravstore, eller det noe de har blitt etter hvert som de blir eldre?


Hvorfor valgte jeg ikke å jobbe for ekteskapet mitt? For å jobbe for noe må det faktisk være to som vil det. Etter en stund slutter en å prøve, men innfinner seg med at sånn har situasjonen blitt. Så da må man finne ut neste steg. Hvor skal jeg ta livet mitt nå? Hva vil jeg egentlig nå som jeg har fått muligheten til å velge på nytt? For første gang i mitt liv kan jeg gjøre akkurat som jeg vil og skal jeg da gå for en ny mann i livet mitt? Skal jeg gå for bekjente som kommer og går, en ny hver helg, samboer, forlovede, ektemann, eller bare være aleine? Livets utallige valg... Vet vel ikke om valgene er mer gjennomtenkte nå enn tidligere. 


Når en var ung så skulle en skaffe seg utdannelse, jobb, mann og barn. Det er det som var mest vanlig når jeg var ung. I dag så er ikke folk så opptatt å få mann og barn. De er mest opptatt av selvrealisering i hytt og pine. Men det har vel heller ikke vært flere psykisk syke folk i samfunnet enn det det var tidligere. Kanskje det ikke er så dumt å følge stimen med familielivet, jobbe for ting for å få ting til å fungere?


Jeg har hatt den perioden i livet mitt, hele to ganger, ute at det har blitt noen lykkelig utfall av den grunn. Det er en ting det ikke blir neste gang. Jeg vet at det ikke blir barn om det blir en ny partner, jeg regner ikke med at det blir noe nytt bryllup, det er i alle fall veldig lite sannsynlig. Jeg har lyst til å ha en ny partner, men om han skal bo sammen med meg er jeg også litt usikker på. Men jeg har ikke lyst til å være aleine i verden etterhvert. Men det er ikke noe som haster, jeg har tid til å vente på at skjebnen kommer med neste kort i livet mitt uten å mase etter det. Jeg veit hvem jeg kunne tenke meg, men det tar litt tid. For du har vel hørt at den som venter på noe godt venter ikke forgjeves.


Det går bra.
Jeg vet det er deg.
Så bare ta deg den tiden du trenger.
Og når du er klar, er jeg her.


Hvis dere snakker likt, kan dere ha et langt og lykkelig samliv i vente, mener amerikanske forskere. At vi tiltrekkes av personer som har liknende utseende og personlighet er allerede etablerte sannheter i forskerkretser.


Avgjørelsene dine, forholdene dine, til og med tankene dine ... En betydelig del av det du gjør hver dag, blir formidlet av emosjonene dine. Det er kraften som driver deg. Derfor er det viktig å vite hvordan du tolker budskapet deres og å få dem til å virke til din fordel. Når alt kommer til alt, er mennesker emosjonelle vesener som lærte å tenke for bare litt over hundre tusen år siden. I dag vil ofte styrken av emosjonene våre fremdeles komme foran alle beviste tanker. Emosjoner er drivkraften, og de har alltid vært det, et sett med prosesser som garanterte menneskeartens overlevelse. Mange mennesker foretrekker å tro at de har full kontroll over sin egen atferd og sine egne beslutninger. Allikevel vil store deler av atferden din dirigeres av et univers av kraftige emosjoner, selv om du ikke alltid er klar over det.


Ideen om å få kontroll over emosjonene dine er inkludert i praktisk talt alle bøker om selvhjelp som finnes. Bøkene (og allmennheten) bruker ofte ord som «styre» og «kontroll». Når du ser disse ordene, er det lett å tenke at emosjoner er som biler, eller kontoer, som du ganske enkelt bare må vite hvordan du skal administrere. Vel, dersom det faktisk er tilfelle, kan du ikke administrere eller kontrollere noe hvis du ikke forstår hva det er du står ovenfor. En emosjon er i utgangspunktet et kjemisk og nevralt svar på ulike stimuli. Det er hjernens reaksjon på stimuli som krever en slags handling fra din side. Denne interne kjemiske responsen utløser forandringer i kroppen din med ett mål for øye: Å hjelpe deg med å effektuere riktig atferdsrespons. Hensikten bak denne emosjonelle kraften er å hjelpe deg med å reagere på de tingene som skjer rundt deg.


Frykt, tristhet, sinne, frustrasjon … Mange av disse emosjonene som vi betegner som «negative» tjener også et visst formål. De er der for å advare deg om at noe er galt og at du må reagere. Imidlertid er det både enkelt og vanlig å la emosjonene dine bli liggende der, i de dypeste avgrunnene av hvem du er, og å tillate dem å forstyrre den indre balansen din, samt opplevelsen din av velvære.


