Alla Helgons dag

Tänder du ljus för kära som lämnat oss?

Nei, jeg gjør ikke det. Jeg er litt mer "ute av øye, ute av sinn", jeg er ikke så flink til å dvele ved det som er trist og tungt. Jeg sørger når de går bort, men jeg dyrker ikke sorgen og smerten. 

Sara Madeleine kommer med ny bloggutmaning. "Ny månad och ny daglig utmaning. Jag känner mig hedrad att ni är så många som deltar varje dag. Just du som liksom blivit veteran här, eller du som deltagit några gånger. Även du som deltar för första gången, det är jätteroligt! Utmaningen är och förblir för dina villkor och det är viktigt för att det ska vara roligt. Kom ihåg att du ska länka till utmaningen i dina inlägg så fler hittar hit."

Nita var omplasserings flat som kom til meg høsten 1988. Min første hund og hun ble vel som alle andres første hund... var med på alt. Skulle prøve alt og testes ut på det meste. Hun var min trofaste følgesvenn fra jeg bodde hjemme og til jeg stiftet hjem og fikk mitt første barn. 

Bjanka var en Berner Sennen hund som jeg hentet som valp, men dessverre måtte avlive så alt for tidlig pga dårlig gemytt. Jeg hadde vel for lite erfaring med en hund som var nervøs, det endte med at hun beit naboen som syklet forbi, Du kan ikke stole på dyr, men når en så stor hund tydelig viser usikkerhet og nervøsitet, da har en i realiteten ikke noe valg.

Tanja ble ingen utstillingsstjerne, da hun i tillegg ble overkjørt av en traktor, så ble min tid med henne alt for kort.

Lissie var den første tispa jeg hadde valper på og Sognafaret ble en realitet i 2001. Jeg har hatt 13 flat coated retriever kull hittil, og jeg har nok hatt mitt siste flat coted retreiver kull.

Fra mitt første valpe kull beholdt jeg Ada. Ada hadde en helt utrolig uvane når hun hadde valper. De første to ukene tok hun valpene sine i munnen og bar de med seg. Om døra sto åpen tok hun dem med seg ut. Hun bar de til sofaen og gjemte de bak puter og valpekassa var sjelden fulltallig om man snudde ryggen til.

 

Rambo var min første brune valp som ble født i eget oppdrett. Våren 2008 blei han bitt av huggorm og livet sto nesten ikke til å redde, men han kjempet seg tilbake for å overleve. Etter timer med overvåking hele natta igjennom så kom han til seg selv igjen... men han blei aldri helt som den gode gamle. Jeg hadde han til og med til Hundehvisker for å prøve å finne ut hva som kunne være galt. Han fortalte at han hadde vondt på høyre side, og det var der han blei bitt av huggormen. Etterhvert ble han aggressiv mot andre hunder, det er en dårlig kombinasjon når man har flere hunder i hjemmet.

Malin var min første svenske hund og jeg hentet henne på Gardermoen der oppdretteren skulle på dommeroppdrag. Hun var på et helt annet energinivå enn de jeg hadde fra før, og hun var veldig valp hele livet. Jeg har ikke tall på hvor mange bamser og leiker som hun har gnagd sunn eller rett og slett spist opp gjennom tidene. 

Lady var datter av Ada, og noe mer ulike skal man virkelig leite etter. Lady var like proppell hele livet som Ada var bedagelig. 

I 2010 hentet jeg Mounty i Sverige, han ble ikke den store avlshannen jeg hadde håpet på. Han var misstenkt med en øyelidelse ved øyelysing, men den misstanken ble aldri noe diagnostisert øyelidelse. Skulle tro han var sønn etter Ada, for de hadde samme mentalitet og rolighet. Men de var ikke skyldt engang. Etter elleve år var han en sliten mann og fikk slippe.

Det var mine tapte engler blant de firbeinte. I dag har jeg fire levende, men når den ene er ti år og den andre blir ti år i april, da blir det nok snart flere å føye til denne listen. Det er tomt etter en hund når den dør, det hjelper ikke å ha mange. Hver sin hund har sin egen plass i hjertet, sin egen personlighet og tar sin plass i livet mitt.