Påsketur til Bårnåsåsen

 

Det ble en skikkelig lat mandagsmorgen. Da var det skikkelig feriestemning og jeg kom ikke igang med noen verdens ting egentlig, før klokka var blitt ett omtrent.  Litt smådisig og ikke knallsol, men varmt nok å gå i ullgenser.

Jeg hadde ikke så mye hverken mål eller mening med turen da jeg gikk hjemmefra. Jeg så at det ikke var så veldig trafikk på riksveien, så jeg satset på å krysse den. Så endte det opp med at jeg fulgte jernbanelinja selv om veien var rimelig sølete.

Men klinete blir jo hundene bare de går fra veien og opp til gårdsplassen hjemme også. Så da er det bare å la det stå til.

Jeg snakket med en jeg passerte som kom skauleis, han kunne bekrefte at skaran holder, så en kan gå hvor en vil. Så når veien sluttet, ja da la vi i vei mot Bårnåsåsen. Det fantes ikke et fotspor innover på snøen som hadde kommet for mange dager siden.

Det var bare noen gamle revespor som krysset fram og til bake til tider. Et par elgspor som var fra før siste snøfallet. Og skaren holdt både meg og hundene.

Helene harefrøken hadde også gjort noen runder for en god stund siden.

Hadde jeg hatt behov for truger så kunne jo ikke Hailey ha vært med på tur.

Jeg er glad jeg er i såpass god form at jeg kan gå dit jeg vil i det terrenget jeg vil uten å pese som en hvalross og grue meg til morgendagen. Ankelen er problemfri siste året, så kanskje jeg ikke merker noe mer til den.

På toppene begynte det jammen å våres i solhellinga.

Toppen ble nådd og jeg kunne skue oppover Soknedalen.

Ikke så aller verdt nedover Soknedalen heller.

Med så fine forhold så blir det til at man knipser mange flere bilder enn man egentlig trenger. Men det er bedre med et bilde for mye enn ett for lite.

Jeg gikk helt bort til hytta på toppen. Der var det noen som hadde satt noen planker på kryss i døra, så folk ikke skulle gå inn. Det er alltid noen besservissere som liksom skal "skåne" andre folk. Den stengingen der holdt i allefall ikke noen dyr ute.

Fortsatt like hjemmekoselig der, med ferdig dekket bord.

Utsikten er upåklagelig i alle retninger.

Jeg valgte en annen rute tilbake for å få en runde ut av det.

Man trenger ikke å dra på fjellet for å nyte hvite urørte vidder så langt øyet kan se.

Godt sola ikke steika fra skyfri himmel, da hadde jeg nok sliti med å komme meg tilbake til veien. Snøen begynte å gi etter i solhellingene og en stund tråkket jeg gjennom tredje hvert skritt.

En stund var det best å trekke ned i gropene der sola ikke hadde fått så  godt tak.

Vi skrådde utover mot jernbanen, da fikk vi utsikt rett hjem.

Rett over hodet til Hailey bor jeg. Helt derfra hadde jeg gått. Jeg fant ut at jeg skulle holde ytterkanten bortover, for der hadde jeg ikke gått tidligere. Jeg har stort sett holdt meg innafor og mot Gardhamarmarka når jeg skal gå hjem igjen. Artig med forandring. Den store furua på enden av gruppa var neste mål.

Når jeg kom dit viste det seg at noen hadde laget ei huske og hengt opp der.

Noen hadde til og med tatt seg bryet med å lage turbord der. Hadde det vært endel grøvre trær inærheten kunne man tatt en hengekøye tur dit.

Jeg skrådde rett ned lia, for å komme tilbake til veien. Jeg hadde ikke spist på en stund så jeg fant ut at det var greit å lage seg litt middag snart.

Stoler man på magefølelsen så kommer man tilbake samme sted som man gikk opp, til tross for at man kommer fra en annen kant.

Fortsatt god påske!