Det første du opplever er emosjoner. Det er den første reaksjonen på noe som skjer med deg. Den mentale opplevelsen som disse endringene utløser i kroppen din, er det som former følelsene dine. Følelser kan være en motiverende kraft, eller de kan være en hindring.


Du kan ikke nekte for at emosjoner er drivkraften i livet ditt. I stor grad er det de som påvirker det meste av atferden din. På samme måte er følelsene dine det som gir deg håp og vitaliserer deg når de kommer overens med tankene dine. Derfor er det viktig å ikke bare vite hva en emosjon er, men også hvordan du kan håndtere dem, kanalisere dem og få dem til å fungere til fordel for deg. Dette er ikke en lett oppgave. Det krever tid og selvinnsikt. Du må ha en forbindelse til ditt indre selv, og gi riktig respons. Som Daniel Goleman så treffende forklarer, har mennesker to sinn: Et som tenker og et annet som føler. Lykke og ekte velvære kommer når de to sinnene, tenkende og følende, jobber sammen.


Følelsesmessig modenhet er ikke en naturlig konsekvens av å bli eldre. Dessuten er det veldig vanlig å se mange voksne som fortsatt jobber med raserianfall, med de frustrasjonene som dukker opp når ting og mennesker ikke er som de vil eller forventer. Noen mennesker klandrer alle andre for deres skuffelser: familie, venner, partnere, kolleger, osv. Alle er imot dem og de alle svikter dem og bør straffes av deres vrede. Dette er nettopp den typen frustrasjon som blir til et raserianfall, selv om det mange ganger ikke er internt. Det blir en stille kamp som ustanselig ror mellom frustrasjon, raseri og skuffelse.


Dyden er imidlertid sannsynligvis akkurat som Aristoteles sa: å finne et sted i midten. Historien som er din fortid, fortjener at du ikke trenger den, uansett hvor dårlig du nå tenker at den var. Og dagen i dag trenger å bli benyttet, ved at du oppfører deg fornuftig, og ved at du stoler på det du kan bygge opp for i morgen. Når fortiden har overveldet oss fullstendig, er det veldig komplisert å restituere seg fra de trøkkene du har fått deg og se forover med mot.

* *

Nåtiden er din store mulighet. Så, nåtiden blir til en sjanse for å gi fortiden din den plassen den fortjener, i tillegg til at du åpner opp for nye muligheter. Nåtiden er den ideelle anledningen for å treffe nye mennesker som vil berike deg som person, og gi deg den energien og det livet du ønsker deg. Det er et spørsmål om å ikke lengre søke etter den gangen du følte deg trygg, men heller utnytte det at et nytt kapittel hjelper deg med å legge bak deg de kapitlene i fortiden din som har såret deg.

4 kommentarer:

  1. Så många tankar, så många undringar och funderingar....Ja, nog fick jag tänka till lite där. Jag måste hålla med dig i det du skriver och tänker. När det gäller förhållanden, så har aldrig mitt hjärta och min hjärna samarbetat, dom har dragit åt olika håll. Visst vill jag också ha nån, kanske inte heller att leva med 24 timmar om dygnet men ändå nån som finns där eller vi finns för varandra....om inte så får jag leva som jag gör nu...
    Ha det gott <3

    SvarSlett
  2. Tänkvärda ord och tankar som sätter igång mina funderingar och känslor. Lite stress i magen känner jag när jag läser dina ord om självmord och jag tror att du följde mig när jag skrev om min dotter. I så fall förstår du. Du ska veta att jag har kämpat och fortfarande kämpar med hur jag ska förhålla mig och jag och min dotter pratar ofta om det. Hur man ska komma vidare i sitt liv i olika situationer och hur man ska hitta någon att leva med, som sambo eller särbo, det grubblar många på. Jag hade turen att hitta rätt och vi skulle fortfarande ha varandra om han fanns kvar. Kanske är det därför jag inte kan tänka mig, jag vill absolut inte, hitta en ny kärlek. Ingen annan duger.
    Det skulle vara väldigt spännande om vi kunde prata om alla dessa tankar IRL men det blir för mycket att skriva om jag ska försöka kommentera allt här. Tack för att du delar med dig av dina funderingar och jag hoppas att det på något sätt var terapeutiskt och kanske hjälpte lite <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja jeg har fulgt deg i mange år nå, så vi "kjenner" hverandre. Vi må få til å møtes en gang!

      Slett

Legg igjen en liten hilsen, det hadde vært hyggelig...