Vassfarstien langs Sandvasselva

 

Vil du være med på søndagstur i Vidalen langs Vassfarstien nedover Sandvasselva på multetur? Da er det bare å henge med nedover. Jeg og Wenche Lill har gått andre deler av vassfarstien tidligere, denne delen her var helt ukjent for oss alle. 

En innskytelse lørdag kveld resulterte i tur innover Vidalen søndag formiddag. Nå ja ikke bare formiddagen, men egentlig hele dagen. For å være sikker på å treffe Bjørn i Vidalen tok jeg like godt med meg en inn dit.

Det er alltid gøy på tur der en aldri har vært tidligere. Jeg har lagt merke til stiskiltet i veikanten flere ganger, men det har aldri falt meg inn å gå den stien. Stort sett når jeg er på de kanter skal jeg opp på Bukollen eller Naustegardfjellet. 

Vi hadde ikke gått mange meterne fra bilen før den første multa åpenbarte seg. Det ble mye multespising på turen. Wenche Lill og Bjørn Øyvind var såpass fornuftige at de stokket om på nista så de fikk en tom pose å plukke i. 

Mye kart, men jammen var det en god del som var modent også. Er nok optimalt neste helg så det ut til.

Tåka lå tungt på toppene rundt, så det var helt greit å forsere myrer langs vassfarstien i retning Tjuvenborgen. Etter avstand på skiltet i veikanten gikk vi halvveis til Tjuvenborgkoia på søndag.

I ei tørr furu satt en flaggspett og hakket etter smådyr.

Forholdsvis lite vann her også. Men det var noen myrhull som bikkjene fikk slukket litt av tørsten i.

Damhytta ved Sandvassdammen.

Bjørn Øyvind trivdes bra på tur med oss tror jeg. Skravla gikk ganske jamt når vi er på tur og latteren sitter løst. Jeg synes det var veldig trivelig med selskap på tur i alle fall.

Damslusene er borte, men det er laget ei bru over elva. Vi vabbet over i samlet flokk, og tenkte vel ikke over at vi var forholdsvis tunge til ei slik bru. Den vagget rimelig bra når vi var halvveis og et godt stykke ned. Så når vi krysset tilbakeveien så gikk vi litt mer spredt.

Sandvasselva mot Sandvannet. Her er det ikke mange literne som renner i minuttet.

Det kjekke med blåmerka stier er god skilting i alle stikryss.

Denne stien var veldig nymerket, godt synlige og tette malingsflekker.

Første multemyrstopp. Wenche Lill og Bjørn Øyvind stokket om i sekken og vips var det pose å plukke i. Det verste var at det ble nesten like lang stopp på samme myra når vi var på vei tilbake til bilen. 

Det merkes på kvelden at vi hadde vært på tur i mange timer. Nesten fjelluft innover Vidalen, passe temperatur og glimt av sol. 

Noen tunge skyer, men de blåste forbi.

Bare å speide etter Nøkken.

Bukollen var dekket i tåke i dag.

Om stien var godt merket, så var den ikke like godt ryddet hele veien.

Det var mer enn ei myr det fristet å stoppe på for å plukke med seg moden multe.

De som hevder at det er lite multe i år, de må nok ta seg en runde til.

Virre i multemyra, han var i 100 hele dagen og sluknet som en stein når vi kom tilbake til bilen.

Etter fire kilometer kom stien ned til Sandvasselva og vi fant ut at vi skulle ta en stopp for å spise litt av nista vår. Det ble ikke bare litt niste, men hele nista egentlig. Litt sjokolade ble det også. Man skal da kose seg på tur en søndag.

Hailey og Bjørn Øyvind vurderer bademulighetene. Jeg kan røpe at det bare var de firbeinte som falt for fristelsen for et bad.

Riktig så idyllisk var det.

Vannet var slett ikke kaldt, så det kunne godt ha blitt et bad.

Hailey er der hvor nista er.

En liten snartur innom hytta vi skimtet mellom buskene. Solskinnsveien 700 sto det på skiltet.

Stemningsfylt med myrull

Noen som vet hva dette betyr?

På turen snakket vi om hvor mye frivillig innsats som blir lagt ned for at andre skal få en fin turopplevelse. All hyllest til turistforeningen for den jobben.

Om brua hadde knekt så hadde det nok gått bra. Det er ikke så høyt ned.

Med slik søndagstur så er det grei opplading til ei ny arbeidsuke.

Før vi kom tilbake til bilen var det mer multespising på meg og Bella og mer plukking på Wenche Lill og Bjørn Øyvind.

Det ble en håndfull i minuttet omtrent av store søte multer.

Det var endel spor etter stormens herjinger i høst.

Tett i tett står skogens gull

Virre poserer villig han.

Når vi først var på disse kanter av verden fant vi ut at vi skulle sjekke opp Fellesbeite som var landets største i sin tid. Så isteden for å kjøre hjemover satte vi kurs mot Hedalen.

Vi husket dette stedet som stort og flott i sin tid. Men det kom vel av at vi var forholdsvis små når det ble bygget og tatt i drift som et andelslag mellom alle bøndene i omegn. Tanken  om samdrift var god, men det ble for tungvindt i bunn og grunn.

Stedet var forholdsvis falleferdig og det bar ikke preg av at noen hadde vært der i sommer.

Når vi hadde kommet så langt mot sivilisasjon igjen, så ble det til at vi fortsatte ned til Hedalen. Det holdt liksom med tre mil dårlig grusvei for dagen. 

Det begynte å blåse litt og jammen kom det litt småregn også. Da var det bare å gå tilbake til bilen og tenke på hjemveien. 

Mye tømmer langs veien nedover, så stormens herjinger var ennå ikke ferdig ryddet.

Da vi kom ned til Nes i Ådal så fristet det med mat igjen. Det endte opp med kjøttkaker på oss alle sammen på veikroa ved bensinstasjonen. Der hadde de billig bensin til 22,56 kroner. Like greit å fylle opp tanken da, brått er det 27 igjen som jeg har fylt for de to siste gangene. Takk for turen og nye planer er allerede klare. Om det ikke blir fisshing i vællers, så blir det i allefall en tur oppover i de trakter når vannstand tar seg opp så elva fråder igjen.