Holleia dekket av rim

Juhuuu vi skal på tur! Nå som det ikke er båndtvang og ingen elgjegere heller så er det bare å løpe i vilden sky. Det setter de firbeinte stor pris på. Det er ikke hver gang jeg har med meg kamera når jeg er på tur oppover Holleia, men denne dagen hadde jeg et håp om å få til noen bra bilder av iskrystaller og istapper. 

Hvor jeg skulle var heller uvisst, så det blei skauleis opp til toppen.

Det er fint lys når sola så vidt skinner over åskammen. Når en går oppover Holleia kan en gå hvor en vil, det er ikke flust med stier og bare åpne strekker med mose blant trærne.

Sprek 10-åring som hverken er støl eller stiv om kvelden, eller dagen etter. 

Når en nærmer seg toppen av Holleia er det endel furuer som har underlige fasonger.

                        Jeg koser meg på turer hvor en blir litt svett på ryggen, hvor en kjenner pulsen øke og en kjenner seg litt sliten når man kommer hjem. Når man har fått mye frisk luft og kan legge seg i badekaret spise en middag og ikke behøve å gjøre noe mer den dagen.

Jeg velger en tur i naturen framfor veldig mye annet. Egen helse er viktig, holde seg i form og bygge forebyggende hesetilstand. Med aktivitet i ulent terreng så bygger en andre muskelgrupper enn en liten runde på flat vei.

Det er ikke mange steder med utsikt på Holleia lenger. Ikke mot Sokna i alle fall. Så da må en stoppe å nyte de stedene som er.

Plutselig var slagghaugen fra gruvene foran meg, jeg trodde egentlig jeg var litt lenger lenger til høyre enn jeg var. For jeg trodde vi skulle vært på andre siden av humpa. Men når jeg først var ved gruvene så kunne jeg jo likegodt ta en titt på dem.

Bella sjekket ut haugen, det er ikke mange årene til før hele slagghaugen er dekket av mose.

Om du er heldig og har tid til å leite litt kan du finne stein som det er antydninger av nikkel i.

Om du ikke vet at det er ei gruve eller to i nærheten å hadde du ikke funnet den.

Ser du gruva?

Ser du gruva nå?

Vannet er iskaldt og "bunnløst" bratte vegger så om du plumper nedi er det ikke enkelt å komme seg opp igjen antar jeg, 

Til og med Bella skjønte at det ikke var lurt å jumpe ut i den pytten der.

Disse gruvegangene er ikke merket av på noe kart i motsetning til de to andre større gruvegangene lenger opp på Holleia. Det er også noen som ligger lenger til høyre også. Det var de jeg hadde tenkt å finne igjen, men havnet ved de jeg har vært ved mange ganger tidligere. Ikke de jeg tilfeldig har funnet en gang tidligere.

 Litt lenger opp er det ett hull til. Det ligger litt mer åpent i terrenget.

Tessy tar en liten sup.

Litt lenger opp kom kuldegradene igjen og lyngen fikk frostroser igjen. Det lå og vippet rundt 0 grader, for innimellom var lyngen helt fri for rim.

Når vi kom opp til der jeg visste det gikk en sti. Men stien var betraktelig mye tettere enn det var å gå i skauen ved siden av stien.

Sola kom og rimet smeltet på trærne, vanndråpene glitret mye mer enn det vises å bildet.

Frossen grøft

Så nådde vi toppen av Holleia.

Mange bilder ble det på turen.

Gulstøversetera

Seterfjøset står fortsatt.

Etterpå fulgte vi veien i Langedalen til vi kom til Gunhildtjern.

Gunhildtjern er nesten ikke noe tjern lenger.

Det er endel myrer på toppen av Holleia.

Til tider fulgte vi en forholdsvis framkommelig sti.

Her hadde det ikke vært kaldt nok til å lage istapper. Må nok komme tilbake litt lenger ut på vinteren om det ikke kommer for mye snø.

Broa begynner å bli ganskemorken og det er tråkket hull gjennom flere steder. 

Vi så ikke noe til rollet som skal bo under brua, kanskje det har gått i hi?