Ufrivillig hyttetur

 

Akkurat nå kjenner jeg, så er det ikke en ufrivillig hyttetur jeg lengter etter. Jeg har ikke lyst på en langhelg uten vann. Joda det er snø ute, men når det er så kaldt så er det ikke veldig mange literne det er å få tak i ved å smelte litt. Ikke smelter den vesentlig raskt heller. 

Jeg fylte opp en balje med snø i går kveld, som jeg satte ved vedovnen. Veit du, det var halv av snø i dag tidlig med en skjælp vann i bunnen. Den snøen som lå igjen var betydelig krammere enn den løse snøen som ble fylt opp med. Pumpa i brønnen sa takk for seg og elektrikeren hadde tatt seg ei langhelg på sin hytte. Den har trolig både strøm og vann...

 Pumpa har slått ut på motorvernet i dann og  vann de siste årene, men den som eier pumpa synes ikke det er verdt å sjekke, det er jo bare å trykke på knappen så virker den jo igjen. 

Jeg har hageslange fra en gammel brønn oppe i skauen, men når den ikke har vært i bruk siden jeg vannet i drivhuset i høst. Ja da kommer det ikke vann der nå som jeg trenger det. Lunta mi var ikke veldig lang i går kveld når dette inntraff. Og når da eieren av pumpa tråkker rundt ørene mine med "gode råd" og korrigeringer, er jeg vel ikke veldig mottakelig. 

Når jeg henter skrutrekker for å få av slangeklemma på hageslangen, så vannet forhåpentligvis kommer i kjelleren og ikke ut på plenen. Og eieren sier at det ikke er vann i kjelleren, for det er ikke vann på badet. MEN det er da for faen ikke samme brønnen til de to kranene da. Han hadde vært på Veme og hentet ei kanne vann som han kom med. Jeg freste at jeg klarte meg selv veldig godt. 

Jeg kjenner jeg er sliten om kveldene, jeg trenger ikke mer knot og ting som ikke virker, ting som ikke går min vei. Motbakken må da for en gangs skyld ta slutt. Summen av en haug med små ting, det blir stort til slutt. Og denne uka har vært skikkelig tung har jeg kjent. Jeg skulle ta bilde av hestene i barnehagen, de sto bare med rumpa til og spiste. Jeg skulle rekke solnedgangen, men det var kaos på veien fra barnehagen og til Tesla der jeg skulle levere Sofie til Ingrid. Jeg brukte 20 minutter på en strekke du klarer på et minutt vanligvis. Og solnedganger venter ikke på at du skal rekke fram. Innen jeg var hjemme igjen var det så si mørkt. 

Tidligere i uka slo en spøk helt feil ut og jeg kjente jeg ble helt tom. Til en forandring var det ikke jeg som dro spøken, men jeg koblet ikke ting og resultatet ble helt feil. Tårene rant og jeg skjønte ingen verdens ting. Når noen da kommer og sier at "Jeg tror ikke dette er ment sånn som jeg ser du tar det"... Nå er det helg, så da får en prøve å gjøre det beste ut av den. Når man er på bunnen kan det jo bare gå oppover...

God helg!