Julekort

 

Helt fra middelalderen finnes det tresnitt som synes å være laget med dette formålet. Det antatt første julekortet i nyere tid ble tegnet i 1843 av den britiske kunstneren John Calcott Horsley (1817–1903). Det fremstiller en familie som samlet om julebordet hever sine fylte glass og ønsker kortets mottager en gledelig jul. Kortet ble kritisert i tidens presse av mange som mente det ville forlede folk til slapphet og drukkenskap, men den nye form for julehilsen ble snart meget utbredt. Omkring 1900 var skikken å sende julekort blitt alminnelig også i Norge. 

Et av de første norske julekort gjengav Adolph Tidemands Stabbur med kornnek. Meget populære var også Nils Bergsliens tysk-inspirerte nissebilder, hvor nisser med tynne ben og store mager spiste julegrøt av svære gryter eller rosemalte fat. Den mest produktive norske julekorttegneren var trolig Paul Lillo-Stenberg, som i mellomkrigstiden tegnet hundre originale julekort. Okkupasjonsårene frembrakte en egen type av julekort som ikke bare var knyttet til julen, men også henspilte på den aktuelle politiske situasjon, hvis man «leste mellom linjene».

Bonderomantiske motiver har vært dominerende i norsk julekortproduksjon, mens religiøse motiver har spilt hovedrollen i de fleste andre land. USA er den største produsenten av julekort, med eksport til alle verdens kanter og lisensproduksjon i mange land. I Norge har man konsentrert seg om noen få spesielle motiver, blant annet reproduksjoner av kjente norske kunstneres arbeider – Theodor Kittelsens vinterstemninger, Trygve M. Davidsens humoristiske nissekort og så videre.

Det har blitt dårlig med julekort siden ungene var små, men jeg har fått noen. Når jeg hadde valpekull så fikk jeg mange julekort etter hvert som valpene vokste til. Nå er det noen år siden sist og de to tre siste årene har jeg fått et par julekort hvert år. Så får en se hvor mange jeg får i år. Neste år blir det flere tenker jeg, om det blir valpekull til våren.