Takknemlig for tiden som har vært

Det er ikke til å komme fra at Mounty nærmer seg veldig raskt siste verset på sitt livs sang. Han holder nok på med siste refrenget egentlig. Jeg har merket det på slutten av vinteren at han helst vil ligge nede ved ovnen når jeg kommer hjem fra jobb. Han maser ikke etter tur eller å komme opp i stua. Han står nede ved inngangsdøra og bjeffer for at jeg skal slippe han inn. 

I påsken så jeg det ekstra godt da han egentlig ikke var veldig hippen på å gå tur heller. Han foretrekker å subbe litt rundt i sitt eget tempo. Når han har vært med rundt hengebrua eller ut til Veme så sover han resten av dagen. Innimellom har jeg sett at han har dratt litt på venstre bakbein når han er sliten. I påsken begynte han allerede når vi var halvveis på runden ved hengebrua. Så han har nok hatt sin siste langtur. Muskelmassen i lårene hans har også blitt mer og mer borte. Når det var glatt i vinter så satte han seg ned på rumpa når han sklei.

 

Mounty blir elleve år i august, så det er en normal alder på en flat. Kuler som popper opp og stort sett byr på spredning av kreft. Jeg har ikke sjekket kulen han har hatt siste året mellom skulderbladene, for jeg opererer ikke en så gammel hund. Han får tusle rundt på gårdsplassen og litt oppe i havna når snøen blir borte. Så skal han få slippe om han blir verre, men jeg tror ikke det blir noen ny vinter på han for å være helt ærlig.

Han har aldri vært noen typisk flat, han har vært en "gammel mann" hele livet. Han har tuslet på i sitt tempo og har aldri hatt det travelt med noe han har foretatt seg. Han har vært med på mange fjellturer og koset seg med jenteflokken sin i mange år. Han ble ingen utstillingsstjerne da dommerne syntes han var litt for stor. Jeg syntes han var knallfin, men jeg er vel litt inhabil. Men han har et utrolig bra gemytt og har godtatt det meste fra valper opp gjennom tidene. Men når han sier i fra så hører til og med Ronja. Litt bromling i magen og hun holder avstand. 

Det kommer til å bli tomt når han forlater flokken, men den mentale biten har startet allerede. Da blir det ikke så ille som du må ta avgjørelsen her og nå. Eller om det plutselig skjer noe så han må avlives der og da. Jeg har mange gode minner fra hans snart elleve år her. 

Så får jeg se hvordan flokkharmonien blir når han er borte. Jeg tror han styrer mer enn jeg egentlig vet om. Han er hannhund og han er eldst, han liker å ha kontroll på jentene sine når vi er ute på tur. Jeg har tatt gamle hunder tidligere hvor flokken har brukt ett år på å få stabilisert seg og funnet seg en ny leder. Så hunder som ikke gjør mye ut av sitt lederskap, lager større hull i en flokk enn om den sterk leder blir borte. Da er det som regel en som er klar til å ta over lederskapet rimelig raskt. 

Men enn så lenge så skal alle få glede seg og nyte livet her på Sognafaret. Vi tar ikke sorgene på forskudd, de kommer alltids av seg selv.

* *