Jeg liker mørket

 

Det blir vel til at man liker mørket når man er oppvokst på bygd. Gatelys fantes ikke og skulle man noe etter at det var mørkt, ja å måtte man gå i mørket. Om man skulle hjem eller bort. Etter det så har jeg alltid gått tur i mørket. Jeg har aldri aldri med meg hodelykt, for det er utrolig hva øynene vender seg til når man har gått et lite stykke.

Man får en helt annen stemning og fred i sjela når det er mørkt og stille rundt seg. Jeg skal vedgå at det ikke er fult så enkelt å gå i skauen når det er mørkt, men er det en vei å følge så går det forholdsvis greit. Stier er litt verre, da er man litt avhengig av at månen glimter til innimellom i det minste.

På gårdsplassen har det blitt forholdsvis mye lys siden jeg var liten. Ja for jeg har bodd her siden jeg var 3 år. Et par år på Sokna tidlig 90 tallet, så flyttet jeg tilbake til nabohuset. Det ble laget generasjonshus med min bestemor, men hun flyttet på trygdebolig tidlig 2000. Så jeg har snart 30 år i dette huset her.

Når jeg ikke har avtalt med noen å gå tur så blir det gjerne en runde i skauen for å avslutte på jordet med litt aiering på hundene.  Tessy er så si ferdig med løpetiden, så nå blir det flere turer bygdelangs igjen. Trenger liksom ikke annonsere så veldig bygda rundt, da får man fort besøk av beilere.

I går kveld var det blitt mildere og snøen lavet ned en stund. Det var ikke spådd så veldig mye snø, men alt er bedre enn ikke noe. Bare kuldegradene ikke vender tilbake i fult monn utover uka. Jeg koser meg når det er vinter jeg. Nå som det har holdt seg kaldt så kan en gå litt på skøyter før det blir skiføre.

Jeg hadde med mobilen og den er ganske grei å ta bilder med i stummende mørke. Da får de med snøfnuggenes ferd fra himmelen og ned på bakken. Men det var vel mørket jeg skulle skrive om, men det blir som ofte litt utenfor tenkt tema. Jeg har litt vondt for å skjønne at folk er mørkredde og rett og slett ikke tør å gå utenfor huset, eller for den saks skyld slukke alle lampene når de legger seg.

I steinalderen hadde forfedrene våre en veldig god grunn til å bli nervøse og spesielt bevisste da mørket falt, for da dukket de store rovdyrene opp. Menneskenes steinalderhjerne hadde derimot mye å være redd for. Forfedrene våre har i millioner av år vært i miljøer som var mye farligere enn miljøene vi lever i i dag. I steinalderen hadde forfedrene våre en veldig god grunn til å bli nervøse og spesielt bevisste da mørket falt, for da dukket de store rovdyrene opp og de kunne gjerne finne på å spise forfedrene våre. 

Fordi synet vårt er konstruert på en måte som gjør at vi ikke ser så bra i mørket, er vi spesielt sårbare for angrep når mørket faller. Derfor er mange av oss redde for mørke. Det er spesielt ille i barndommen, men vi vet fra forskning at selv voksne mennesker blir litt ekstra nervøse i mørket. Det handler ikke så mye om at vi er redde for selve mørket, men at hjernen vår forteller oss at vi må være redde for det som skjuler seg i mørket.

Nyt helga, jeg har planer i dag!